Musikkblogg. Bokblogg. Filmblogg. Altså: - en blogg om musikk, bøker , film, TV-serier og mine minner fra en ikke alt for fjern fortid.
Du finner også en del brukt vinyl til salgs under etiketten "SALG brukt VINYL".
Jeg kjøpte
denne vinylplata for sånn ca 15 år siden.
Det var overskriften på QXLs auksjon som fanget min interesse: «AUNT-MARY RELATERT» sto det
med store bokstaver. Og selvfølgelig la
jeg inn et bud. For kr 60,- var plata
mi. På den tiden var denne plata til
salgs både titt og ofte. Akkurat nå
ligger det et titalls eksemplarer til salgs på Discogs. Prisene varieire fra € 17 til € 35, i forhold til kvalitet på vinyl og
cover.
Det er
faktisk første gang jeg spiller denne plata.
Jeg har vel egentlig bare glemt den.
Så derfor var jeg litt spent i dag tidlig da jeg plukket ut min daglige
frokostplate.
Etter at
musikken starter på A-siden, måtte jeg sjekke platespilleren. Trodde et øyeblikk at jeg hadde feil
hastighet. Men når så sangen har fått
satt deg litt, så forstår jeg; - Dette er jo musikk fra en tid hvor Bee Gees
var populære, og det er tydelig at her har noen vært begeistret for Gibb-
brødrene.
Dette
overrasket meg noe ettersom dette skulle være en Aunt Mary relatert plate. Øystein Selenius Olsen var bassist i Aunt Mary da bandet startet i 1969. Senere gikk han til andre prosjekter, bl.a. teater.
Ellen Waaler
var sanger, skuespiller, komiker og kostymedesigner. Hun døde i 2002. Vi husker henne kanskje mest fra KLMs univers
hvor hun hadde rollen som Pia Sava.
Både Ellen
og Øystein deltok i rocke musicalen Rocky Horror Show.
Dette er ei
plate i en sjanger som er ganske langt unna
den rockemusikken som Aunt Mary presenterer. Dette er vel mere jazz/rock med innslag av
funk og disco. Litt tidsriktig i
forhold til når albumet ble utgitt.
Uansett; -
ei morsom plate å ha i samlinga.
De har
med seg et solid mannskap i studio.
Sjekk bare her:
Backing Vocals – Kari Laila Thoresen, Ketil
Stensvik
Bass, Percussion – Sveinung Hovensjø
Cello – Elisabeth Gran Pedersen
Drums, Percussion – Finn Sletten
Flute, Saxophone [Soprano, Tenor] – Jan
Henry Thoresen
Guitar – Bjørn Kristiansen,
Erik Wesseltoft
Harp – Bente
Pedersen
Organ [Hammond B3] – Helge Grøslie
Percussion – Arne Forsgren
Piano,
Electric Piano, Organ [Hammond C3], Backing Vocals – Kari Stokke
Jaggu ble det ikke nok ei plate av og med en band fra Bergen. Jeg er overbevist om at halve platehylla mi
inneholder plater som på en eller annen måte er Bergens-relaterte.
I dag ble
det rock'n roll med skikkelig trøkk.
Ser at albumet er spilt inn i 1980, men det høres nesten ut som om det
er produsert ti år tidligere. Men dette
bandet sverget visstnok til "sounden" av band som The Who og andre gitarbaserte
rockeband. Og det høres.
Bandet ble
stiftet i 1976, og holdt det gående til 1982.
Da dette
albumet ble sluppet, besto bandet av:
Jørn Kalvik – vokalist og keyboards,
Per Fredrik Kjølner – gitar og vokal,
Eirik (Pytten) Hundvin – bass, Magne Lunde – trommer. Alle velkjente
navn som etter Tornerose har satt sitt preg på norsk musikkliv gjennom andre
band, egne prosjekter og produsentjobber.
De ble for
alvor lagt merke til også utenfor Bergen da de ble nr to i NM for rockeband i
1979.
Men
suksessen ble nok ikke så stor som forventet.
«Alle», i hvert fall Bergenserne var overbevist om at Tornerose ville
følge opp der hvor Saft hadde brøytet vei.
De forventet internasjonal suksess, intet mindre. Og de var vel egentlig temmelig sikre på å gå
helt til topps i NM 1979.
Men sånn
gikk det altså ikke, og etter to album, hvor dette var det første så takket
bandet for seg.
Når jeg i
dag hører dette bandet så føler jeg at det er synd at de ga seg. For dette låter bra.
(Noe info hentet
fra Bård Oses bok «100 beste rockeplater fra Bergen)
Fra forlagets omtale: Under
russefeiringen i Trondheim blir en brannmann heist opp for å sette russelua på
hodet til Olav Tryggvason-statuen. Ved Tryggvasons føtter, øverst på den 14 og
en halv meter høye søylen, finner de et menneskehode. Hodet tilhører en mann
fra Strindheim som er blitt halshugget. I London blir sekretæren i The Royal
Society drept på samme måte. Ved liket ligger en beskjed: Du skal miste
hjelmen. Hva er sammenhengen mellom disse hendelsene og et brorskap inspirert
av den engelske filosofen, vitenskapsmannen og forfatteren Francis Bacon som
døde i 1626?
