KVELDENS FILM: EVEREST.

2015.

Drama/Thriller

Skuespillere:

Keira Knightly – Jan Hall

Robin Wright -  Peach Weathers

Jake Gyllenhaal – Scott Fisher

Josh Brolin – Beck Weathers

Sam Worthington – Guy Cotter -

Jason Clarke – Rob Hall

John Hawkes – Doug Hansen

Fra cdon.no:

Fjellklatringsekspertene Rob Hall (JASON CLARKE) og Scott Fisher (JAKE GYLLENHAAL) leder konkurrerende ekspedisjoner i et forsøk på å ta seg til topps på verdens høyeste fjell, Mount Everest. Oppdraget deres blir farlig da de fryktløse klatrerne kolliderer hodestups med en av de voldsomste snøstormene i fjellets historie. Under umulige forhold blir grensene for menneskelig tåleevne, både fysisk og psykisk, satt på den ultimate prøven i en episk kamp for å overleve i denne uhyggelige og neglebitende thrilleren, basert på virkelige hendelser.

Min kommentar:

Hva er det som driver folk til å søke slike livsfarlige utfordringer som det er å bestige Everest.

Jeg har sett en del såkalte klatrefilmer opp gjennom årene.  Men det som skiller denne filmen fra alle de andre, er at denne virker mer realistisk.  Alt foregår i et relativt rolig tempo.  Det er lite action eller halsbrekkende klatrescener.  At alt foregår i såpass rolige former gjør at jeg som tilskuer føler kulden, redselen og smerten.  Ja,  perioder lurer jeg på om jeg må koble meg til astmaapparatet, for jeg får nesten pusteproblemer i takt med at klatrerne på TV-skjermen får problemer med oksygenmangel.

Filmen klarer å vise hvor mektig denne fjellet er.  Årsaken er muligens at vi her ikke blir forstyrret av actionscener og voldsomme lydeffekter.   Vi er med en gruppe på tur, verken mer eller mindre.  Men jeg skulle ønske at vi hadde blitt bedre kjent med hver enkelt medlem av ekspedisjonen.  Men så er det heller ikke en sånn type film.  

Jeg føler at filmen mer enn noe annet vil vise oss hva som egentlig skjer med fjellet Everest. Den setter focus på kommersialiseringen, miljøproblemet, kompetanse osv.  Men heller ikke her går filmen I dybden.  

Dette gjør at filmen fremstår som en mellomting mellom drama og dokumentar.  Det er et vellykket grep etter min mening.  Men jeg vil vite mer.  Slik at for min del sitter jeg igjen med enda større interesse og enda flere spørsmål om Everest etter at jeg hadde sett filmen.  Og kanskje det er nettopp dette som er meningen.

Men igjen, - hvorfor bestige Everest?  Jo, Ganske enkelt “fordi det er der” som en klatrelegende skal ha sagt.

Og hvorfor skal du se filmen?  Jo, fordi den finnes.

Her finner du filmen som DVD,  Blu-ray  og  Blu-rat 3D.

FRA PLATEHYLLA: TOBBEN & ERO – FORDUMS FRUKTER, FRISKE FRØ.

1972.  Philips.  6317.005.

Tobben & Ero var en duo fra Tromsø bestående av Torbjørn Willassen (vokal, gitar) og Jan Ero Olsen (vokal, gitar). I det musikalske landskapet kan Tobben & Ero karakteriseres som Norges svar på Simon & Garfunkel, mens de på den lyriske siden står i en klasse for seg. Duoen søkte til gamle mestere for å finne tekster de kunne sette melodier til, og skapte musikkhistorie med et knippe plater som alle regnes for å være norske klassikere.

Våren 1969 forlot de to guttene hjembyen Tromsø for å søke lykken i Stockholm. Egentlig stakk de av, fordi Tobben var blitt innkalt til militærtjeneste (Om jeg skal tro hva media sier om saken) . Under tiden i Sverige ble Tobben & Ero kjent med hele den svenske viseeliten. Cornelis Vreeswijk var selvsagt blant dem, og han inviterte dem med i et radioshow som også ble utgitt på plate i 1970. Her fremførte Tobben & Ero «Anne Knutsdotter». Vennskapet med Vreeswijk skulle resultere i flere samarbeid på 70- og 80-tallet.

Hjemlengsel gjorde at Tobben & Ero forlot sin karriere i Sverige og dro tilbake til hjembyen. Hjemme i Tromsø løsnet det for Torbjørn Willassen som låtskriver. Han hadde så vidt begynt å komponere melodier til dikt av blant andre den svenske poeten Erik Lindorm, men det var et dikt av Aasmund Olavson Vinje som ble døråpneren: «Den dag kjem aldri». Tobben husket diktet fra skoletiden, og midt på natten kom melodien til ham. Dagen etter tok han første buss hjem til Ero, og samarbeidet ble gjenopptatt på alvor.

Takket være Arthur Arntzen fikk Tobben & Ero delta i et Oluf-show i 1971. I salen satt Børt-Erik Thoresen, som inviterte duoen til å være med i et TV-program som skulle sendes fra Tromsø. Dette ble en suksess, og med fornyet selvtillit tok Tobben & Ero gitarene på ryggen og haiket til Oslo for å prøve lykken nok en gang. Etter litt fram og tilbake fikk de endelige platekontrakt.   Det skulle bli 6 album og 2 samleplater signert gutta fra Tromsø.

