KOMMER SNART: Tom Roger Aadland -- Live I Oslo Konserthus.

SINGELSLIPP 18.10.19.

Som samler av norsk musikk følger jeg nøye med på nye utgivelser.  Akkurat nå er det et album jeg gleder meg litt ekstra til.  Og heldigvis slipper jeg å vente lenger enn vel en ukes tid.  Den 1.november slipper Tom Roger Aadland sitt første livealbum. Dette albumet kommer jeg tilbake til når vinylen er i hus.

I disse dager er det ganske nøyaktig 3 år siden jeg oppdaget denne artisten.  Jeg hadde kjøpt hans album «Blondt i Blondt», hvor han hadde oversatt Dylans låter til nynorsk.

I mitt blogginnlegg om dette albumet skrev jeg bl.a.

«Tilfeldigheter førte til at jeg fikk denne skiva i posten akkurat den dagen Mr Bob Dylan fikk nobelprisen i litteratur.  Vel fortjent!  Men nå over til mannen som har oversatt Dylans tekster til nynorsk.  Han får nok ingen verdenskjent pris for dette arbeidet, men han skal få en dose velfortjent ros»

Resten av blogginnlegget kan du lese her.

I 2018 havnet albumet «Songfugl» i hylla mi.  Du kan lese  hvordan jeg vurderte dette albumet her.

  

Mens vi venter på neste album kan vi høre på den nydelige låten  «Farten til lyden av einsemd».

Jeg ble svært glad første gang jeg hørte denne.  Her har Aadland  valgt en av mine absolutte favorittartister, nemlig Tove Bøygard  som duettpartner.  Jeg kan garantere gåsehud. 

Når det gjelder Tove Bøygard, så har jeg tidligere skrevet blogginnlegg om hennes album "Blåe Drag" og "Jord". 

Også denne gangen har Tom Roger Aadland oversatt en amerikansk låt til nynorsk.  John Prines vakre «Speed of the Sound of Loneliness» har blitt til «Farten til lyden av einsemd». 

Dette er jo en låt som mange kjenner.  Det finnes mange versjoner, med bl.a. Kim Carnes, Jenny Jensen m.fl. Personlig har jeg hørt mest på  Nanci Griffiths versjon. Jeg må jo nesten nevne at jeg faktisk var tilstede på en konsert i Oslo Konserthus for en god del år siden, hvor både  Nanci  Griffith og John Prine opptrådte sammen med en håndfull andre artisten som Elvis Costello, Emmylou Harris m.fl.  Dessverre kan jeg ikke huske om duoen Prine/Griffith fremførte denne låten. 

Jeg har faktisk i alle år vært i den villfarelse at denne låten har hatt tittelen «What in the world come over you». Så feil kan maa.  

Men heretter er det den nynorske teksten som gjelder. Aadland har på mesterlig vis tatt vare på den doble betydningen, som jeg oppfatter i teksten. Og den nynorske teksten ligger så nært opp til begges dialekt, slik at de kan formidle med et særpreg og en inderlighet som treffer meg rett i hjertet. 

Jeg håper at disse to artistene fortsetter samarbeidet slik at vi får mulighet til å høre dem opptre sammen igjen, kanskje på Rootsfestivalen her i Brønnøysund ????

Denne låta gjør at jeg gleder meg enda mer til Aadlands livealbum som slippes 1.november.

Du kan høre denne singelen på Spotify.

FRA PLATEHYLLA: KINGS OF CONVENIENCE – QUIET IS THE NEW LOUD

2001.  Source ‎– SOURLP019

På wikipedia kan vi lese følgende:  Kings of Convenience er en «folk-pop»-duo bestående av Erlend Øye og Eirik Glambek Bøe fra Bergen.

Øye og Bøe ble begge født i 1975, og har kjent hverandre siden de deltok i en geografikonkurranse da de var bare 10 år gamle. Da de var 16 år spilte de sammen i bandet Skog sammen med to andre venner, og utga en EP, Tom Tids Tale, før gruppen ble oppløst. Senere dannet de to duoen Kings of Convenience.

De gav ut debutalbumet Quiet Is The New Loud i 2001. Albumet ble produsert av Coldplay-produsenten Ken Nelson. Albumet ble svært populært, og mottok gode kritikker.