Min kommentar:
Lydbok fra nlb. 13t 24min
Aller først; - Hvem var
Francis Bacon? Jeg er en faktanerd, og
når bakside-teksten på den boka jeg skal lese inneholder navnet Francis Bacon,
så må jeg repetere mitt skolepenum før lesingen starter.
Francis Bacon (født 22.
januar 1561, død 9. april 1626) var en engelsk filosof, statsmann, jurist,
advokat, forfatter og en pioner av den vitenskapelige metode. Han
tjenestegjorde både som riksadvokat (Attorney General) og rikskansler. Selv om
hans politiske karriere endte i vanære etter at han ble anklaget for korrupsjon,
fikk han stor innflytelse på ettertiden, særlig som en forkjemper for filosofi
og utøver av den vitenskapelige metode under den vitenskapelige revolusjonen. Som 45-åring giftet Bacon seg med en
14-åring. Francis Bacon hadde dårlig
helse hele livet, og døde som følge av en lungebetennelse. Lungebetennelsen pådro han seg mens han drev og undersøke hvordan kvaliteten på kjøtt
kunne bevares ved å fryse det ned.
Så langt om Francis Bacon
før jeg startet med boka. Men det skulle
bli mer om Bacon. Den ene historien villere enn den andre. Det som gjorde mest inntrykk, bortsett fra
hans innsats for å bevare kjøtt var uten tvil påstanden om at filosofen og
vitenskapsmannen Francis Bacon arrangerte sin egen begravelse, og at han ledet
et hemmelig brorskap som jaktet på evig liv. Et brorskap som har virket helt
frem til vår tid.
Dette er den femte boka jeg
leser av Brekke og bok nr 4 om politietterforskeren Singsaker. Denne gangen må han reise til London for å få
nøstet opp alle de nødvendige trådene som finnes i både fortid og nåtid.
Jeg kan røpe så pass som at
både turen til London og tilværelsen i Trondheim blir ganske heftig for Odd
Sinsaker, hans kjæreste Felicia Stone og deres venninne Siri Holm.
Jeg digger Brekkes bøker
hvor han på mesterlig vis forener fortid og nåtid. Ja, jeg blir faktisk tvunget til å lære litt.
Jeg har flere ganger vært nødt til å google litt mens jeg hører på lydboka. Det er da en stor fordel ved å ha både
lydboka og tilgang til Google på mobilen.
Da slipper jeg å ta pause i lesingen mens jeg holder meg oppdater på de historiske
personer og begivenheter etter hvert som de dukker opp i Brekkes bøker.
Så kom ikke her og si at man
blir dum av å lese krim! Jeg har nemlig
hørt den påstanden et par ganger. Jeg kommer uansett til å forsette med å lese krim. Ja, jeg har fakktisk allerede Brekkes neste bok "på øret".
Ved første
øyekast så trodde jeg at coveret viste samme tegning som vi kan finne på en
fyrstikkeske. Men ved nærmere studie så
ser jeg at det er stor forskjell.
Men coveret
er jo ganske tøft og iøynefallende da. Og dette er faktisk en av de platene jeg har kjøpt grunnet coveret. Bandet var ukjent for meg da jeg kjøpte skiva, men denne plata har ikke vært en hyllevarmer hos meg. Den har litt mye spilt i perioder.
Dette er
egentlig en ganske spesiell plate.
Albumet ble utgitt i 1991, men da på cd.
Men da bandet dro på turne rundt om i Europa fikk de presset 666 stk vinylplater
i Tsjekkia. Ca 200 – 250 plater ble
solgt på turneen, men da uten cover.
Punishment
Park ble dannet i 1990. Medlemmene var: Jan Terje «Pez» Pedersen (trommer),
Claes Markus Ludvigsen (bass), Kjell E. Moberg (gitar) og Anja Samsonsen
(vokal).
Punishment
Park spilte partycore – en blanding av indierock, pønk og hardcore.
Bård Ose har
tatt med denne historien om bandet i sin bok «100 beste Rockeplater fra Bergen»:
På sin reise gjennom Europa gikk bandet tom for penger, og i Düssedorf dro de innom en telefonkiosk på flyplassen. En telefon hjem til foreldre førte til et
lite tilskudd, men bandet skulle få enda et problem.
De ble
stoppet av politispanere med narkohund, og bandmedlemmene ble påført
håndjern. Politiet mistenkte
narkohandel. Og selvfølgelig måtte
bandbilen, en meget sliten Mercedes, sjekkes grundig.
Men en bil
lukter ikke godt etter mange uker på turne.
Historien sier at det var så ille at narkohunden ikke orket å være inne
i bilen. Den stakk snuta si ut i frisk
luft for å unnslippe lukta inne i bilen. Det hele endte med latter og god
stemning, - og en unnskyldning. Det ryktes at spanerne fikk hver sin cd også.
1992 var nok
ikke det beste året for turne i Europa.
Det var krig i Jugoslavia (nå Serbia, Bosnia og Kroatia) og publikum
stilte med skarpladde våpen. En annet
problem var mangelen på drivstoff. Noe
som førte til at diesel måtte medbringes på brusflasker fra Ungarn.