Det gikk jo som kjent en visebølge over landet på syttitallet.  Viseklubber ble startet over alt.  Hjemme i Velfjord hadde vi viseklubb.  Vi møttes i garderoben bak scenen på Gimle.  Vår eminente musikklærer Stein Søreng var primus motor.  Han underviste i  gitarspill i musikktimen, og videreførte dette til viseklubben.  Men desverre ble denne jenta ingen habil gitarspiller.  Jeg kom ikke lenger enn til de tre grepene G-A-D7.  Nok om det.  Det er rart med oss nordlendinger.  Selv om det er omtrent samme avstand fra Velfjord til Tromsø som fra Velfjord til Oslo, så føler vi oss mye nærmere byen, folket og kulturen i Tromsø.  Derfor var vi veldg opptatte av disse to guttene med en noe særegen stil.  Jeg var svært interessert i Åsmund Olavson Vinjes diktning og hadde skrevet særoppgave om denne dikteren

Etter å ha hørt mye på albumet «Ballade i Bakgården» hvor flere av Vinjes dikt er med, så kjøpte jeg like godt den første skiva duoen gav ut.  Her har de tonesatt dikt av Vinje, Hamsun, Bjørnson, Øverland m.fl.  Men vi finner også låter skrevet av Torbjørn Willassen, Eller Tobben som han kalte seg.

Bedre musikk en dette kan man ikke få i lyse sommernetter.  Nå kan de lyse nettene komme, musikken er klar.

KVELDENS FILM: MOON

Fra filmweb.no:

Sam har bodd og jobbet alene på månestasjonen i tre år. Hans tjeneste er snart slutt og han skal hjem til kone og barn. Hans eneste selskap i disse tre årene har vært datamaskinen GERTY, men så oppdager han en livsform rett utenfor basen.    

Min kommentar:

Hva skjer?  Her sitter jeg som slett ikke liker sci-fi filmer og koser meg inderlig med denne spenningsfilmen.  Ja, for den er virkelig spennende, og litt skummel.  Ikke sånn «skvette-skummel», men det er en uhygge som ligger som et bakteppe helt fra starten av filmen.  Du skjønner at noe skal skje.  Spørsmålet er hva, eller hvem?

Ville du ha holdt ut i 3 års total isolasjon? 

Sam Rockwell gjør en fabelaktig innsats.  Kevin Spaceys stemme, som jeg vanligvis synes er både trygg og litegranne sexy får litt andre egenskaper etterhvert som handlingen drar seg til. 

Det er vanskelig å si så mye mer uten å røpe for mye.   Se heller filmen selv.  Jeg tror ikke du vil angre.  Du vil få en filmopplevelse helt utenom det vanlige.

DAGENS BOK: FRODE GRANHUS – DJEVELANGER

Fra cdon.no:

Den uforutsigbare nordnorske naturen danner igjen bakteppe for en uhyggelig god intrige med etterforsker Rino Carlsen i hovedrollen. Det er sommer i Bodø. Lille Ida vinker til moren sin og hopper glad og fornøyd av gårde etter middag for å plukke blomster - men hun kommer aldri inn igjen. Regnet lar vente på seg, og varmen er i ferd med å tørke ut tjernet Emilie Sande stadig søker til. Vannstanden synker, og hennes fortvilelse øker. For noe ligger skjult under vannoverflaten. Noe hun for all del ikke ønsker at skal komme opp i dagen. På politihuset i Bodø er det også varmt - og hett, vil noen mene. Guro Hammer, det nyeste tilskuddet til etterforskningsgruppa, setter følelsene i sving hos enkelte av sine mannlige kolleger. Da beskjeden om bortføringen av en liten jente kommer, passer Rino Carlsen på å få saken - sammen med Guro.

Min kommentar:

Min nye helt, Rino Carlsen, får nok en gang utfordringer på jobben.  Og som alltid, når sakene handler om barn, så blir man ekstra berørt.   

Nok en gang får vi presentert historier både i fortid og nåtid. Men Rino er på saken, så da er mulighetene for løsning gode.  Men selv Rino møter på problemer, både på jobben og privat.

Alle nordlendinger har et forhold til Hurtigruta.  Det er liksom noe trygt og godt over nasjonalskatten Hurtigruta.  Jeg ser den fra stuevinduet mitt to ganger i døgnet,  Sørover på ettermiddagen, og nordover ved midnatt.  Den er alltid i rute.  Ja, jeg kan nesten stille klokka etter Hurtigrutas fløyte-hilsen. Tanken om at det kan skje en forbrytelse om bord på denne båten har aldri slått meg.

Forfatterens skildringer av natur, miljø og mennesker er enestående.  Som nordlending kjenner jeg meg igjen.  Jeg har opplevd denne naturen, og møtt slike mennesker.  Og nettopp det er nok forfatterens styrke.  Han har opplevd og observert, og klarer å formidle dette til meg som leser slik at jeg kjenner meg igjen.  Og når jeg som leser kommer inn i et kjent miljø, skal jeg føle trygghet.  Det er da historien griper tak i oss.  Uhyggelige ting skjer, og tryggheten er borte.  Spenningen stiger, og vi befinner oss i handlingen.

Jeg blir et hjelpeløst vitne til et barns kamp.  Jeg opplever hennes historie parallellt uten å kunne gripe inn.  I perioder er handlingen så sterk at jeg blir rammet av både klaustrofobi og vannskrekk.