Duoen ble av flere kalt Norges Simon & Garfunkel.  Ikke så rart.  Stemmene ligner faktisk på enkelte låter.

Jeg husker godt at jeg leste en presentasjon av duoen, hvor det ble lagt stor vekt på at gutta slett ikke så ut som noen rockestjerner. Særlig var det Erlend Øye det ble fokusert på.  Kommentarene gikk på at han så ut som en datanerd. Javel!  Hva så!!!

Nok en gang vil jeg gi dere en liten historie hentet fra Bård Oses «100 beste rockeplater fra Bergen».

Midt på 90-tallet hadde EMI en svensk sjef i Norge.  Han var slett ikke begeistret for opptaket som Erlend Øye spilte for ham.  «Vi signerer ikke visepop!» så han hånlig og sendte Erlend på dør.

De unge og håpefulle guttene ble, forståelig nok, temmelig nedslått av svenskens brutale melding.  De mente at de fortjente en noe mer positiv tilbakemelding.

Men gutta skulle få napp hos et lite plateselskap, "Source Record".  Og dermed ble de lansert over hele verden, og gutta ble mektig populære.

Og hvordan gikk det med svensken?  Jo, han fikk sparken.

Suksessen var et faktum, og gutta var vel ikke helt forberedt på det sirkuset de plutselig omgav seg med.  De var ikke lenger bare Erlend og Eirik og deres gitarer.  Det var en skokk med mennesker som hadde noe å si og var avhengige av dem på et vis. 

Det gikk som det måtte gå.  Eirik ble syk.  Han møtte veggen, og måtte ta en pause.  Erlend flyttet til Berlin hvor han ga ut musikk med sine soloprosjekter.  Neste album fra duoen kom i 2004.

Det sies at navnet «Kings Of Convenience» kom av at gutta syntes det var en svært befriende følelse å slippe å slepe på mere enn to  gitarer på spillejobber og turneer.

Etter at Norge hadde sagt nei til duoen, via en svenske, og engelskmennene hadde skrevet kontrakt, - ble duoen lansert over hele Europa.  Ryktene sier at duoen har banet vei for norsk musikk og norske artister i utlandet.

Duoen fortsatte ¨utvikle seg, fra akustisk til elektronisk.

Selv om jeg hører mye på rå og høylydt rockemusikk, så liker jeg også disse to lavmelte gutta fra Bergen.  Det er liksom noe trygt ved musikken deres.  Når jeg sette på denne plata, så er det nesten som at bre over seg ei god, varm og myk dyne.  - Om du skjønner hva jeg mener.

Dette er albumet du skal spille om du behøver litt ro og fred.  Og om ikke blodtrykk og puls går ned i løpet av de ca 45 minuttene musikken varer, så får du spille den en gang til.

Du kan høre albumet på Spotify

Her kan du kjøpe albumet som vinyl eller cd

KVELDENS FILM: BOB DYLAN, DONT LOOK BACK

Kanal:  Nrk1

Sjanger:  Dokumentar.

Med:  Bob Dylan,  Joan Baez,  Donovan,  Albert Grossman, Bob Neuwirth,  Alan Price,  Tito Burns,  Derroll Adams,  Jones Alk,  Howard Alk,  Chris Ellis,  Terry Ellis, Marianne Fauthfull,   Allen Ginsberg,  John Mayall,  Brian Pendleton, 

Land:  USA

Språk:  Engelsk

Lengde:  97 minutter

Fra nrk.no:

Våren 1965 tilbragte Bob Dylan tre uker i England. Kameraet følger 23-åringen overalt, fra flyplassen til hotellrommet og puben, på konserter og i samtale med andre mennesker. To av dem er Joan Baez og Donovan.

Min kommentar:

Bob Dylan, eller Robert Allen Zimmerman som han egentlig heter ble født i Duluth i Minnesota i USA de 24.mai 1941.  

Bob Dylan forandret populærmusikken på to viktige punkter: Han økte betydningen av sangteksten, og han gjorde det klart at en pen sangstemme og en effektiv rock'n'roll-stemme ikke nødvendigvis er det samme.

