JO NESBØ – POLITI.

Forlagets omtale:
"Politi" - en Harry Hole-roman. Flere politimenn blir funnet drept på åsteder for gamle, uoppklarte drap som de selv har vært med på å etterforske. Drapene er ekstremt brutale og bestialske. Politiet står uten spor og mangler i tillegg sin beste etterforsker. På et sykehus ligger en hardt skadet mann i koma. Rommet bevoktes av politiet, og ingen får vite hva den mystiske pasienten heter. Samtidig blir politimenn funnet drept på åsteder for gamle, uoppklarte drap. Politiet står uten spor og mangler i tillegg sin beste etterforsker. På sykehuset viser pasienten tegn til å komme til bevissthet. Gjør deg klar til en rystende ferd gjennom Oslos gater og Harrys univers.

Min kommentar:

Hvor er Harry?

Forrige bok avsluttet noe usikkert for antihelten Harry Hole. Jeg har derfor gledet meg til å få svar på hva som egentlig skjedde med Harry.

Men Jo Nesbø kan dette med å holde folk på pinebenken. Det tar en stund før vi får et endelig svar. Men jeg skal ikke bruke dette mot forfatteren. Nok en gang leverer han en knallgod krim. En “pageturner” som det heter på “nynorsk”.

Jeg kjenner til at det har vært kritikk mot Nesbøs bøker I forhold til at de har vært for voldelige. Enkelte kritikere har stilt spørsmålet “Er det nødvendig med så mye vold?”

Via media var jeg forberedt på at denne boka ikke skulle være så rå som de foregående. Nå ja, jeg vet ikke jeg. Når ansiktshuden blir revet av mens offeret fremdeles er I live, så er det vel egentlig mer enn sånn passe rått. Men vi tåler det vel. Jeg har ikke tenkt over at volden I disse bøkene er for rå. Det er rått å drepe mennesker. Og dette er en krimbok hvor folk drepes. Og for å si det rett ut: Det er jo kjedelig om alle skal drepes på samme måte . 

Særlig spennende blir det jo når et av drapene skjer i Wyllerløypa i Sørkedalen 

Og som vanlig, så inneholder også denne Nesbø-boka en læresetning.

"... det er kjærligheten, ikke hatet, som gjør at du er villig til å gjøre hva som helst ..."

eg sier som en kritiker I en løssalgsavis “Terningen har ikke nok øyne når man skal vurdere denne boka”. Kritikerne har tatt bølgen, og jeg henger meg på.

DON MARTIN - EN GANG ROMSÅSGUTT, ALLTID ROMSÅSGUTT

Fra Dagsavisen:

Don Martin er ute med sitt første soloalbum på norsk. Og det var vel på tide, egentlig, etter en lang karriere på egen hånd og med Gatas Parlament. Rap på norsk har aldri vært mer populært og selv radio er på ballen nå, mens Don Martin er gjest hos Anne Lindmo på NRK1 i beste sendetid.
Fint er det da at han har noe å fare med. «Så, speil, speil på veggen der. Hei du speil, kan du fortelle meg nå hvem det er, som er den norskeste av alle her, fra fjordene til innlandet. Selv kongen i landet her han er innvandrer». «Fuckings Frp kan kysse meg i framskrittet». (Begge i «Pust Rolig») viser en Don Martin som fortsatt er sint og har et tydelig politisk ståsted, noe som ikke er så veldig utbredt i norsk hip hop. I hvert fall ikke i den du finner på radio og hitlister.

Albumet er produsert av Tommy Tee og han beviser her igjen at han tilhører eliten av norske produsenter med både smarte og fine produksjoner. De fleste har vel hørt «Nilsen» nå? 

Min kommentar:

Det er noe befriende i å lytte til et helt album hvor en sint, ung mann får boltre seg fritt. 

 Don Martin sparker til høyre og slår til venstre mens han spytter rett fram. Og han er i sin fulle rett..... Om vi skal tro hans egne argumenter. Han gjør alt for å underbygge sine argumenter. Vi blir tatt med til byen, på T-banen, til Romsås. Lukta av nylagt asfalt og kebab svir i nesa. Og her sitter jeg, - halvgamle kjerringa, - og lengter tilbake til Oslo, verdens minste storby. Dette skulle vitne om at gutten ikke bare uttrykker sinne, men også en uforbeholden kjærlighet til byen sin.

Det er umulig å ikke like «Nilsen». Den setter seg fast i hjernestammen – og blir der. La gå at det er noen lettvindte rim her og der, ogkanskje ikke verdens beste rapp. Men det gjøres på norsk, og det gjøres med hjertet.