Her finner du boka som innbundet,  pocket  og  lydbok på cd.

SPLITTER NY VINYL: AUNT MARY – NEW DAWN

2016. Wind-Up.. 60150134882

Fra thegarden.no:

t av Norges første og største rockeband, legendariske Aunt Mary, er tlbake! Men veien har vært brutal siste to år, avdøde Jan Groth og Ketil Stenvik er erstattet av Bernt Bodal og Glenn Lyse. Tross all motgang er allikevel nå Aunt Mary tilbake, vitale og spillekåte. Bandet skal ut på veien og spille mange steder i løpet av året.

Min kommentar:

Hva???  Ny plate med Aunt Mary????  Det kan ikke være mulig, tenkte jeg.  Men joda, det var faktisk det sammen bandet som jeg digga på syttitallet.  Eller samme, og samme, - DET var det nå ikke. 

De første basstonene låt så lovende, men likevel så mangler det en hel del i forhold til den “Tante Mary” jeg kjente en gang. Det er ikke Svein Gundersen som trakterer bassen denne gang, men bandet har funnet en fullgod erstatter i selveste Bernt Rodal.  Ja, du vet han milliardæren med privatfly som nå bor I Amerika.  Sammen med det eneste medlemmet fra originalbesetningen, Bjørn Kristiansen så utgjør han selve stammen I dette nye Aunt Mary-bandet. 

Vokalisten synger bra, for all del.  Men I forhold til Jan Groth (RIP) så bli han for spe. Det tok litt tid før jeg klarte å plassere vokalisten.  Hvor hadde jeg hørt navnet Glenn Lyse?  Jo, jeg måtte bevege meg et langt steg bort fra norsk progrock, og helt over til Idol.  Glenn Lyse er Idolvinneren som jeg nesten hadde glemt.  Stakkars Glenn.  Snakk om å hoppe etter Wirkola.  Selv om Glenn Lyse har en helt grei stemme som faktisk er mye råere og tøffere enn jeg oppfattet under Idol 2007. Men så skal det noe til for å fylle skoa til Jan Groth.

For meg så var Jan Groth og Svein Gundersen selve lyden av Aunt Mary.  Når så disse mangler, så blir det ikke det samme.  Men for all del, det er ei bra skive dette nye bandet presenterer.

Låtene er skrevet av Bjørn Kristiansen (Skrev ikke han etternavnet med Ch I gamle dager?), Glenn Lyse, Ketil Stensvik, Bernt Bodak, Tim Scott McConnel, Svein Gundersen og Åge Sten Nilsen.

Producer er Ronnie Le Tekrø.

Vinylen ligger I et flott utbrettscover hvor tekstene er trykket på innsida.

Her finner du musikken som  vinyl  og  cd

DAGENS BOK: FRODE GRANHUS – STORMEN

Fra cdon.no:

Med sin særegne evne til å skape uhygge, har Frode Granhus nok en gang skapt en krim det er umulig å legge fra seg. Under en stormnatt i Reine i Lofoten løsner en diger steinblokk og pløyer en dyp renne i fjellet. Raset avdekker det som ved første øyekast ser ut som små bein og knokler. En forbrent skikkelse ligger på pleiehjemmet i bygda. Ilden har fratatt ham synet, taleevnen og størstedelen av bevegelsesevnen. Smertene er konstante, men han lever. Uheldigvis er han ikke i stand til å fortelle noen at smertene tiltar, at en ukjent fiende sørger for at han får det enda litt verre, dag for dag. At faren er størst nettopp her, hvor han burde være tryggest. Frode Granhus ble nominert til Bokhandlerprisen og Rivertonprisen for 'Stormen'.

Min kommentar:

Tenk på hvor heldige vi er vi som er glad i å lese.  Vi har ubegrensede muligheter til underholdning og spenning når som helst og hvor som helst.  For min del bruker jeg mye lydbøker.  Litt fordi synet er litt kranglete, men mest av alt fordi lydboka kan jeg ha med meg over alt.  Jeg kjøper en del lydbøker fra Sverige.  Kjøper da brukt på svenske nettauksjoner, og selger dem etter bruk.  Men mesteparten av de lydbøkene jeg konsumerer kommer via Blindeforbundets bibliotek.  Etter mottak overføres disse til mobilen, og dermed har jeg alltid 4-5 lydbøker i lomma.

Sist hørte bok var altså Stormen av Frode Granhus.  Og jeg sier det like godt med en gang.  Har du ikke lest noe av denne forfatteren, så må du bare skynde deg til nærmeste bibliotek eller bokhandel.  Jeg lover deg ulidelig spenning fra Lofoten.  Bedre blir det ikke.

Bøkene er lettleste.  Persongalleriet er variert og sterkt, Miljøet er ramsalt og naturen er mektig.

Det var ganske spesielt å lese en krim hvor opptakten er et jordras, samtidig med av hjembygda mi ble rammet av et jordras som har ført til stengte veier her i regionen.  Denne situasjonen gjør at jeg føler hjelpeløsheten og isolasjonen på kroppen i takt med fortellingen i boka.

Jeg digger at historien inneholder flere gåter.  Noen har oppstått i nåtid, mens andre er gamle forbrytelser som bokstavelig talt dukker opp.

Om du, som meg, liker den islandske forfatteren Arnaldur Indridason så vil du garantert like denne boka.  