Bård Oses
historie skriver seg fra tiden etter innspillingen av dette debutalbumet, men
er likevel så morsom at jeg velger å ta den med her.
Jeg har jo,
til det kjedsommelige, uttrykt at jeg ikke var overbegeistret for den musikken
vi fikk presentert på åttitallet. Men
jeg gjør et par hederlige unntak. Og et
av de band som fikk meg til å kjøpe «ny» musikk på åttitallet var Tomboy.
Tomboy, og
da særlig vokalisten Torhild Sivertsen, representerte noe helt spesielt. Musikken hadde et beat som til og med vekka
interessen hos meg som på den tiden nesten bare hørte på progrock.
Og så var det Torhild da. Hun ble et moteikon. For meg så er hun selve symbolet på
åttitallet, med sin tøffe håsveis og klesstilen. Men det viktigste av alt. Dama kunne synge. Hennes stemme er helt spesiell. Hun kan synge det aller meste, men jeg liker
henne mest når hun drar til med skikkelig soul.
I de siste
ukene har jeg hatt en liten bok liggende fremme.
Og det er
Bård Oses «100 Beste Rockeplater fra Bergen»
Forøvrig ei fantastisk bok som bør følge enhver platesamling.
Det startet vel egentlig med at
jeg oppdaget at jeg hadde veldig mange plater i hylla mi hvor artistene var fra
Bergen.
Så da har
det blitt en vane at om jeg plukker fram ei skive av en Bergensartist, så
sjekker jeg om Bård Ose har skrevet noe om denne skiva i boka si.
I kapittelet
som omhandler denne utgivelsen skriver Ose bl.a. om en turne bandet dro på
langs Norges kyst, - med båt.
Med på
sjøreisen var flere andre band som 3 Busserulls, Banana Airlines, Bjøro Håland
og et band fra Cuba som ingen husker navnet på.
37 konserter
på 37 dager, og båten het M/S «Boletta».
Jeg tror det var dette skipet de reiste med. Skipet var eid av Fred Olsen og gikk i mange
år som i fast rute på Skagerak.
Da skipet
ankom Kopervik viste kalenderen 1.april.
Det var på slutten av turneen som hittil hadde vært en suksess for
Tomboy. Det hadde vært god og positiv pressedekning langs hele kysten. I Kopervik ventet 2500 forventningsfulle
fans. Men 1.april er jo dagen for en
spøk. Så i det Tomboy ble annonsert til
stor applaus, så dukket Banana Airlines opp på scenen. En kan vel si at publikum ble noe overraska.
Dette
albumet solgte i bøtter og spann, og bandet ble belønnet med Spelemannsprisen
for sitt andre album. Vel fortjent.
Albumet lå
på VG-lista i 20 uker. Beste plassering: Nr 1.
Skuespillere: Julianne Moore, Alexander Skarsgård, Steve Coogan
Regi: Scott McGehee, David Siegel
Nasjonalitet: USA
Produksjonsår: 2013
Fra
filmweb.no:
Et rørende portrett
av en New York familie i oppløsning, sett fra øynene til en seks år gammel
jente som ser de voksne rundt seg oppføre seg som barn.
Susanna
(Julianne Moore) er et forførende rock and roll-ikon som er gift med den
sjarmerende men distraherte kunsthandleren Beale (Steve Coogan). Motløs av
utsiktene til stagnasjon, midtlivskrise og elskere, skiller paret seg til
slutt. Deres eneste barn Maisie (Onata Aprile) er fanget midt i det hele, og
blir et levende forhandlingsverktøy som sendes frem og tilbake mellom
foreldrene som forsøker å starte sitt nye liv med nye partnere.
Min
kommentar:
De to
skuespillerne Julianne Moore og Alexander Skarsgård er grunn god nok til å se
denne filmen.
Men i perioder angrer jeg
nesten. Det er så ulidelig vondt å se
foreldre krangle foran barn. Etter hvert
blir så så pass ubehagelig at jeg konsentrerer meg om andre gjøremål, mens filmen
surrer og går i bakgrunnen.
Hva er det
med voksne folk? At de ikke kan holde
fred foran barna, og at de ikke kan slutte å love barn ting som de ikke kan
holde. Jeg har ikke godt av å se sånne
filmer.
Julianne Moore,
som altså var en av grunnene til at jeg så denne filmen er faktisk så ufyselig i
rollen som barnets mor, at jeg blir skikkelig irritert.
Underveis
lar jeg meg imponere av den unge skuespilleren Onata Aprile om spiller
Maisie. Hun er selvfølgelig den mest
voksne av alle, og som barn flest er hun lojal ovenfor begge sine
foreldre. Og denne jenta spiller så
overbevisende, så jeg tror på henne.
Det er ikke
greit å være ei lita jente når ingen har tid til å ta vare på henne. Men heldigvis får hun hjelp, fra uventet
hold.
I dag ble det faktisk trukket ut ei skive med et band fra "nærområdet".
Vi som bodde
på Helgeland var svært stolte av platestudioet til Nils Øybakken i Mosjøen hvor
det ble spilt inn mange album fra 1970
og et par tiår framover.
Et av de
bandene som ga ut sitt album på Experience, som Øybakkens ene label het, var
Haugums Reviderte fra Namsos; - eller, - de var vel egentlig fra Overhalla?