Jeg liker – liker – liker -liker

BEDRAGEREN

Bedrageren (Arbitrage) er en drivende, dramatisk thriller om en mektig amerikansk finansmanns store nedtur. I hovedrollene møter vi Richard Gere, Susan Sarandon og Tim Roth.

Den 60 år gamle milliardæren Robert Miller (Gere) framstår som en mann med suksess både i arbeidslivet og privat. Men i virkeligheten er han desperat etter å få avsluttet salget av forretningsimperiumet sitt til en stor bank - før hans store bedrageri blir avslørt.

Miller jobber hardt for å opprettholde fasaden overfor kona (Sarandon), datteren og forretningspartneren (Brit Marling) og den franske elskerinnen. Men akkurat idet alt ser ut til å falle på plass, blir Miller involvert i en bilulykke og stikker av. Den kompromisløse politimannen Michael Bryer (Roth) fatter mistanke mot Miller, og den ellers så kompromisløse forretningsmannen må konfrontere grensene for sin egen dobbeltmoral. 

Min kommentar:

Endelig en thriller etter min smak. Richard Gere er en av de få som eldes med stil. Han er akkurat passe glatt i denne rollen, men samtidig framstår han hard som granitt. Dette gjør at vi tror på han. Og med den overdose sjarm som han speiler, så heier vi nesten på han, selv om han er «av verste og simpleste sort»

Og Susan Sarandon er som alltid, helt perfekt.

Gled deg til en gnistrede hjemmekinokveld.

Terningkast 5,5. (det halve poenget er ren bonus fordi jeg har venta så lenge på en skikkelig thriller)

ARNALDUR INDRIDASON – HJEMSTAVN

Den Norske Bokdatabasens omtale:
Erlendur har reist tilbake til barndomshjemmet i Bakkasel, bygda han forlot som 12-åring. Erlendur drømmer om en vandringsmann som forutså at noe skulle skje med broren hans, Bergur. Samtidig begynner Erlendur å se på ei forsvinningssak fra 1940-tallet, hvor Matthildur forsvant etter å ha blitt overrasket av uvær. Han finner etter hvert ut at Matthildur hadde noen hemmeligheter. Dette er den niende boka om Erlendur Sveinsson.

Min kommentar:

For noen år siden ble jeg introdusert for denne islendingen via boka «Gravstille». Det var på den tiden hvor alle leste Stieg Larsson og var over seg av begeistring. Og jeg sleit virkelig med Larsson. Startet om igjen flere ganger på bok nr en. I en Larsson pause fikk jeg ei bok i posten, og ble frelst av denne islendingen. Hans helt var noe helt annet enn jeg hadde opplevd tidligere.

Etter den tid har jeg lest alle Indridasons bøker. En rød tråd gjennom alle bøkene har vært hovedpersonen Erlendurs tragiske opplevelse fra barndommen hvor hans lillebror ble borte under en dagstur. Som lesere har vi underveis i bøkene fått innblikk i Erlendurs fortvilelse og mange spørsmål rundt brorens forsvinning.

Endelig kommer boken hvor både Erlendur og vi, som lesere vil få svar. Jeg skal ikke røpe om vi får svar på alle spørsmålene, men det jeg kan røpe er at boka inneholder spenning og dramatikk som vil engasjere og overraske deg.

Island har alltid appelert til meg. Landet er eksotisk på en merkverdig måte. Forfatteren er flink til å bruke både landet og dets historie for det det er verdt. Det føles rart å i at boka er vakker. Særlig fordi essensen i boka er sorg og savn. Boka er så uenderlig trist. Men mer enn noe annet viser denne boka at man kan ikke sørge uten å ha elsket. Og det ... er vakkert.

FLUKT.

Fra cdon.no

Norsk actionfilm fra skaperne av Fritt Vilt.

Ti år etter at Svartedauden herjet landet, legger en fattig familie ut på reise for å finne bedre levekår. På en øde fjellovergang blir de angrepet av en røverbande. 19 år gamle Signe tas til fange og føres til bandeleiren. Her lærer hun fort at hun er tiltenkt en skjebne verre enn døden. Signe forstår at den eneste løsningen er flukt. Men flukten blir oppdaget, og snart har banden tatt opp jakten.

Med Flukt er regissør Roar Uthaug tilbake i sitt rette element. Med seg på laget har han Ingrid Bolsø Berdal, nykommer Isabel Andreasen, Milla Olin (Engelen), Tobias Santelmann (Kon-Tiki), Bjørn Moan (Insomnia), Martin Slaatto, Richard Skog (kåret til Norges sterkeste mann i 2009 og 2010), Hans Jacob Sand, Kristian Espedal (tidligere vokalist i black metal-bandet Gorgoroth), Hallvard Holmen og Iren Reppen. 