Løp og kjøp, eller løp og lån.

Her finner du boka som pocketutgave.

ASKIL HOLM: SEVEN DAYS IN THE SUN

2003.  Boundless Records (4) ‎– BDLS-010LP 

Jeg siterer fra nrk.no:

«Tokyo: Mandag slapp Askil Holm sitt nye album ”Seven Days In The Sun”. Men foreløpig må du til Japan for å få tak i det.»  Ja, eller du kan gjøre som meg, - bestille direkte fra  en god vinylvenn iJapan.  Etter som årene går, så får man et relaltivt stort nettverk «worldwide». 

Japan er for øvrig et spennende land for oss norsmenn, ettersom det er ganske mange norske artister som ha gjort karriere der, og japanerne har sluppet egne utgivelser av norske band og soloartister.

Låtene på LP’en er hentet fra albumet «Daydream Receiver», EP’en «Seven days in the sun» og EP’en «The Boy with the Boomerang».

Det var altså allerede i 2003 at Askil var «Big in Japan».  Hele 3 år før jeg oppdaget denne Namsosingen.  Jeg la først merke til ham da han sammen med 3 andre adskilling mere kjente karer ga ut albumet «Hallelujah».. – Kanskje et av de mest solgte norske innspillinger på denne siden av milleniumsskiftet.

Vi var vel mange som i likhet med Marit Voldsæter spurte «Kem faen e no Askil Holm»?  Se her

Askil er født i Namsos i 1980.  Allerede som tenåring var han frontfigur i diverse rockeband.  Han deltok i konkurranser i bl.a. regi av Nrk, - og vant.  Videre ble tittellåta på denne skiva benyttet i Harald Swartz film «Agent Cody Banks».  Vi hørte også musikken hans i den norske komedien «Kvinnen i mitt liv».

Askil overraska i hvert fall meg positivt da han begynte å gi ut musikk på norsk.  Det kan han godt fortsette med, etter min mening.

Det er morsomt å høre denne plata som representerer Askils tidlige utgivelser.  Han har nok beveget seg noe mere mot det vi i dag oppfatter sm «Trønderrock», uten at det er negativt.  Han viser ofte sin kjørlighet til Trøndelag gjennom både musikken og tekstene.

Men om Trønderrocken slår an i Japan.  Ja, se det vet jeg ikke.  Men ifølge min japanske vinylvenn så var de japanske jentene meget begeistret for den musikalske trønderen. Han kunne nok like godt ha sunget på sitt morsmål, for om jeg skal tro min japanske venn så er det et fåtall av fansen som forstår engelsk.  – Noe som overrasket meg.

DAGENS BOK: TRUDE LORENTZEN – MYSTERIET MAMMA

fra cdon.no:

Dette er fortellingen om Mia. En glad dame som brått og uforklarlig ble psykisk syk da hun var midt i livet. Hun begikk selvmord da Trude var femten år. Nå er Trude voksen, og hun er mamma selv. Hun forsto ikke hva som skjedde med moren sin den gangen. Kan hun forstå mer nå? «Mysteriet mamma» er en datters kjærlighetserklæring til en mor som ikke klarte å leve. Det er en historie om avmakt og håp, sorg og overlevelse. Og om frykten for å våkne en morgen og være en annen enn da man sovnet kvelden før.

Min kommentar:

Jeg hadde tenkt å lese noe avslappende etter all påskekrimmen jeg har pløyd gjennom i det siste. Jeg så frem mot en lettlest bok som ikke krevde så mye av med verken følelses- eller tankemessig.  Og så klarer jeg altså å velge akkurat denne boka.  En gripende fortelling om et mor-datter forhold.

Hva er lykke?  Er det kun et begrep for de store anledninger?  - Eller er de små glimt vi opplever av hverdagslykke like viktige for oss?  Er vi i selv de mørkeste stunder i stand til å erindre lykkebegrepet og/eller følelsen vi en gang hadde?

Forfatteren har gitt oss en personlig og privat fortelling om sin mor, som først og fremst er en historie for henne selv og den nære familien. Men måten hun har formidlet dette på gjør at dette er en bok til oss alle.  For hver og en av oss kjenner noen, eller har hørt om noen som har havnet i en depresjon, eller enda verre, valgt å ta sitt liv.

Hva skjer med kjærligheten når et familiemedlem, i dette tilfellet moren, blir alvorlig deprimert og til slutt begår selvmord.

Forfatteren har nok hatt god hjelp av tiden som har gått .  Men likevel klarer hun å gi oss et ekte og ærlig bilde på hvordan ting var, både når familien hadde det bra og etter hvert som ting endret seg.  Vi får historien om et nært mor-datter forhold.  Det kan kanskje for enkelte virke litt rart at det her brukes så pass mye humor. Men humor er et viktig verktøy uansett hvilke prøvelser livet gir.

Statistikken viser at det forekommer vel 500 selvmord i Norge pr år. Det sies ofte at de som velger å forlate livet er feige og uansvarlige. De tenker ikke på sine etterlatte og lar dem i stikken. Jeg lærte noe helt annet for en tid siden da jeg hadde en samtale med en nær venn som hadde forsøkt å avslutte livet.  Vedkommende fortalte at han hadde aldri i sitt liv følt seg så målrettet og sterk. Kjærligheten til venner og familie hadde sjelden vært sterkere.  Heldigvis mislyktes min venn.