Disse gutta
spilte ekte, rå rock ‘n’ roll.
Albumets tittel taler for seg selv. Det har blitt
skrevet mye flott poesi på dassveggene gjennom tidene. Personlig har jeg aldri
hatt behov for å forevige mine skrivekunster der. Men det er faktisk et par dassvegger som har fått en
varig plass i min hukommelse.
Den første
er veggen på utedassen på det gamle Herredshuset i Hommelstø. Vi jentene hadde "handarbeide" i lokaler på
Herredshuset. Om vi skulle på do, så
måtte vi ta turen ned til sjøen hvor det sto
et ganske stort uthus med to doer.
I dag er det Velfjord Historielag som har overtatt det gamle
Herredshuset, og det gamle uthuset er for lengst revet.
Men dassveggen burde vært fredet, fordi der
har nok en viss mengde bygdepoesi gått tapt. Dette var nesten en mannsalder før SMS og chattekanalenes tid. Og hva gjorde så noen av jentene da? Jo, de annonserte på dassveggen hvem de var forelsket i. Dette var sikkert ganske smart. Særlig i ei lita bygd hvor alle kjente alle. Jentene fikk som regel litt hjelp til å formidle sine ønsker, om ikke gutta var innom jentedoen da.
Den andre dassveggen jeg husker var på en rastepass ved Eidsvold. I alle år jeg bodde i Oslo så kjørte jeg
nordover et par ganger i året. Første
tissepause var som regel ved denne rasteplassen. Men på den veggen var det ingen ledig plass
lenger. Der hadde skrivekløen tatt
fullstendig overhånd.
I tillegg til kontaktannonser inneholdt veggene på disse to doene visdomsord, sitater og politiske slagord. Og då se vanlige banneordene da.
Men hvem er det
som tar med seg skrivesaker på do?
Her er hva
bandet selv sier om utgivelsen: "Tiittelen «Ord på ein dassvegg» symboliserer ungdomsgenerasjonens opprør mot
det etablerte. Dette oppgjøret er
overalt og alltid til stede, men får ikke skikkelig dagslys og blir ikke tatt
alvorlig….. akkurat som ord på en
dassvegg.
Fra en
ufaglært skolesituasjon, - eller kanskje
arbeidsløs .. når ikke de unges
protest fram. Dermed blir dassveggen organ for frustrerte unges tanker,
- her er de iallfall synlige.
Neste gang
du er på et offentlig toalett, - les vegg-grafittienog ta den alvorlig. Den er mer enn bare Ord på en dassvegg".
Med denne
utgivelsen følger det med et hefte med tekster og illustrasjoner. I tillegg er det en fornøyelig presentasjon
av bandet.
Prensentasjon
av bandet får du også på den første videoen. Men vær obs
på at dette er faktisk en reklamefilm. Det kan være greit å vite.
Forresten; -
kjenner du igjen han som står bak med kaffekoppen? Joda, det er han fra DDE.
Trygve
Skaugs nye album handler om 13 ting han vil rekke å si. Til de folkene han må
huske å si det til. For hvis du bryr deg, er glad i eller elsker noen så må du
for all del ikke vente med å si det til i morgen. Trygve håper han kan lage en
million sanger til med ting han vil rekke å si, men dette er starten. Dette er
SANGER DU SKAL FÅ NÅR JEG DØR.
Min
kommentar:
Jeg oppdaget
Trygve Skaug ved en tilfeldighet, - på Instagram faktisk hvor jeg for noen måneder opprettet min egen konto. Det er ikke ofte jeg er innom kontoen , og enda sjeldnere at jeg
poster noe. Men en tidlig morgen satt jeg
og bladde litt. Og så plutselig kom jeg
over noen korte små vers eller sitater eller hva jeg nå enn skal kalle dette:
Og så, noen dager etter, dukket jaggu Skaug opp igjen.
Vi som ikke har noen jobb å gå til,
har den fordelen at vi kan se på TV på dagtid.Og allerede neste formiddag så var det et eller annet bortpå skjermen
som fanget min interesse.Jeg hevet
blikket og der var sannelig mitt nye Instagrambekjentskap.
Da jeg så
forsto at denne karen hadde gitt ut plater, og at den siste plata fantes i
vinyl, - ja, da var det bare på trykke på kjøp-knappen på Big Dippers
nettbutikk.
Og her om dagen kom plata med posten. Det er med en viss spenning jeg legger den på platespilleren. Og her er mine umiddelbare reaksjoner på tekst og musikk som dette albumet gir meg.
A1 Launch
status check (spenn deg fast):
Det første
sporet åpner med noe som jeg oppfatter som et romfartstema. Hva kunne vel passe bedre i disse dager hvor
det nettopp er skutt uten rakett med en Tesla.
Det som overrasker meg aller mest er den lange ventelista for å få reise
tl Mars, og ikke bare reise. Men bosette seg der. Jeg så plantegninger over den bittelille
landsbyen som planlegges der oppe. Da
tenkte jeg mitt. Jeg føler meg til tider
alene og ensom her i Brønnøysund, men tenk hvordan det da ville blitt på Mars. Vi er jo
dønn avhengig av å ha våre nære og kjære rundt oss.