Min kommentar:

Pass på at kondisen er sånn noenlunde på topp før du ser denne filmen. For du blir tatt med på en heseblesemde løpetur. Det er synd at Ingrid Bølsø Berdal spiller den onde, den vi skal løpe fra. For dette er definitivt ei dame jeg vil være på lag meg. Hun bærer hele filmen på sine skuldre. Men desverre er oppgaven håpløs. Dialogen er ubehjelpelg. Det finnes ikke samspill mellom andre rollefigurer enn Bølsø og et par barn. Jeg klarer ikke helt å finne meg til rette i dette universet. Mulig at det er tidsbildet som ikke er korrekt. Jeg må rett som det er tenke meg om « Hvor befinner jeg meg nå? Er jeg i Blåfjell eller ser jeg på en fritt vilt film». Naturen og de til tider dataanimerte omgivelsene forvirrer meg litt. Det er trist, for er det noe vi har er i Norge, så er det natur. Det skulle være unødvendg at jeg har føkeksen av å bli dratt inn i et dataspill.

Men for all del – Det kan sikkert appellere til andre aldersgrupper.

Jeg håper inderlig at IBB får en større og mer utfordrende rolle snart. Hun behersker hva det måtte være. Akkurat nå er jeg redd for at hun skal stagnere som en action/skrekk babe. Hun fortjener bedre.

Karakter: 3. To poeng til Ingrid, og ett til de to barna som spiller dritbra. (som de ville sagt selv)

HAMILTON- MEN IKKE HVIS DET GJELDER DIN DATTER

Fra cdon.no

En gang i tiden hadde den svenske etteretningsagenten Carl Hamilton (Mikael Persbrandt) en familie. Men den ble revet fra han i en hevnaksjon. Når Carls 7 år gamle guddatter kidnappes kommer alle de vonde minnene tilbake. Og når kidnappingens bakenforliggende motiv blir kjent inntar de svenske myndighetene en passiv rolle som tvinger Hamilton til handling. Ved hjelp av internasjonale kontakter lykkes han i komme på sporet av de skyldige. Et politisk spill gjør at kid- napperne føler seg trygge i sitt hjemland. Men de har ikke regnet med Hamilton, som sammen med noen kollegaer fra det militære planlegger en livsfarlig redningsaksjon. Alt for sent innser Hamilton hvilke enorme krefter og makter som motarbeider hans oppdrag. 

Min kommentar:

Her får du action, blod og sikkel i bøtter og spann. Mikael Persbrandt har aldri vært kjekkere, råere eller mer sexy for den saks skyld. Det er tydelig at både Hamilton og Persbrandt har levd et liv. Begge har synlige arr som bekrefter dette. Persbrandt er Hamilton, og vice versa.

Men jeg opplever nesten alltid noe merkelig når jeg ser en svensk actionfilm. Jeg irriterer meg ovrer at svenskene alltid fremstilles som litt feige. Ut fra deres historie som nøytal nasjon så kan jeg til en viss grad forstå det når det er filmer som produseres av andre nasjoner. Men denne filmen er helsvensk, og likevel er svenskene feige og unnvikende. Og så en ting til. Hver eneste gang jeg ser svensk politi på et lerret eller en Tv-skjerm blir jeg minnet om Pippi Langstrømpes konstabler Kling og Klang. Også i denne filmen er politiet fremstilt som utrolig dumme og godtroende.

Det er noe annet merkelig med denne filmen også. Handlingen bygger seg opp, og vi blir tatt med på jakten av denne kidnappede datteren. Dette er en spennende reise. Men så er plutselig filmen slutt !! Det kan se ut som om pengekassa ble tom, og at man da måtte filme slutten i full fart.

Jeg anbefaler deg gjerne å se filmen, men du vil ha mere glede av boka. Der kommer ikke slutten så brått. Men om du vil se overkroppen til Persbrandt så må du ty til filmen.

Jeg må også si noe om den merkeligetittelen. Jeg kan ikke dy meg for å tenke på en film med nesten samme navn, hvor en mor flykter med sin datter der Iran. Derfor synes jeg tittelen er idiotisk, og lite salgbar.

Karakter: 

Jeg gir Mikael Persbrandt en 6'er. 

Handlingen og spenningen i filmen får en god 4'er. Tittelen får en 1'er.

Jeg ender da på en litt svak 4'er.