Det er trist at psykiske lidelser og selvmord fremdeles er skambelagt og ikke skal prates om.  Derfor er en slik bok viktig.  

Takk til Trude Lorentzen som deler denne rørende vakre og viktige historien med oss.

Her finner du boka som innbundet  og  pocket.

SPLITTER NY VINYL: AURORA – ALL MY DEMONS GREETING ME AS A FRIEND.

2016.  Petroleum Records. RRKPV34

Fra Wikipedia.no:

ll My Demons Greeting Me as a Friend er debutalbumet til den norske sangeren Aurora. Albumet ble utgitt 11. mars 2016 på Decca Records. Albumet ble utgitt i to versjoner; en standardversjon med tolv spor og deluxe-versjon med fem ekstra spor.

Albumet ble godt mottatt blant flere anmeldere og gikk inn på førsteplass på VG-lista.

Min kommentar:

Aurora !  Når  oppdaget jeg denne artisten?  Jo, jeg tror det var på TV-showet “Lindmo” på vårparten 2015.   Jeg ble ikke helt blast av banen, men jeg forsto at denne jenta hadde noe å komme med.  Aurora er en sånn artist som du må venne deg litt til.  Det er ofte sånn med artister som har noe svært særegent, og utenom det vanlige.

Siden den gang har vi hørt og lest masse om den norske stjernen.  Jeg trodde vel, ærlig talt, at debutalbumet skulle kommet for lenge siden.  For makan til hype har vi sjelden opplevd her på bjerget.

Men nå har jo endelig albumet kommet, og vinylen kom i posten for noen dager siden.

Jeg setter på side 1 , og musikken strømmer ut i stua.  Låta “ Runaway”  får  meg til å tenkte på alle de gangene jeg har drømt den litt marerittaktige drømmen hvor jeg løper og løper , men ikke kommer av flekken.  Å det er så tungt, og man blir så sliten. 

I den neste låtea leter vi etter selveste “Erobreren “ som ikke kommer vår vei, eller legger merke til oss.

På spor 3 bærer det ut å løpe igjen, denne gangen løper vi med ulver.

Aurora er uten tvil en voksen, reflektert og alvorlig 19 åring.  Hør bare hva hun synger I låta “Lucky”

Before I make the offering
Remember all the faces that I've seen
Now all the marks have settled on my skin
From all the different places that I've been
That I've been

Så følger den fjørlette låta “Winter Bird”. Dette høres sikkert fjasete ut, men låta er varm, men på en iskald måte.  Tenk deg at tårene fryser.  Da er det kaldt da.  Men så er Auroras stemme så varm og var at det blir en melodiøs og god opplevelse.

Den siste låta på side 1 handler om å prøve for hardt, og kanskje vært for pågående.  Det fører sjelden noe godt med seg.

Side 2 åpner med en sang hvor vi ser verden gjennom et barns uskyldige øyne

The world is covered by our trails
Scars we cover up with paint
Watch them preach in sour lies
I would rather see this world through the eyes of a child
Through the eyes of a child.

I krig og kjærlighet er allting tillatt, heter det. Aurora berører dette temaet I låta “Warrior”.

Så kommer det endelig en uptempo låt, og mitt humør stiger, men så er jo teksten så trist, så trist.  Låta “Home” handler for meg om håp.  Men jeg ser ikke bort fra at andre tolker anderledes.

Neste låt er “Under The Water” hvor  vi nok en gang befinner oss under vann.  Jeg får ikke puste, og flyter avsted. Men jeg blir vekket av et kraftig og godt refreng.  Til slutt – enda mere vann I “Black Eater Lillies”.

Etter denne noe komprimerte gjennomgangen av låtene kan det virke som dette er en fuktig, mørk  og dyster plate.  Men den er så mye mer.

Jeg måtte venne med litt til materialet artisten presenterer.  Etter et par/tre gjennomspillinger likte jeg låtene bedre og bedre.

Vinylen ligger i et mørkt, og kanskje litt dystert  utbrettscover.  Noe som star i kontrast til Auroras lyse stemme.  Desverre følger det ikke tekster med, bortsett fra “Through The Eyes Of A Child”.  Men heldigvis finnes alle tekster på det store internettet, men man mister den helt spesielle opplevelsen det er å sitte med LP-coveret I hendene og lese teksten mens vinylen snurrer på platetallerkenen.

Artisten Aurora tar I all fall meg med til et landskap hvor jeg ikke har vært så ofte før. Det blir til tider litt ubehagelig for meg ettersom jeg lider av ekstrem vannskrekk, og tekstene refererer ofte til vann.   Men så er det på samme tid noe trygt og godt i lydbildet.  Ja, nærmest noe Disney-aktig. Aurora har en særegen stemme som på et merkelig vis er bade varm og kald samtidig.  Og da mener jeg kald i positiv forstand.  Kan vi heller si svalende+  Hun er en salig mix av Maria Mena , Lene Marlin, Bjørk, Kate Bush og Enya.  Og jenta er bare 19 år.  Tenk deg alt vi har å glede oss til.


Her finner du musikken som  cd , cd -Deluxe-edition og  vinyl.