Så med denne
låt # 1 har jeg startet på min musikalske reise med Skaug. Jeg aner at dette blir en spennende og
kanskje litt uforutsigbar.
A2 Det går over:
Noe av det
viktigste i et forhold er å opprettholde en form for balanse
og likeverd uansett hvilket tema vi snakker om.
Men så er vi jo ofte ulike da.
Min samboer var uhelbredelig pessimist, mens jeg var og er det
motsatte. Dette kom særlig til syne i
perioder hvor vi drev med restaurering av hus.
Jeg gikk på, med stort mot og entusiasme. Og ofte uten å ha tenkt så nøye gjennom
prosjektet. Mens min kjære sa «Nei detta
går aldri bra». Da så arbeidet var
unnagjort var ofte jeg bare sånn passe fornøyd.
Jeg hadde jo sett for meg noe mye finere og flottere i min fantasi. Jeg var jo da allerede i gang med å tenke ut
et nytt prosjekt. Mens min kjære sa
alltid «Det blei jaggu fint». Han var
strålende fornøyd med resultatet som var mye bedre enn det han hadde sett for seg. Slik oppnådde vi en viss form for balanse i
vårt forhold.
A3 Sangen du sku´ få.
Jeg tenker at alle
kunne hatt et Skaug i sin nærhet. En som
kunne omforme kleine eller vakre øyeblikk til verselinjer som kunne tas fram
ved behov.
A4 Skuddsikker.
Som forelder
er man konstant bekymra. Tenk om det
hadde vært mulig å beskytte barna mot alle farer som truer. Det holder dessverre ikke alltid å kle på de
håpefulle en hjelm og redningsvest. Våre barn har så mange utfordringer på sin vei.
Vi kan ikke annet enn å gi dem en mest mulig komplett verktøykasse
med på veien.
A5 Det er oss to
Vi som er så
heldige å elske, har elsket, blir elsket eller har blitt elsket vet hva
magi er. Vi trenger ikke si mer, - med tillegg av denne sangen da.
A6 Kjære Oslo
Jeg har bodd
i Oslo i 30 år. Flytta nordover til hjembygda mi for noen år siden da min
samboer døde. Men jeg savner Oslo på så
mange måter. For min del er nok
hovedårsaken at selv om jeg kjenner bortimot alle på hjemstedet mitt, så har
jeg vært borte for lenge. Mitt sosiale
nettverk er i Oslo. Men jeg er jo
fullstendig klar over at Oslo også er kontrastenes by. Det er store
forskjeller: Men de forskjellene er det
faktisk bare du og jeg som kan gjøre noe med.
Ja, og så politikerne da.
B1 Øynene til mora mi
Det er noe
vi ikke kommer fra: Vi bærer alle med
oss en arv. Det kan være utseende,
væremåte eller posisjon. I tidligere tider holdt familiene mere sammen. Man bodde ofte i generasjonsboliger, og det
var en selvfølge at man tok vare på sine gamle foreldre. Samfunnstrukturen har endret på dette. Vi har flere hjelpemidler enn tidligere, men
likevel har vi det mer travelt enn noen gang.
Ensomhet blant eldre er et stort problem. Kanskje noe å tenke på neste
gang vi har en såkalt god unnskyldning for å ikke ta en telefon eller besøke
våre foreldre. Om noen tiår er det vi
som er de gamle foreldrene. Foreldre
elsker sine barn uansett, og det samme gjelder fra barn til forelder. Hvorfor
ikke vise eller bevise det oftere.
B2 Broren din
Selvfølgelig
måtte det komme en sang til «broren din».
Som den eldste i en søskenflokk så forstår jeg så inderlig godt hva
artisten mener med denne teksten.
Søskenkjærlighet er en god blanding av kjærlighet og ansvar. Kanskje jeg kjenner litt ekstra på det med
ansvar fordi jeg er noen år eldre enn mine søsken. Da jeg så for noen å siden fikk helsemessige
utfordringer og derfor ikke kunne være så mye tilstede som tidligere, så var
det et tap som ble fulgt av en sorg. Men heldigvis har jeg klart å bli
overbevist om at den gjensidige kjærligheten også mellom søsken er like sterk
selv om man ikke er i stand til å ta så mye ansvar og bidra med praktiske ting
tidligere. Kanskje søskenkjærligheten er
det forholdet som oftest blir underkommunisert.
Noe å tenke på for noen og enhver.
B3 Nouraddins vise
Kjærlighet
er et vidt begrep. Her tar artisten for
seg nestekjærligheten. F.eks. den vi
nordmenn møter flyktninger og asylsøkere med.
Hvorfor er vi skeptiske? Er det så enkelt som at vi ikke har nok
kunnskap? Jeg tror nok at svaret er mer
sammensatt enn som så. Et ordtak sier
«En fremmed er en venn du ennå ikke har møtt» En utvidelse av vennekretsen er vel
i de fleste tilfeller utelukkende positivt.
B4 Egen planet
Ja, denne
visa kan bety så mangt. Først
tenkte jeg at Trygve Skaug ønsket og trodde på liv på andre planeter og besøk
at disse, eller at Skaug var selveste mannen i månen. Men så kom jeg til å tenke på teorien om av
kvinner er fra Venus og menn fra Mars. Fine ord er på sin plass i begge tilfeller.