HOUSE OF THE RISING SUN

Fra coveret:

Den tidligere politimannen Ray har begynt et nytt liv og forsøker å holde seg bort fra trøbbel. Men det er vanskelig å flykte fra fortiden og i løpet av kort tid anklages Roy uskyldig for mord og får både mafiaen og sine gamle kollegaer etter seg. 

Min kommentar:

Vi har sett dette før. Korrupte politifolk. Blodhevn, Spillekasinoen. Svarte penger. Mafialignende tilstander. Ja, du skjønner vel at det er en B-film. Elller kanskje aller helst litt lengre ut i alfabetet. 

Men denne filmen har en bitteliten nerve. Jeg er usikker på hva det er. Muligens hovedrolleinnehaverens enorme armmuskler. Jeg kan ikke la være å stirre på han. Men er det nok?

Nei ...... overhodet ikke.

Terningkast: 1,5

LAKEVIEW TERRACE

Skuespillere: Samuel L Jakson.Patrick Wilson m.fl.

Fra coveret:

Et ungt par (Patrick Wilson og Kerry Washington) har nylig flyttet inn i sitt nye drømmehus i California. Dessverre får de problemer med sin nærmeste nabo,som ikke aksepterer at de har forskjellig hudfarge. En streng alenefar, som jobber som politimann i LAPD (Samuel L. Jackson) har utnevnt seg selv som vakthund for nabolaget. Hans nattlige fotpatruljer og våkne blikk gir trygghet til noen, men fører til økende problemer for det nygifte paret. Disse vedvarende overtrampene i deres privatliv fører til at paret bestemmer seg for å slå tilbake.

Min kommentar

Noen filmer har denne underliggende spenningen fra scene 1. Dette gjelder for denne filmen. Kanskje mye takket være Samuel L Jackson. Her spiller han en uhyggelig type. Og han blir verre og verre etterhvert som handlingen drives fram.

Helt grei underholdning.

Terningkast:4  (for Samuel og en litt original story)

FOLQUE - VARDØGER

 

Fra Wikipedia:

Vardøger er et musikkalbum med Folque, utgitt i 1977. Albumet ble produsert av Nils B. Kvam og ble utgitt på CD i 1999. I 1976 regnet Folque Vardøger for sitt mesterverk, men i ettertid savnes Trond Øverlands bass-spill som var pulsen som drev gruppa framover. Vardøger var gruppas mest gjennomarrangerte plate, og fortsatt briljerer Lisa Helljesen og Trond Villa. Selv om Trond Øverland hadde sluttet i gruppa spilte han piano og blokkfløyte på plata. Vardøger solgte likevel ikke bra og var grunnen til at plateselskapet Phonogram mistet troen på Folque


Min kommentar:

Det er vel ingen hemmelighet at jeg er fan av grupper som våger å ta tak i vår folkemusikkskatt. Man skal være modig for å røre arvesølvet vårt. Risikoen er at sølvtøyet blir smeltet om til noe ugjenkjennelig som er langt fra like vakkert og verdifullt som utgangspunktet. Folque mestrer dette til fulle. De pusser sølvtøyet slik at det skinner.

NORTH FACE

Fra cdon.no

1936. Ingen hadde hittil lyktes med å bestige den nesten loddrette nordsiden på Eiger ? alpenes mest fryktede fjell. Innenfor de Olympiske Leker i Berlin ville Hitler vise muskler for omverden og lovte gull og ære til unge tyskere som våget å ta utfordringen med å bestige dette fjellet. To venner, Toni og Andi, ankommer foten av fjellet sammen med rivaler fra hele Europa. Hvem blir først til å bestige det som kalles for dødens fjell? 

Min kommentar:

Nok en gang tar jeg for meg en film som er «basert på en sann historie». Det aller beste med denne filmen er at det er en tysk produksjon med skuespillere som snakker tysk. Filmen ville ikke vært den samme om «gutta i veggen» skulle kommunisert på «Hollywoodsk».

Denne filmen gir et så realistisk bilde av historien at du sitter med neglebit i halvannen time. Samtidig sitter jeg og irriterer meg over at de ikke bruker hjelm.Strikkalue gir elendig beskyttelse mot stenene som raser i hodet på klatrerne.

Bakteppet er Nazi Tyskland. Vinnerviljen er stor, og det samme er offerviljen. Filmen har fått kritikk for nettopp denne fremstillingen av kappløpet opp Nordveggen hvor politikk og idiologi er drivkreftene. Jeg mener at dette er filmens styrke. Den viser i all sin gru hvordan nazismen drev det enkelte individ til å sprenge grenser langt utover det forsvarlige, med kun et mål for øye – nemlig å vinne. Nazistene skulle være først og best. De tyske helter ble hyllet. Hitler himself gikk ut og lovte gullmedalje til de første som klatret opp Nordveggen.

