KOMMER SNART: Tom Roger Aadland -- Live I Oslo Konserthus.

SINGELSLIPP 18.10.19.

Som samler av norsk musikk følger jeg nøye med på nye utgivelser.  Akkurat nå er det et album jeg gleder meg litt ekstra til.  Og heldigvis slipper jeg å vente lenger enn vel en ukes tid.  Den 1.november slipper Tom Roger Aadland sitt første livealbum. Dette albumet kommer jeg tilbake til når vinylen er i hus.

I disse dager er det ganske nøyaktig 3 år siden jeg oppdaget denne artisten.  Jeg hadde kjøpt hans album «Blondt i Blondt», hvor han hadde oversatt Dylans låter til nynorsk.

I mitt blogginnlegg om dette albumet skrev jeg bl.a.

«Tilfeldigheter førte til at jeg fikk denne skiva i posten akkurat den dagen Mr Bob Dylan fikk nobelprisen i litteratur.  Vel fortjent!  Men nå over til mannen som har oversatt Dylans tekster til nynorsk.  Han får nok ingen verdenskjent pris for dette arbeidet, men han skal få en dose velfortjent ros»

Resten av blogginnlegget kan du lese her.

I 2018 havnet albumet «Songfugl» i hylla mi.  Du kan lese  hvordan jeg vurderte dette albumet her.

  

Mens vi venter på neste album kan vi høre på den nydelige låten  «Farten til lyden av einsemd».

Jeg ble svært glad første gang jeg hørte denne.  Her har Aadland  valgt en av mine absolutte favorittartister, nemlig Tove Bøygard  som duettpartner.  Jeg kan garantere gåsehud. 

Når det gjelder Tove Bøygard, så har jeg tidligere skrevet blogginnlegg om hennes album "Blåe Drag" og "Jord". 

Også denne gangen har Tom Roger Aadland oversatt en amerikansk låt til nynorsk.  John Prines vakre «Speed of the Sound of Loneliness» har blitt til «Farten til lyden av einsemd». 

Dette er jo en låt som mange kjenner.  Det finnes mange versjoner, med bl.a. Kim Carnes, Jenny Jensen m.fl. Personlig har jeg hørt mest på  Nanci Griffiths versjon. Jeg må jo nesten nevne at jeg faktisk var tilstede på en konsert i Oslo Konserthus for en god del år siden, hvor både  Nanci  Griffith og John Prine opptrådte sammen med en håndfull andre artisten som Elvis Costello, Emmylou Harris m.fl.  Dessverre kan jeg ikke huske om duoen Prine/Griffith fremførte denne låten. 

Jeg har faktisk i alle år vært i den villfarelse at denne låten har hatt tittelen «What in the world come over you». Så feil kan maa.  

Men heretter er det den nynorske teksten som gjelder. Aadland har på mesterlig vis tatt vare på den doble betydningen, som jeg oppfatter i teksten. Og den nynorske teksten ligger så nært opp til begges dialekt, slik at de kan formidle med et særpreg og en inderlighet som treffer meg rett i hjertet. 

Jeg håper at disse to artistene fortsetter samarbeidet slik at vi får mulighet til å høre dem opptre sammen igjen, kanskje på Rootsfestivalen her i Brønnøysund ????

Denne låta gjør at jeg gleder meg enda mer til Aadlands livealbum som slippes 1.november.

Du kan høre denne singelen på Spotify.

FRA PLATEHYLLA: KINGS OF CONVENIENCE – QUIET IS THE NEW LOUD

2001.  Source ‎– SOURLP019

På wikipedia kan vi lese følgende:  Kings of Convenience er en «folk-pop»-duo bestående av Erlend Øye og Eirik Glambek Bøe fra Bergen.

Øye og Bøe ble begge født i 1975, og har kjent hverandre siden de deltok i en geografikonkurranse da de var bare 10 år gamle. Da de var 16 år spilte de sammen i bandet Skog sammen med to andre venner, og utga en EP, Tom Tids Tale, før gruppen ble oppløst. Senere dannet de to duoen Kings of Convenience.

De gav ut debutalbumet Quiet Is The New Loud i 2001. Albumet ble produsert av Coldplay-produsenten Ken Nelson. Albumet ble svært populært, og mottok gode kritikker.

Duoen ble av flere kalt Norges Simon & Garfunkel.  Ikke så rart.  Stemmene ligner faktisk på enkelte låter.

Jeg husker godt at jeg leste en presentasjon av duoen, hvor det ble lagt stor vekt på at gutta slett ikke så ut som noen rockestjerner. Særlig var det Erlend Øye det ble fokusert på.  Kommentarene gikk på at han så ut som en datanerd. Javel!  Hva så!!!

Nok en gang vil jeg gi dere en liten historie hentet fra Bård Oses «100 beste rockeplater fra Bergen».

Midt på 90-tallet hadde EMI en svensk sjef i Norge.  Han var slett ikke begeistret for opptaket som Erlend Øye spilte for ham.  «Vi signerer ikke visepop!» så han hånlig og sendte Erlend på dør.

De unge og håpefulle guttene ble, forståelig nok, temmelig nedslått av svenskens brutale melding.  De mente at de fortjente en noe mer positiv tilbakemelding.

Men gutta skulle få napp hos et lite plateselskap, "Source Record".  Og dermed ble de lansert over hele verden, og gutta ble mektig populære.

Og hvordan gikk det med svensken?  Jo, han fikk sparken.

Suksessen var et faktum, og gutta var vel ikke helt forberedt på det sirkuset de plutselig omgav seg med.  De var ikke lenger bare Erlend og Eirik og deres gitarer.  Det var en skokk med mennesker som hadde noe å si og var avhengige av dem på et vis. 

Det gikk som det måtte gå.  Eirik ble syk.  Han møtte veggen, og måtte ta en pause.  Erlend flyttet til Berlin hvor han ga ut musikk med sine soloprosjekter.  Neste album fra duoen kom i 2004.

Det sies at navnet «Kings Of Convenience» kom av at gutta syntes det var en svært befriende følelse å slippe å slepe på mere enn to  gitarer på spillejobber og turneer.

Etter at Norge hadde sagt nei til duoen, via en svenske, og engelskmennene hadde skrevet kontrakt, - ble duoen lansert over hele Europa.  Ryktene sier at duoen har banet vei for norsk musikk og norske artister i utlandet.

Duoen fortsatte ¨utvikle seg, fra akustisk til elektronisk.

Selv om jeg hører mye på rå og høylydt rockemusikk, så liker jeg også disse to lavmelte gutta fra Bergen.  Det er liksom noe trygt ved musikken deres.  Når jeg sette på denne plata, så er det nesten som at bre over seg ei god, varm og myk dyne.  - Om du skjønner hva jeg mener.

Dette er albumet du skal spille om du behøver litt ro og fred.  Og om ikke blodtrykk og puls går ned i løpet av de ca 45 minuttene musikken varer, så får du spille den en gang til.

Du kan høre albumet på Spotify

Her kan du kjøpe albumet som vinyl eller cd