Men av en
eller annen grunn dukket det opp et annet bilde fra mine barndoms somre. Den
gang var avstandene lengre og telefonen var fraværende. Og de som hadde telefon unnlot å bruke
den, fordi det var svindyrt. Jeg tenker
på sommergjestene som kom på besøk hver sommer.
De kom som regel sørfra med en fullpakket bil med takgrind op takket,
baksetet fullt av unger, og et røykende foreldrepar i forsetet. Etter feriens slutt og bilen igjen var
pakket, bar det sørover igjen. Det var nok da enda mindre plass
på sørovertur. Hele familien hadde
feitet seg opp på god gårdsmelk og ekte fløte tatt rett fra toppen av
spannet. I tillegg hadde far fiska slik
at de skulle ha hele vinteren. Jeg ser
for meg fjesene i bakruta da vi vinket farvel og visste at all kontakt var
brutt i minst 11 måneder. Ja, de kunne
like gjerne reist til en annen planet.
Særlig for oss som ikke hadde vært utafor hjembygda. En litt pussig
parallell kanskje, men heldigvis kan man ikke styre hvilke tanker som en sangtekst
kan lokke frem.
B5 Noe som ligger i blodet
Selvfølgelig
måtte far også få en sang. For guttunger flest er vel far den aller første
superhelten, den tryggeste og sterkeste.
Det er far som viser styrke, og denne styrken skal man så vise sine egne
sønner. Den kan ikke være greit å være
mann.
B6 Spare en plass til meg
Dette høres
ut som en reservasjon. Men om avsender
av disse ord og toner som er fremført her lever en liten bit av sin egen lære så er
jeg overbevist om at det kvalifiserer til at plassen reserveres. Jeg skulle gjerne lagt inn et godt ord for
vedkommende. Men jeg har nok ingen
kontakter jeg kan benytte meg av.
Jeg liker
godt såkalte temaplater. Jeg tviler på
at noen har utgitt en slik plate før.
Jeg må innrømme at jeg ofte har tenkt på hvem som vil dukke opp i min
begravelse, og om noen vil si noen pene ord.
Hvem vil sende blomster? Eller hvem vil gi penger til det formålet som
jeg allerede har bestemt?
Men det jeg
kanskje er aller mest nysgjerrig på er om mine bestemmelser vil bli fulgt til
punkt og prikke. Det er jo ganske
irriterende at jeg ikke får oppleve dette.
Men tilbake
til denne flotte utgivelsen. Vinylplata
ligger i et flott utbrettscover hvor tekstene er gjengitt på innsiden.
Men en ting
lurer jeg på; - Maria S.? Mulig at jeg har oversett det, men jeg finner ikke
etternavn. Jeg tipper at det er Maria
Solheim. En jente som jeg synes vi har
hørt altfor lite til.
Mitt håp
etter å ha hørt albumet flere titalls ganger er at vi alle tar Trygves
utfordring. Om vi ikke skriver like fine
sanger som han, eller tekster for den saks skyld. Så er alle i stand til å formulere noen enkle
ord. Det kan være muntlig eller
skriftlig. Eller vi kan gjøre en god
gjerning, ta en telefon, eller bare møte et blikk eller gi et smil. Det koster så lite, men det er like fint å gi
som å få.
La oss bli
litt snillere med hverandre, og la ikke ordene være usagt..
Jeg har
oppdaget at det på Tidal og Spotify er en låt som ikke er med på
vinylutgivelsen. Det er en nydelig duett
med Marthe Valle «Er det du som kommer hjem». Ser at den også finnes på
cd-utgivelsen. Hvorfor den ikke er på
vinylutgaven vites ikke.
Du kan kjøpe
albumet som cd , hvit vinyl eller vanlig
Skuespillere: Kit
Harington, Alicia Vikander, Dominic West, Hayley Atwell, Emily Watson, Miranda Richardson, Taron Egerton, Colin Morgan, , Anna Chancellor, Joanna Scanlan, Jonathan Bailey, Charlotte Hope, Amanda Fairbank-Hynes, Emily Bevan, Richard Buck
Regi: James Kent
Manus, Juliette Towhidi
Nasjonalitet : Storbritannia
Språk: Engelsk
Produksjonsår: 2014
Fra viaplay.no:
Våren 1914 kjemper den unge,
viljesterke og selvstendige Vera Brittain for å komme inn og studere på Oxford.
Men hennes drøm brister da Første verdenskrig gjør sitt inntog i England, og en
hel generasjon unge menn melder seg under fedrelandets flagg.
Min kommentar:
Av og til har man godt av å
se en film som er basert den ekte historien.
Da mener jeg ikke alle de amerikansk-produserte "based on a true story
filmene" som det går tretten av på dusinet.
Men denne engelske kvalitetsfilmen derimot. Ja, den er severdig.
Det har gått noen år siden
jeg leste boka som denne filmen er bygd på.
Men den må ha gjort inntrykk, for jeg husker utrolig mye fra
handlingen. Jeg har også sett en
tidligere filmatisering av boka. Men denne filmen var mye, mye bedre.