Dylan ble først kjent som visesanger. Han opptrådte med gitar, piano og munnspill. Dylan møtte både motstand og begeistring da «protestsangene» begynte å nærme seg popmusikkens og rockens formspråk. Samtidig brakte han, som en av de første artistene, intelligente og engasjerende tekster inn i pop og rock. 

Med sin sammensmelting av folkemusikk og rock til folkrock ga han viktige impulser til den framvoksende motkulturen. Han har utviklet, og personliggjort en rekke sjangre, men han har en særlig nærhet til amerikanske sjangre og tradisjoner. Musikken er inspirert av alt fra folk, country og blues til rock and roll og rockabilly og fra engelsk, irsk og skotsk folkemusikk til jazz, gospel, swing og hardrock.

Jeg bør vel kanskje nevne at tittelen ikke er feil stavet.  At tittelen sier Dont i stedet for Don't var bevisst; regissøren Pennebaker insisterte på at dette var en nødvendig forenkling av språket.

Vi får et godt innblikk i hvordan livet var på turne i 1965.  Før innspillingen startet hadde Bob Dylan og Joan Baez være kjærester. Men Dylans romanse med Baez var avsluttet, og filmen får med essensen av bruddet.

Vi møter en ung mann som enten synger, spiller eller skriver, - hele tiden.  Dette var jo før PC’ens tid, så vi hører stadig vekk lyden av skrivemaskin.  Om Bob ikke benytter skrivemaskin så bruker han  det papiret det han for hånden.  Vi høre stadig vekk at han roper på mere papir. 

Vi kan vel være enige om at Bob Dylan er en av de aller største artister og låtskrivere verden noen gang har sett.  Han har fått utallige priser og utmerkelser opp gjennom årene.  Han har vært nominert til Nobelprisen i litteratur flere ganger, og i 2016 ble han tildelt denne årefulle prisen.  Men Dylan selv møtte ikke opp.

Dette var et morsomt  gjensyn med en film jeg har sett flere ganger.  Kanskje aller mest på grunn av Joan Baaez.  Og når så filmen er i sorthvitt så blir det en riktig tidsbilde.  Først da forstår vi hvor lenge Dylan (og Baez) har vært i rampelyset.

Jeg fikk oppleve Joan Baez på Kalvøya på slutten av syttitallet. Hun har alltid vært en av mine favoritter.  Bob Dylan har jeg opplevd i levende live 3 ganger.  En gang på Kalvøya ca 1990, og 2 ganger i Spectrum, senest i 2007 (tror jeg).

Man må jo bare beundre denne mannen som har gitt oss viktig og vakker musikk i mer enn 50 år.

Her kan du kjøpe filmen som Blu-ray

ROOTSFESTIVALEN. Lørdag 20.07.19.

FATA MORGANA

Det lokale bandet Fata Morgana starter årets siste Rootskveld.  Det er slett ikke noe dårlig valg av arrangørene. 

Det gleder meg å se både vokalistens og bandets kontakt med, og interesse for publikum.  De lar seg slett ikke skremme av en relativt stor scene og et par-tre  tusen publikummere.  Deriblant sikkert noen hundre kjente fjes.  Neida, gutta drar i gang og publikum blir med.  Etter hvert får de hjelp av et par damer.  Jeg ble særlig imponert av Ramonas opptreden. Her sprengte gåsehudbarometeret alle grenser. Vakkert, vakkert, vakkert !!!!

All honnør til bandet som la til en joik i den nydelige låta "The Fire".  Smart valg, og god timing.

Jeg opplevde dette bandet første gang på Oktoberfestivalen 2016, og jeg ble fan, - øyeblikkelig.De imponerte meg med sin musikalitet og spillerglede. 

Det er tydelig at de har utviklet seg i årene som har gått.  Musikken deres preges av mørke undertoner som gjør meg nysgjerring.  Hvor ønsker disse gutta å ta sin musikk og sitt publikum?  Uansett, - jeg føler meg trygg på at de tar riktig veivalg.  Og denne rockekjerringa blir med dere videre.