DAGENS BOK: FRODE GRANHUS - MALSTRØMMEN

Fra cdon.no:

Landegode utenfor Bodø: Et uhyggelig skrik tiltrekker seg oppmerksomheten til to unggutter som leker på svabergene. I vannkanten finner de en mann - lenket fast med hendene i det iskalde vannet. Ved kysten av Bergland, om lag 30 mil nord for Bodø, flyter en porselensdukke i land. Det gamle ekteparet som finner den, synes den varsler om ufred, men for den nyinnflyttede lensmannsbetjenten Niklas Hultin fortoner dukkefunnet seg som barnemat etter jobben i hovedstaden. Etter hvert sprer uhyggen seg, og en dag blir en kvinne funnet bevisstløs i strandkanten, ikledd lignende kjole som dukken ... Flere tragiske historier flettes elegant sammen i denne intenst spennende kriminalromanen med handling fra Nord Norge.

Min kommentar:

Jeg oppdaget denne forfatteren ved en tilfeldighet for et par uker siden.  Da fikk jeg låne en krimbok, og den viste seg å være en senere bok I serien hvor vi bl.a. møter Rino Carlsen, den stødige politietterforskeren.  Jeg blir så glad når jeg oppdager norske krimforfattere så I dette tilfellet matte jeg få tak I de tidligere bøkene han hadde skrevet I samme serie. 

I denne boka jobber Rino fremdeles I Bodø.  Han har et havarert ekteskap bak seg, og strever litt med å få til et skikkelig samarbeide rundt sønnen som er I den såkalte vanskelige alderen  Men Rino er faktisk ikke hovedpersonen I denne boka. 

Forfatteren tar for seg forskjellige historier og steder.  Hele handlingen utspiller seg I naturskjønne omgivelser I Bodø, Landegode og Lofoten. Historiens dramatikk går I takt med den dramatiske naturen.  Rino begynner å få oversikten over sakene, og beginner å ane hva som ligger bak. 

Etter hvert befinner  vi oss alle i en kaotisk malstrøm. Den går fortere og fortere rundt.  Jeg tenker underveis at det er vel ikke alt som er like logisk, eller ???  Men mer rekker jeg ikke å tenke før jeg spinner rundt I takt med handlingen igjen.  Det er faktisk noe av det mest spennende jeg har lest på lenge.  SIste halvdelen av boka leste jeg I en smell.  Farvel nattesøvn, - det var rett og slett ikke mulig å legge boka fra seg.  Jeg håper at dette blir en serie jeg kan følge I mange år framover.  Det fortjener virkelig det ramsalte miljøet jeg her har blitt kjent med.

Men jeg frykter at ingen turister våger å ta turen opp til Nord Norge etter å ha blitt presentert for et miljø med så mange mørke historier.  Både personer og handlinger er til de grader så utspekulerte og ramsalte at de kan skremme  hvem som helt.

Her finner du boka som pocket  og lydbok.

KVELDENS FILM: ROAD TO PALOMA

Fra  viasat.no:

Jason Momoa fra "Game of Thrones" og "The Red Road" debuterer som regissør, og spiller i tillegg selv i denne intense landeveisfilmen om indianeren Wolf, som er på flukt etter å ha tatt hevn for mordet på moren. Han flykter på motorsykkelen sin på tvers av den øde amerikanske vesten, der han oppdager at rettferdighet har sin pris. Wolfs søken etter forsoning vil avsløre hemmeligheter og føre ham ut på en reise der veien snor seg i svært uventede retninger.

Min kommentar:

Denne filmen framstår som en krysning mellom western og road movie.  Vi får presentert fåmelte menn og lettkledde damer i en heller tynn historie.

Kampscenene er helt elendige.  Dette kunne en skoleklasse gjort bedre med et videokamera. 

Men musikken og motorsyklene er fine.   Desverre så hjelper det lite når resten er i tynneste laget.

DAGENS BOK: KARL OVE KNAUSGÅRD – OM HØSTEN

Fra cdon.no:

"Nå, når jeg skriver dette, vet du ingenting om noe, hva som venter deg, hvilken verden du blir til i. Og jeg vet ingenting om deg. Jeg har sett et ultralydbilde, og lagt hånden på magen du ligger i, det er alt" Et barn skal bli født. Og en far setter seg ned for å skrive til det. Han vil vise barnet hva som venter, hvilken myriade av fenomener og materie, dyr og mennesker som vi kaller verden. Han skriver om solen og om grevlingen, om termosen og om pisset, om sengen og om ensomheten, mens barnet vokser i mørket. "Om høsten" og "Om vinteren" er de to første bindene i en personlig encyklopedi som forsøker å sirkle inn det karakteristiske ved tingene vi omgir oss med, og nærme seg verdens materialitet gjennom en serie korte beskrivelser. Noen forsøk handler om lysende øyeblikk hvor noe tilsynelatende ubetydelig får glans fra livet som står og betrakter det, mens andre er melankolske, fulle av sorg over det som går tapt. Men felles for dem alle, er at den verden som stiger frem gjennom dem, er en fantastisk verden. "Dette fantastiske, som du snart skal møte og få se, er så lett å miste av syne, og det finnes nesten like mange måter å gjøre det på som det finnes mennesker. Det er derfor jeg skriver denne boken til deg. Jeg vil vise deg verden, slik den er, rett rundt oss, hele tiden. Bare ved å gjøre det kan jeg selv få øye på den"

Min kommentar:

Dette er først og fremst en bok om forventninger. Før jeg starter lesingen har jeg rimelig store forventninger til Knausgårds nye bok.  Jeg var en av dem som slukte «Min kamp».   Jeg gråt nesten da bok nr 6 var lest. Så da jeg gikk i gang med «Om høsten» så lå lista rimelig høyt.  Men dette er noe helt annet.  Forrige gang ble vi invitert med inn i forfatterens liv, på godt og vondt.  Vi fulgte han gjennom hele hans tilværelse hittil.  Men nå får vi kun korte glimt fra noe som kanskje skal skje.