Det er modig gjort å
produsere denne filmen uten de aller største skuespillerne på rollelisten. Men svenske Alicia Vikander kjenner jeg litt til, og hun gjør en formidabel
jobb. Hun bærer virkelig denne filmen
nesten helt alene.
Dette er først og fremst en
film om lidelse. En krig er lidelse, -
for alle parter, noe den unge sykepleieren erfarer. Men det er ikke alltid så lett å argumentere for at
også motparten lider.
Dette er også
en film om kontraster. Det blir meget
tydelig i en heller banal scene hvor den unge sykepleieren blir hjemkalt fra
sitt viktige arbeide med å hjelpe syke og døende soldater, fordi hennes mor er
«dårlig». Datteren reiser hjem i hui og hast.
Men morens problem er at kokkepiken
har sluttet , og da er det krise i heimen.
Vera oppdager da hvor lite den grufulle krigen berører hennes familie og
øvrige innbyggere i hennes hjemby.
Som alltid er vel boka bedre
enn filmen. Men om du, som jeg, liker
Alicia Vikander, så bør du ta deg tid til å se denne filmen.
Hva nå,
Andreplata til den umåtelig populære trioen No. 4 er i skrivende stund i ferd
med å innta årsbestelistene til både aviser og vanlige folk med. Aftenposten
melder om «rik popmusikk» og det er det flere som har fått med seg, da de nylig
har solgt ut Sentrum Scene og har måttet sette opp ekstrakonsert. Imponerende!
Mange av våre kunder stiftet bekjentskap med No. 4 i deres samarbeid med
deLillos på disses forrige album og det musikalske slektskapet mellom disse
Frogner-bandene er påtagelig.
Min kommentar:
Hva nå? Ja, det er vel et helt normalt spørmål å
stille seg når man skal slippe sin andre plate.
Og kanskje særlig i dette tilfelle ettersom det første
albumet høstet gode skussmål. Jentebandet ble kalt "Nåtidens deLillos".
Ja, man kan jo bli matt av mindre.
Jeg la merke
til dette bandet da de gjestet Lindmo for et par år siden (Du finner innslaget her
). Men skam og si, så glemte jeg dem
litt igjen, helt til dette albumet kom.
Fikk med meg
at de fikk gode anmeldelser, og hørte litt på dem via Tidal. Men jeg er jo ei vinylkjerring, så da var det
bare å bestille skiva.
Jeg får litt sånn
sekstitalls følelse når jeg ser coveret.
Både farven og hvordan jentene er oppstilt på foto gir meg assosiasjoner
til LP’er fra det glade sekstitall.
Tekstene er trykket på coverets bakside.
Dessverre fører det til altfor liten skrift for en voksen dame som
meg. Kanskje litt unødvendig ettersom
plateposen er helt uten skrift. Der er det to hele sider som kunne vært utnyttet. Men slike bagateller er det vel bare gamle damer i seksti-syttiåra (som meg) som legger merke til.
I
tillegg følger det med en plakat med bilde av jentene.
En enkel og
grei utgivelse. Noe som holder prisen
nede, som i og for seg er positivt.
Denne skiva koster kr 249,- på Big Dipper.
Så over til
det viktigste for mange, nemlig musikken.
Men dere skal vite at for oss platesamlere så er coveret og selve
utførelsen av cover og vinyl minst like viktig som musikken.
Det er
Emilie som skriver tekster. Hun skriver
på norsk. Ved første gjennomhøring
oppfattet jeg at dette var «tanker fra et pikerom». Men her måtte jeg virkelig tenke på
nytt. Det som kanskje for mange kan
oppfattes som enkle tanker fra ei ung jente, inneholder så mye, mye mer.
Jeg har nå
hørt plata et titalls ganger, og oppdager stadig nye ting. Jeg trodde i starten at dette var svært
personlige tekster. Det kan godt være,
men jo mer jeg hørte på dem, jo mere kunne jeg kjenne meg igjen. Jeg mistenker vel at tekstforfatteren er like
mye en observatør som er i stand til å sette ord på det hun opplever og ser
rundt seg. Men det er faktisk litt
stilig at hun da skriver på en sånn måte at tekstene fremstår som personlige, -
og nesten litt private.
Vi får dele
opplevelsen av den første forelskelsen med Aleksander B og kjent på den
voldsomme hjertebanken når akkurat han bød opp til dans. Det var da man ville at tiden skulle stoppe. En har hjertebank, er svimmel og kvalm.
Og om du hadde hatt disse symptomene i en annen anledning, ville du vært
syk. Men der og da var det pur lykke.
Låten «Salen
Så Helt Annerledes Ut I Går ", fikk meg til å tenke på alle de bygdehus som
finnes i vårt langstrakte land. Tenk på
alt som har foregått der. Disse husene
har vært brukt til brylluper og begravelser.
Men kanskje mest av alt til bygdefester.
Et hus fylt av sorg og glede. Disse husene inneholdt som regel en en stor sal hvor bygdefolket kunne samle seg til forskjellige arrangement. Jeg er usikker på om tekstforfatteren har hatt et bygdehus i tankene mens denne teksten ble til. Etter det jeg har forstått så
er disse jentene fra Oslo. Det betyr at
de er fra en helt annen kultur enn f.eks. undertegnede som vokste opp i en bygd
med ca 500 innbyggere.