 HALVDAN SIVERTSEN

Så var turen kommet til Halvdan.  Gode , gamle Halvdan, hadde jeg nær sagt.  Og det er kun positivt ment.  Man føler seg trygg når Hr. Sivertsen står på scenen.  Vi vet hva vi får.  Vi har hørt låtene før.  Ja, vi har også hørt vitsene før.  Men det gjør ingen verdens ting.  

Vi blir selvfølgelig med på den vel timeslange reisen Halvdan har planlagt for oss denne lørdagskvelden.  Halvdan vil glede oss, men jaggu ser det ut som at vi gleder han litt også.  Det ser faktisk ut som om Labbetuss trives i vårt selskap.

Halvdan tar for seg de to viktigste tingene i livet, - kjærlighet og politikk. Og som vanlig beskriver han begge deler uten å trekke fram hatet som ofte kan dukke opp i kjølvannet begge steder.  Neida, Halvdan bruker humor.  Når han sparker til høyre, så gjør han det med en humoristisk snert så pass elegant at få lar seg irritere.

Det var enkelte som var kritiske til at Halvdan Sivertsen skulle opptre på Rootsfestivalen.  Men jeg tror at de som var tilstede mente at denne artisten passet svært godt akkurat da.  

Her var det alllsang.  Og i dette tilfelle betyr begrepet allsang at absolutt-alle-sang.  Det kunne synes som om Halvdan selv var rørt da Roots-koret stemte i under fremføring av «Sommerfuggel i vinterland».  

Det er umulig å ikke like denne artisten, som har hjertet utapå kofta under hele konserten. Han gir oss tekster om kjærlighet uten at det lyder banalt, og han beskriver hverdagssituasjoner som vi alle kjenner igjen.

Så Halvdan Sivertsen, du skal se at du om noen år rykker langt forbi Knut Hamsun.

Tidligere blogginnlegg om Halvdan Sivertsen: 

Ennu ikke landa 

Utsikt Minus Innsikt Git Tilnærmet BlindhetFra Toppen Av Pyramiden

  

UB40  feat ALI CAMPBELL and ASTRO

Etter norsk visepop skal vi over til raggae-rytmer. UB40 stiller mannsterke.

Jeg har absolutt ingen forventninger.  Jeg kjenner selvfølgelig til rødvins låta.  Det er alt.  Men om de har holdt det gående i 40 år så må de jo ha noe å fare med, og helst mer enn en låt.

Joda, de har flere låter.  Men i mine ører, hvor trommehinnene er noe preget av rockemusikk lengre enn UB40 har bestått, så låter alt temmelig likt.  De kunne gjerne ha satt sin ene hit på repeat den tiden de hadde til rådighet.  Kontakten med publikum var fraværende.  De kunne like gjerne stått bak en glassvegg.  

Selv om Astro (eller var det han andre?) flere ganger opplyste om at han var «glad to be in Norway», så trodde jeg ikke helt på han.  Han virket så pass uengasjert at jeg tviler nesten på om han visste hvor i Norge han var.  

Som jeg sa til min sidemann underveis.  Jeg kunne gjerne hørt dette på radio.  Så flatt og sjelløst var det.  Nå kan det være at noe av det han sa forsvant i ekkoeffekten som lå på all lyd.

Og det tok aldri slutt.  Ut fra opplysningene på mitt Roots-halsbånd så trodde jeg at Justad skulle entre scenen kl 23.00.  Men da holdt UB40 på enda, og denne kjerringa holdt på å bli en smule irritert.   

Heldigvis ga de seg i tide. 

SONDRE JUSTAD

Årests siste artist er Sondre Justad.  Og for en finale.  Jeg hadde store forventninger til denne artisten.  Og gjett om han innfridde.

Allerede under entreen forsto vi at noe stort var på gang. Han entret scenen som en verdensmester.  Og derfra og utover, så pøste han på; - med musikk, - med performance, - med overraskelser, - og med verbale visdomord.

Sondre Justad bør få en pris for å være et særdeles godt forbilde for dagens ungdom.

Dette er en klok ung mann som vet å bruke sin posisjon og sin stemme til noe fornuftig.

Fortsett sånn Sondre.  Denne rockekjerringa har vært fan siden førte gang jeg hørte deg for ca fem år siden. Og jeg gleder meg til å følge deg videre.