Videre kjenner vi på fortellerens egne forventninger ettersom han skal bli far. Og vi kjenner også på hans forventninger for den lille datteren.

Dette er for så vidt en hyggelig liten bok hvor fortelleren forbereder sin datter på utrolig mange små detaljer hun vil møte i livet.  Bok nr to i serien har allerede kommet, slik at den ligger nå på vent.  

Boken "Om høsten" er altså et hyggelig, lettlest tidsfordriv.  Verken mer eller mindre.

Du finner boka her.

SPLITTER NY VINYL: TORE RENBERG – INGEN NÅDE

2016. GRAPPPA.  GRLP 4495

Fra platekompaniet.no:

Med albumet «Ingen nåde» debuterer Tore Renberg som soloartist. Veien er lang mellom tykke romaner og komprimerte poptekster, men det kommer ikke som noen overraskelse at Renberg behersker begge deler. Renberg tok sine første pianotimer som 7-åring, begynte å spille fiolin da han var 8, lærte seg gitar som 14-åring, og i 1989 sto han på scenen med sitt første band. «Så kom litteraturen i veien,» som han selv sier, og en omfattende forfatterkarriere ble startet.
Men til slutt brast demningen. Renberg måtte lage sanger, han måtte spille, han måtte synge. I to år laget han sanger i høyt tempo og i all hemmelighet. Denne gang ville han gjøre alvor av musikken. Han ville gjøre noe mer enn å spille i kompisband som ble oppløst før de kom skikkelig i gang. Det er en helhjertet Tore Renberg vi møter på soloalbumet. Han har skrevet et knippe låter som både berører og underholder. Det er alltid teksten som kommer først for Renberg, og han formidler med energi, sårhet og entusiasme.

Min kommentar:

At Tore Renberg kunne skrive.  Ja, det visste jeg.  At Tore Renberg var musikkinteressert.  Ja, det visste jeg.  At Tore Renberg hadde spilt i band.  Ja, det visste jeg.  Men at Tore Renberg kunne synge og komponere så pass bra.  Nei, det visste jeg ikke.  Men jeg blir nesten overbevist etter å ha hørt dette albumet.

Det er tydelig at Renberg er en betrakter.  Han ser noe, observerer hva han ser, og skriver om det. Særlig kommer dette fram i låta «Et bål i hagen».  Det er historien om naboen som legger hele sitt liv hittil på et stort bål og fyrer på.  Det hele er litt komisk helt til han legger på brudekjolen.  Da forstår vi at alt håp er ute.

I låta «Margaret» fremstår Tore som en voksen gutt med motorsykkel og hokeysveis.  Så vidt jeg vet er Renberg født i 72, så i det året han skriver om så var han bare 9 år gammel.  Året han viser til må være 1981, året hvor Gro ble statsminister, Phil Collins hadde en hit med  «in the air tonight» og Tore (eller kanskje det var en annen) fikk et godt øye til Margaret.

Vi får også presentert låta «Å ongar», hvor vi får innsyn i foreldrenes dilemma.- Når skal man si nei?

Til tider framstår teksten som litt merkelig.  Se bare her:

-Og gå laus på pornoen te mor di

-Og gå laus på botoxen te far din

-Og me ska gå laus på narkoen te bror din

Og me ska gå laus på selfiet te syster di

Alt i alt er dette ei fornøyelig skive, hvor teksten kanskje er tydeligere enn musikken.  Jeg tar meg i å tenke at all tekst er selvopplevd av Tore Renberg.  Kanskje årsaken til at jeg har denne opplevelsen, er hans måte å skrive på er så personlig og nær. Han benytter akkurat samme formen i sangtekstene som han gjør i bøkene.

Musikken er i landskapet mellom pop og rock, men litt ispedd country.  Låtene er lette og like fordi er dansbare samtidig som de forteller en historie.

Tore har fått god hjelp av bl.a. Morten Abel.  Men det jeg legger mest merke til er stemmen til Christine Sandtorv som vi kjenner fra jentebandet Ephemera.

Alt i alt er dette ei artig plate å ha i samlinga.  Vinylen ligger i et flott utbrettscover med tekster trykket på coveret.

Her finner du musikken på cd  og  vinyl

DAGENS BOK: VIGDIS HJORTH - TREDVE DAGER I SANDEFJORD

Fra Cappelendamm.no:

I nystrøket bluse og med en altfor stor koffert kommer dramatikeren Tordis til Sandefjord fengsel for å sone tredve dager for promillekjøring. Hun vil synke i jorden, og kan ikke komme seg fort nok inn. Innenfor murene er tretten kvinner tilfeldig tumlet sammen; narkovrak, brannstiftere, smuglere og NAV-svindlere. De ser på Hotel Cæsar, syr vinhøner og strikker lommetøfler. Tonen er røff, og humoren rå. Tordis nullstiller seg og prøver å gli ubemerket inn i fellesskapet. Romanen skildrer tredve dager i et psykisk grenseland, der hun gjør seg mange refleksjoner om hvem hun er og hva det vil si å sone.