Jeg har lest et sted at det var denne filmen som gav skaperne av Kon Tiki ideen til å legge inn en dramatisering av de faktiske hendelser. Vi som publikum liker en konflikt. I denne filmen er det skapt en konflikt mellom de to tyske og de to østerriske klartrerne. I virkeligheten var de visstnok bestevenner. Og denne dramaturgiske vendingen har skapt like mye debatt i Tyskland som vi opplevde her i Norge etter Kon Tiki vites ikke. Men kinopublikummet sier alltid «ja takk» til ekstra spenning.

Filmen anbefales!

Terningkast 4,5

KARI BREMNES – OG SÅ KOM RESTEN AV LIVET

Fra cdon.no:

«Og så kom resten av livet» - er Kari's mest personlige album Hittil. De 11 nyskrevne låtene er artisten på sitt beste; poetisk, personlig, kraftfullt og vakkert.

- Jeg skriver om å ha kommet dit i livet der du har god utsikt til både bakover og framover. Og der ser du jo absolutt litt av hvert, sier Kari Bremnes om den nye platen.
Albumet er spilt inn hjemme i stua hos Kari med hennes fantastiske band, med produsent Bengt E Hanssen.
Kari Bremnes skriver poetisk om brutaliteten og gledene i våre liv. Hun er en historieforteller, og som en av Norges beste og mest markante tekstforfattere skildrer hun livet ærlig og nært, på godt og vondt, med humor, alvor og melankoli. En norsk avis beskrev visesangeren på følgende måte ved forrige plateutgivelse; «Kari Bremnes er nesten en egen sjanger i seg selv.» Etter snart 20 plateutgivelser, tre spellemannspriser og en fantastisk artistkarriere i 25 år har hun et stadig økende publikum i både Norge og i Tyskland.

Min kommentar:

Når vi setter på ei plate med Kari Bremnes så vet vi hva vi får. Først og fremst melankolske, ærlige, og gode tekster innpakket i et fenomenalt lydbilde. Om disse tekstene hadde vært framført av en annen artist, kunne de muligens virket noe mer banale. Men Kari har en enorm styrke og troverdighet, så vi tror på hvert et ord, og vi lytter. Kanskje det er derfor at dama er så heit i Tyskland. Det er litt «Ordnung muss sein» over henne. Og det på tross av at tyskerne ikke forstår et ord av det hun synger om. Du tuller ikke med Kari Bremnes. Om om du skulle prøve deg på det, så står hun like støtt.

Ensformig, sier noen. Jeg vet ikke riktig. Det er Kari Bremnes. Det er hennes særpreg. Dylan er vel litt ensformig han også, uten at vi kan bruke det mot han.

Men jeg vil likevel gi Kari honnør for at hun stilte opp i programmet «Cover Me» på TV 2 for en tid tilbake. Der ble vi litt bedre kjent med artisten , og så faktisk at hun var ei blid og flott dame med masse sjølironi. Hennes tolkning av Timbuktus «Alla vill till himmelen, men ingen vill dø» er bare helt nydelig.

Håper den blir med på neste skive.

USKYLD

Fra cdon.no:

Janne møter William som hun var kjæreste med som ung og forlater sin samboer for å tilbringe sommeren med ham. Senere på høsten, langt inne i urskogen, finner en kanopadler ved en tilfeldighet Janne igjen. Hun er svært medtatt og sammen med henne ligger to døde menn. ”Uskyld” er historien om disse tre, om hvem de var og hva de lengtet etter. 

Skuespillere: Maria Bonnevie, Kristoffer Joner, David Dencik.

Min kommentar:

Her blir vi dratt inn i en mørk og dyster verden. Det er den klassiske historien om to brødre.Kampen om den ene jenta. Den gode og den onde.

Jeg lar meg imponere av Maria Bonnevie. Hun er modig. Aldri har noen vist seg så naken og usminket i en film. Jeg tror nok at filmen bærer seg godt på akkurat disse tre skuespillerne. Det er ikke så mye dialog, men desto mer følelser og uttrykk..

Etter det jeg har lest, har filmen fått et heller dårlig rykte. Mange karakteriserer den som kjedelig. Det er den så langt ifra. Men den har et noe lavere gir enn thrillere vi er vant til å se. Men det synes jeg faktisk er filmens styrke.

Etter min oppfatning er det er par logiske brister. Det er spørsmål jeg ikke får svar på underveis. Men det kan være at dette må tilskrives kontoen for filmens galskap.

Det er vanskelig å gi terningkast. Men jeg gir en 4'er til skuespillerne.