FACTOTUM

Regi: Bent Hamer

Vi møter Matt Dillon som Hank. Han får sparken for gudvet-hvilken-gang og sjekker inn på et billig hotell. Han drikker og skriver. Romaner, essays og poesi kommer ut i et forbausende tempo. Hans manus sendes inn til forlag og magasiner like raskt som de refuseres. Hank har hatt mange kvinner, men det er noe spesielt med Jan (Lili Taylor). De deler samme begeistring for rus. Rundt Hank og Jans turbulente liv på skyggesiden av det amerikanske samfunnet, sirkler utallige alkoholikere, horer og smågamblere.

Slik begynner Factotum, en svart komedie om forfatterens utsvevende liv – og ustyrlige men ømme forhold til Jan. Hank Chinaski er en "factotum", en altmuligmann eller løsarbeider som tar de strøjobbene han kommer over, jobber som ikke kommer i for stor konflikt med hans virkelige interesser: Drikking, knulling, gambling og skriving.

Min kommentar:

En for meg, totalt ukjent film. Det var regissøren Bent Hamer, som vekket min nysgjerrighet.  Har sett noen av hans tidligere filmer, Eggs, Salmer fra kjøkkenet, O’Horten og Hjem til jul.  Jeg har likt disse filmene, så derfor startet jeg min egen høyst private fremvisning i selskap med Matt Dillon.  For det er nemlig selveste Matt Dillon som har hovedrollen i denne noe ukjente «norske» filmen.  Han får imidlertid god hjelp av Lili Taylor.

Som de andre Hamer filmene jeg har sett, er også dene relativt dyster.  Hovedpersonen Hanks tilværelse er mørk, dyster og håpløs. Alkoholtåka henger tett over hans liv, og hans sikt og selvinnsikt er relativt begrenset.

Sitat fra filmen: « Vi behøver ikke kjærlighet, vi behøver suksess».   Og i Hanks liv er nok dette sannheten.  Dette blir en film uten håp.

Terningkast:  3.  Halvparten av poengene går til regissøren Hamer.  Ett poeng går til Matt Dillon, og det siste halve poenget går til Kristin Asbjørnsens, hennes musikk som følger deler av filmer.  

THE MASTER

Paul Thomas Anderson (There Will Be Blood, Magnolia, Boogie Nights) er regissøren bak The Master, et drama satt til 1950-årenes USA. I de største rollene finner vi Joaquin Phoenix, Phillip Seymour Hoffman og Amy Adams.

Freddie (Phoenix) har tjenestegjort i marinen under 2. verdenskrig. Han kommer hjem etter krigen, sterkt preget av det han har opplevd, uten jobb og usikker på fremtiden.

Men så snubler han over en trosbasert kult som engasjerer seg i øvelser for å fjerne følelser. Kulten ledes av karismatiske og intellektuelle Lancaster Dodd (Hoffman), også kjent som "The Master" - og menn som Dodd vet å dra nytte av en ung og traumatisert dagdriver som Freddie.

Min kommentar:

En «smal» film trekker sjelden det store publikum.  Tror heller ikke denne filmen vil ligge øverst på DVD-toppen, til tross for at jeg har registrert massiv markedsføring av tittelen.  Anmeldelsene har vært varierte.

Ja, filmen er en hard nøtt å knekke.  Men det er faktisk viktig.  Den beviser at religiøse retninger og samfunn kan være farlige.  Menneskesinnet lar seg påvirke, og massesuggesjon er et skummelt våpen.  Vi blir presentert for mye bra, men det mangler likevel mye for at jeg kan gi denne filmen toppkarakter.

Gode skuespillere, og tidvis god story gjør filmen severdig.  Men jeg ville kjedet med i kinosalen.Men på DVD, med et par pauser for påfyll av snacks og mineralvann, så er dette en interessant  og skremmende film.

Og jammen fikk vi ikke et lite glimt av Lena Endre også.

Terningkast:  3

ELSK MEG IGJEN

Hva ville du gjort om den du elsket plutselig ikke kjente deg igjen? Elsk Meg Igjen (med originaltittel The Vow) er et romantisk drama med Rachel McAdams og Channing Tatum.

Paige (McAdams) og Leo (Tatum) er et ungt og forelsket kunsterpar bosatt i Chicago. En bilulykke ødelegger plutselig deres felles lykke. Leo klarer seg, men Paige havner i koma. Når hun endelig våkner, har hun ingen minner knyttet til deres forhold, og hun kjenner ikke igjen lenger igjen sin kjære. Tiden fra jusstudiene husker hun derimot fortsatt. I hennes bevissthet er hun fortsatt forlovet med den sjarmerende forretningsmannen Jeremy som nå, lenge etter bruddet, fortsatt har et godt øye til henne.

Min kommentar:

Å så sukkersøtt, eller bittersøtt om jeg skal være helt nøyaktig. Etter «Love Story» successen på syttitallet har denne typen filmer dukket opp med jevne mellomrom. Og vi blir alltid grepet hovedpersonene møter utfordringer i sine parforhold.  Særlig om disse utfordringene dreier seg om sykdom og/eller død. Slike filmer som er «based on a true story» har vanligvis potensiale til å bli en skikkelig tåreperse.

Filmen blir markedsført som en romantisk komedie.  Men vi forventer jo også at tårene skal renne i strie strømmer.  Dette gjelder vel særlig oss som har «Love Story» som en mal for denne typen filmer.  Men ikke lo jeg, og ikke gråt jeg. Jeg kjedet meg bare. 

Terningkast: 2.  Begge poengene går til Jessica Lang som spiller moren til Paige.  Hun er alltid brilliant i sine roller, men dessverre ser vi så alt for lite til henne her.