Min kommentar:

«HVIS DU VIL VITE hvordan et samfunn er, skal du gå til dets fengsler,» siterer forfatteren Dostojevskij på bokas første side.  Nå er det ikke alle som har vært en tur innenfor murene.  Da er det godt at noen av de som har vært der forteller oss hvordan livet arter seg, slik at vi hver og en kan sjekke om det er hold til Dostojevskijs hypotese.

Forfatteren er utrolig ærlig og selvutleverende i denne boka, og ikke så lite skamfull.

Det som gjorde meg nysgjerrig på denne boka var noe jeg hørte på radio.  Det var Nrks litteraturkritiker som snakket om denne boka.  Jeg husker ikke akkurat hva hun sa, men et ord fanget interessen min.  nemlig ordet «identitetssmerter».  Om du, som jeg, ikke skjønner ordet helt så anbefaler jeg deg å lese boka. 

Vigdis Hjort er en modig dame.  Hun har jo tidligere utlevert seg gjennom sine bøker. Hun er svært så selvutleverende på alle plan der hun beskriver et samfunn som er ukjent for de aller fleste av oss.  Jeg oppfatter et kontrastfyllt minisamfunn.  Håper det ikke er fordi jeg nylig har sett et par sesonger med den amerikanske Tv-serien «Orange is the new black» som farger min opplevelse av boka.

Jeg er stor fan av Vigdis Hjort og hennes romaner.  Dette er nok ikke det beste hun har skrevet, men det er likevel en viktig bok.  Det er ikke så ofte vi får et innblikk innenfor murene i et kvinnefengsel. Er det virkelig sant at fangene sitter inne og strikker tøfler?  Se det vet bare Vigdis Hjort og alle de andre som har hatt et opphold bak murene.

Her finner du boka som lydbok

KVELDENS FILM: GYMNASLÆRER PEDERSEN

2006
Drama.
Skuespillere:

		Kristoffer Joner Ane Dahl Torp Anne Ryg Jan Gunnar Røise Stig Henrik Hoff Fridtjov Såheim Jon Øigarden Elin Sogn Henriette Steenstrup

Fra Wikipedia:

Gymnaslærer Pedersen er en norsk film som ble produsert i 2005. Den hadde premiere 26. februar 2006. Filmen er basert på Dag Solstads roman Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land fra 1982. Hovedrollene innehas av Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp. Hans Petter Moland har regien i filmen, som er hans femte spillefilm. Ane Dahl Torp vant i 2006 Amanda-prisen for «beste kvinnelige skuespiller» for sin rolle i denne filmen.

Min kommentar: 

For oss som var unge på syttitallet var TV-debatter god underholdning.  Til tross for at dette var tida før farvefjernsynet gjorde sitt inntog i heimen, så ble debattene farvet røde.  Og lovnad eller trussel om væpna revolusjon (Med trykket på de rette stavelsene) var et utsagn vi hørte ofte.  For ungdommene ute på venstresiden var Mao den store helten, og alle så opp til land som Kina og Albania.  Alle var kamerater, og samholdet i arbeiderklassen var idealet.

Gymnaslærer Pedersen blir kjent med miljøet, og forelsker seg hodestups i den politiske aktive overklassejenta Nina Skåtøy som slutter som lege for å begynne å arbeide på fabrikk for tilnærme seg arbeiderklassen.  Likhetsprinsippet var viktig.

Dette er en film som skildrer den politiske temperaturen i landet vårt på syttitallet.

Og skuespillerne gjør en meget god innsats.

Så absolutt en severdig film.

KVELDENS FILM: THE INTERNETS OWN BOY (The Story Of Aaron Swartz )

2014
Dokumentar.

Fra Platekompaniet.no:

Om internetts egen wonderboy, Aaron Schwatz.  Hans fingeravtrykk finnes over alt, over hele internett.

Men det var Swartz banebrytende arbeid i sosial rettferdighet og politisk organisering kombinert med hans aggressive tilnærming til informasjonstilgang som fanget ham i en to -års juridisk mareritt . Det var en kamp som endte med at han tok sitt eget liv, i en alder av  26.

Aaron historie rørte en nerve hos folk langt utover verdens nettsamfunn, der han var en kjendis . Denne filmen er en personlig historie om hva vi mister når vi er tonedøve om teknologien og dens forhold til våre borgerrettigheter.

Min kommentar:

Dette er nok en film for et noe smalere publikum.  Men den er selvfølgelig ikke mindre viktig av den grunn. Det er en kjensgjerning at Internett gir oss ubegrensede muligheter. Og vi har sett tilfeller gang på gang. At områdene sikkerhet og lovgiving kommer i ettertid.  Da er det ofte for seint.

Jeg har lært et nytt ord i kveld. - Internettaktivist. 

Det var det myndighetene kalte Aaron Schwartz.  Var trusselen rett og slett at Schwatz var for genial for myndighetene?  Han varslet faktisk om ting flere år før den berømte Snowdon gjorde inntog i media.

Hva var Aarons agenda?  Var han et geni som ville gjøre mest mulig skade, og berike seg selv, eller ville han sette søkelys på svakheter i systemene og nødvendigheten av at et lovverk kom på plass?

Det er skrevet flere bøker om denne ekstraordinære mannen og alt han utrettet i sitt alt for korte liv.

En viktig film, men som sagt, du skal være spesielt interessert.