THIS IS 40

Fra platekompaniet.no:

Manusforfatter, produsent og regissør Judd Apatow (The 40-Year Old Virgin, Knocked Up, Funny People) er tilbake med nok en supervittig komedie. This Is 40 bygger videre på historien til Pete (Paul Rudd) og Debbie (Leslie Mann) fra blockbuster-suksessen Knocked Up - og viser oss hvordan de håndterer den milepælen det er å fylle 40. Mens de forsøker å sjonglere romantikk, karrierer, foreldre og barn, må de også finne ut hvordan de skal klare å nyte resten av livet.

This Is 40 er en ærlig, hjertevarm og selvfølgelig lattervekkende film om ekteskap og foreldrerollen. I øvrige roller møter vi blant andre Melissa McCarthy, Jason Segel, Megan Fox, John Lithgow og Albert Brooks.

Min kommentar:

Jeg er ikke så veldig glad i komedier. Og hva kan vel en komedie om førtiårskrise gi oss.  Syns på en måte at jeg har hørt og sett alt før.  Og det aller verste er når jeg vet på forhånd hva neste morsomhet eller poeng blir.  Jeg hadde derfor ikke så altfor store forventninger til denne filmen.  Særlig da jeg leste at den ble tatt av kinoplakaten før den i det hele tatt ble satt opp her Norge.  Men men…  jeg har som motto at jeg skal prøve meg på flere type sjanger.  Det er jo ingen hemmelighet at jeg er mest glad i thriller. 

Men når det er sagt så forstår jeg ikke helt hvorfor norske kinoer har valgt å ikke sette opp denne filmen på kino. Jeg har sett mange kinofilmer som har vært adskillig dårligere enn denne filmen. Jeg lo opptil flere ganger.  Og det skal jaggu noe til. Filmen viser mange situasjoner hvor noen og enhver vil kjenne seg igjen.  Og det er alltid morsomt.  Og om man ikke har opplevd situasjonene selv, så kjenner man sikkert noen som har vært der. Mye av humoren er spunnet rundt mannen som har sine problemer i familien som i tillegg består av hans kone og hans to døtre.  Han møter ikke mye forståelse på hjemmebane, og når han i tillegg må opptre som forelder for sin egen far og hans trillinger så får han all min sympati.

Det er imidlertid litt irriterende at filmen inneholder så mye sex, sex og atter sex.  Det blir litt slitsomt. ........ Men så er jo ikke jeg 40 lenger da.

Ekstra hyggelig er det at A-ha låta Take on me dukker opp.

NY VINYL I POSTKASSA: HIGHASAKITE – SILENT TREATMENT.

”Fra Platekompaniet”

To år er lenge når man snakker om heite indieband som alle plutselig snakker om, men såpass lang tid tok det Highasakite å følge opp kanondebuten All That Floats Will Rain. Highasakite sluttet likevel ikke å være en snakkis i mellomtiden. Her hjemme har kvintetten blitt hyllet som et av landets mest eksportvennlige band, og i utlandet har de blitt omtalt som et av de fremste indiebandene uavhengig av opphav.

På sitt andre album, som etter to EP-er sluppet utenlands også blir deres internasjonale debutalbum, leker Highasakite seg videre til en enda større lyd. Singel nummer én, "Since Last Wednesday", er et strålende eksempel på dette. I tillegg har de fått med seg produsent Kåre Chr. Vestrheim som har skrudd albumet til perfeksjon.

Tekstene til låtskriver Ingrid Helene Håvik dreier seg denne gangen ofte om det som foregår bak lukkede dører. De stille krigene i hjemmet, og ønsket om å komme seg vekk derifra. Silent Treatment er ikke like inspirert av barndom og nostalgi som forgjengeren, men har et mørkere preg med betente følelser og temaer. Og indianeren står fortsatt der som et symbol på sjelen.

Min kommentar.