Men det er jo det
som er så fantastisk med sangtekster av den typen bandet gir oss. Hver og
en kan tolke disse akkurat som vi vil.
Og derfor betyr tekstene litt
ekstra for hver enkelt av oss, uansett bakgrunn, alder og alt det andre som
skiller og forener oss.
Enkelt sagt
så er dette ei plate om forelskelse, kjærlighet (selvfølgelig), vennskap,
familie, forhold og oppbrudd.
Ja, om
livet, - rett og slett.
Men det er ikke
bare de mellommenneskelige forhold vi får presentert. Vi får også en nydelig kjærlighetssang til
hovedstaden vår i «Oslo forteller». Jeg
slutter meg 100% til denne teksten. Jeg
har hatt adresse i Oslo i mer enn 30 år og savner mye med byen. Oslo har en
perfekt plassering, nært fjorden og skogen.
Innbyggerne har uante muligheter. Og Oslofolket er flinke til å bruke f.eks. Marka. Det vet jeg litt om etter å ha bodd i Sørkedalen hvor tusenvis passerer hver helt på beina, på sykkel eller på ski.
Ofte blir det fremstilt slik at det kun er folk fra bygdene som er
glade i hjemstedet sitt, men jeg vet at det er mulig å være både stolt av å
komme fra Oslo, og elske byen sin.
For meg ble
denne plata en positiv opplevelse Jeg
måtte bruke litt tid. Men for all del, -
jeg har brukt lengre tid til å venne meg til mange andre band for senere å
elske musikken deres. Så No. 4, dere er
i godt selskap, og jeg digger dere allerede.
Hovedstadens
«husband» gjennom 30+ år holder seg stadig aktuelle med ny musikk og nye
konsertkonsepter. Bandet ligger definitivt ikke på latsiden, og på sensommeren
i fjor kunne omkring 1500 heldige tilskuere få med seg deLillos sammen med
Kringkastingsorkestret i vakre omgivelser på Frognerseteren. På Sveve Over Byen
Med Kringkastingsorkestret får vi 18 ‘Lillos-slagere, både nye og gamle låter,
backet av stryk og blås fra et av Norges beste orkestre. Det er særdeles
hyggelig å høre kjente og kjære låter i ny drakt – mange får et ekstra mektig
preg over seg, uten at det blir for pompøst av den grunn. På andre låter bidrar
KORK til å fremheve nye, eller mindre tydelige elementer i låtene. En
konsertplate ingen fans kan være foruten!
Min
kommentar:
Vet du hvilken
låt som kom på 3.plass i den norske finalen i Melodi Grand Prix 1961? Hva har det med saken å gjøre, tenker du
kanskje. DeLillos er kanskje ikke det
bandet man forbinder med MGP. Men tro
det eller ei, låten er faktisk «S’il vous plait», skrevet at Lars
Lillo-Stenbergs far Per. Låten ble fremført av, og senere spilt inn på plate
med Per Asplin.
Og hvem var
det ellers som deltok på den norske MGP finalen? Jo, Kringkastingsorkestret, eller KORK, som
er det litt mere moderne navnet på orkestret.
Dette er jo
en «Best-of plate med noko attåt». Men
deLillos liker å gjøre litt ekstra utav ting, så da inviterer de like godt med
KORK. De tar så utgangspunkt i en av
sine aller mest populære sanger «Sveve over byen». deLillos er et Oslo-band, og
hvor svever du mere over Oslo enn på Frognerseteren?
Jeg skulle gjerne vært der. Det må ha vært en flott opplevelse. Jeg har hittil vært på hundrevis av
konserter. Men blant de aller beste
minnene er de konsertene som fant sted i Holmenkollen tidlig på nittitallet da
Dollie-jentene fremførte sin «Which Witch-forestilling». Det å sitte på tribunen i Holmenkollen ved
midnatt på St Hansaften flere år på rad er opplevelser jeg vil ha med meg for alltid.
Dette
albumet til deLillos består av 2 Lp-plater i et flott utbrettscover. På coverets innside er
det oppført navn på bandmedlemmer og musikere i KORK. Men jeg kunne likevel ha ønsket med litt mere
info. Gjerne et vedlegg.
Låtene er
kjente, men det er likevel spennende å høre dem i en ny drakt. Jeg elsker klassisk musikk og er begeistret
for deLillos. Så en kombinasjon av disse
er slett ikke å forakte. Det låter helt
fantastisk i stua mi. Særlig når jeg skrur opp volumet.
Jeg har hørt
fra noen venner som var tilstede på konserten at NRK gjorde opptak. Jeg har funnet ut at
konserten har vært sendt på radio, men er usikker på om den har blitt eller vil bli sendt på
TV.
deLillos kan
det med å skape unike opplevelser. De
har opptrådt i Operaen, de har gitt oss en maraton med alle sine album, de har
holdt kontorkonsert på taket av en politistasjon, de har spilt inn album i en
villa med kun en mikrofon og de deres sanger har blitt brukt i en forestilling
på selveste Nationalteatret.