Tidligere blogginnlegg om Sondre Justad:

Riv i hjertet

TAKK FOR I ÅR !

ROOTSFESTIVALEN. Fredag 19.07.19.

AUDREY HORNE

Dag to er i gang, og for en start.  Her er det fullt trøkk fra første riff. 

Bergensbandet Audrey Horne består av medlemmer fra flere andre kjente band i den tøffeste sjangeren innen rock.  Vokalisten Torkjell Rød har en utrolig energi.  For en utholdenhet! Både vokalist og band gir alt, og dette vet publikum å sette pris på.  Jeg er særlig imponert over gitaristen.  Han trakterer gitaren slik de aller beste gjorde på syttitallet.  Når en gitarist slår akkorder på nervetrådene mine, ja , - da er jeg fortapt.

Jeg har bare et av bandet album i hylla.  Men gjett om jeg skal spille LP'en  «Youngblood» om ikke alt for lenge. 

 DONKEYBOY

Rootsfestivalen byr på variert musikk. Enkelte mener de skulle holdt seg til den type musikk som navnet hinter til.  Personlig synes jeg at det er helt greit av festivalen presenterer artister og band fra forskjellige sjangre.  På den måten favner man et større publikum.  Og publikum gir penger i kassa, og sikrer at festivalen overlever.

Jeg har ikke noe fohold til dette bandet, bortsett fra at jeg selvfølgelig har hørt hitlåtene på radio.  Og da særlig «Ambitions», som er en fantastisk poplåt.  Jeg har faktisk et av bandets album i hylla. Men jeg må innrømme at det er fremdeles i "Mint condition".

Mulig at jeg er for gammel for denne type musikk.  Jeg hører jo at dette er et bra håndtverk.  Det hele er så polert og feilfritt, at det for meg blir nesten litt kjedelig, aller mest fordi låtene er så like.  

For meg fikk deres opptreden et kraftig løft da Linnea Dale entret scenen.  Hennes stemme tilfører bandet det lille ekstra som skal til for å vekke min interesse.  Men for all del; - Bandet får selvfølgelig ståkarakter og vel så det. Det må ikke bli negativt å være for flink.

Og jeg lover på tro og ære, at jeg skal sette meg ned og virkelig lytte på LP'en jeg har. DU skal se det blir et blogginnlegg også.

JOHNDOE.

Dette er kvelden for de gode gitarriff.  Det bir bekreftet av fredagens tredje band, Johndoe fra Trondheim. 

Kanskje er bandet noe ukjent for de fleste.  Men vokalisten, Jonas Skybakmoen er mer kjent for oss TV-slaver ettersom han har vist seg fram  i program som Beat for Beat og Stjernekamp.  I Stjernekamp var han lenge blant favorittene og havnet til slutt på en fjerdeplass.

Det er lett å like dette energiske bandet.  Mange vil påstå at dette er musikk for gutta.  Hardt, røft, - ganske enkelt – musikk med baller.  

Men ikke nødvendigvis bare for baller.  For vi damer liker også musikk med og for baller, gjør vi ikke?

Uansett så er det smart å holde seg i nærheten av gutta når denne type musikk spilles.  De blir liksom litt mer medgjørlige da.

BIGBANG

Fredagens finale sto Bigbang for.  Om du drar et sted hvor Bigbang opptrer, så vet du hva du får.  De serverer god,solid rock.  Å, det er så vakkert,  Å, det gjør så godt. 

Jeg blir jo spesielt glad hver gang de spiller «Long Distance Man», en låt som jeg hørte første gang i 1972 eller ’73.  Da var tittelen «Nettenes Prinsesse», og var et av sporene til albumet «Ragnarock» med bandet Undertakers Circus hvor Øysteins far Thor Greni var med.

Tenk hvor heldige vi er her i Brønnøysund som får besøk av et så godt band som Bigbang.  Jeg tror at alle som gikk hjem denne natt til lørdag hadde en god følelse.  Vi hadde fått servert god og variert musikk i mange timer.  Sjelden har stemningen vært så god sørom Havnesenteret.  Og vi kunne glede oss til neste kveld med mere flott musikk.