Gåsehud fra første tone.  Ingrid Helene Håviks stemme sniker seg under huden på en særs behagelig måte. Minner litt om Kate Bush og Anneli Drecker.   Men om stemmen er behagelig, så er tekstene noe mer ubehagelige.  Som låtskriver er Håvik direkte, moden, sart, personlig  og ganske mørk.  Men det er langt fra bare dystert, men heller en skumring hvor ting faktisk kan synes tydeligere. Jeg lar meg overraske over at hennes type tekster kommer så godt fram i denne typen musikk.  Tradisjonelt ville jeg sett for meg ei jente med en gitar, rett og slett.  Men ingen regel uten unntak.  Her blir, i hvert fall jeg overbevist om at det blir god musikk når man våger å kjøre litt «crossover».  Ikke bare våger dette bandet, jeg tror sannelig min hatt de vinner også. Deres musikk er tidløs, og kan ikke settes i noen bestemt bås. Resultater er «dritbra», og man når et større publikum. Jeg tror at det store landet «utlandet» vil like dette.

NY VINYL I POSTKASSA: VIDAR RØNNING – RØST

Som samler av norsk musikk, er det spesielt hyggelig når jeg kan utvide samlingen med en nordnorsk artist, og i dette tilfelle har faktisk artisten en tilknytning til vakre Velfjord.  Jeg vet lite om denne artisten, - annet enn at han bor på Nesna.  Jeg kjenner heller ikke til de øvrige musikerne. Når man står der med en totalt ukjent plateutgivelse i hendene, så er det jo coveret man legger først merke til.  Og dette coveret er vakkert.  Jeg digger utbrettscover med tekst på innsiden.  Men i dette tilfelle er jeg litt misfornøyd med fonten som er benyttet til trykking av teksten.  Enten er jeg for gammal, eller så har jeg for lite lys i stua mi, eller så må jeg ha sterkere briller.  Jeg måtte faktisk ty til et forstørrelsesglass for å klare å henge med. Men for all del, det kan være min feil.

Så til musikken: Albumet er meget variert; fra viser, via rock,  til jazz. Musikerne framstår som samspilte. Men jeg skulle gjerne visst hvem som spiller gitar.  Vedkommende gir meg noen minutter med ståpels i perioder gjennom hele albumet. Rønning har ikke den aller beste sangstemmen, men det er heller ikke nødvendig i dette formatet.  Dette er nært og personlig, av og til litt for enkelt, spesielt når nødrimene kommer på løpende bånd.  Men når en mann gir meg sånne ærlige tekster, så kan han gjerne ty til et par nødrim uten at det blir banalt.  Men det er modig gjort.

De første låtene på skiva, «Bærføtt, Søt Drøm» og særlig «Mi Corazon» gir meg lyst til å høre musikken på bilanlegget og trå på gassen.  Får rett og slett lyst til å kjøre fort.  Heldigvis kommer tonene fra   «Yggdrasil 1» og roer meg ned igjen med exellent gitarspill. Og slik følger låtene med verdens aller viktigste røde tråd, nemlig kjærligheten, - i dette tilfelle mellom «kørv og fæsja». Bruken av dialekt gir denne skiva et ekstra pluss. I låten «Elva» legger jeg igjen merke til gitarens klukking. I neste låt «Phytagoras Kosmos» møter vi en kjærlig mann med wonderbaum. Dette er slett ikke noe uvanlig fenomen, i hvert fall ikke på bygdene J I neste spor «Blind Gud» kan jeg lene meg tilbake til toner som har elementer fra både norske folketoner og salmer.

Albumet avsluttes med bonuslåta «Forventninger».  Her blir vokalen litt tam. Både teksten og musikken, særlig gitarspillet, inviterer til en langt råere vokal.  Håper det er tilfelle når bandet opptrer live.

Alt i alt er dette et album som så absolutt svarer til mine forventninger. Gjør som jeg, bestill albumet her:   https://www.facebook.com/vidarronningmusikk?fref=ts

Ellers så kan du selvfølgelig finne musikken på Youtube, Wimp og Spotify.