SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: DI DERRE – HØYENHALL

2018.  Vitamin ‎– 6776567

Et av Norges aller mest populære band feiret i fjor sitt 25.år.  Og det feiret de med å gi ut sitt første album på 20 år.

Jeg hadde gleden av å oppleve dette bandet på Rootsfestivalen i 2016.  Det var topp stemning og høy allsangfaktor.  Jeg tror ingen av oss som var tilstede tenkte å at vi  sang bare gamle låter. 

I det 25.året var det kun to medlemmer igjen fra originalbesetningen.  Det var Jo Nesbø (vokal og gitar) og bassisten Magnus Larsen.  Men det gjør egentlig ingen verdens ting at det er få av gamlekara med, fordi de låter som i 1994.  Ja, med unntak av selveste Unni Wilhelmsen da.  Unni er en artist som kan passe med hvem som helst.  Hun er et friskt pust og et farverikt innslag, - og mest av alt en fantastisk musiker.

Etter det jeg har lest om denne utgivelsen, så er mange altfor opptatt av om vi kan kjenne igjen gamle Di Derre i den nye skiva.  Men er det så nøye da?  Har ikke vi forandret oss siden 1994? 

Bandmedlemmer blir eldre de også.  Ja, tenk det.  Selvfølgelig gjenspeiler det seg i Nesbøs tekster at også han har blitt 25 år eldre.  Men denne gang har han fått hjelp av flere låtskrivere.

Jeg skulle ønske at Unni hadde hatt en enda mer fremtredende rolle.  Vi hører henne selvfølgelig på gitar, men jeg skulle ønske at hun bidro enda mer på vokal.

Jeg forstår godt at Nesbø & Co velger å gi albumet tittelen «Høyenhall».  Da jeg bodde i Oslo på åttitallet, så ble jeg kjent med en eldre dame som bodde på Høyenhall. Jeg ble svært begeistret for dette navnet, men min begeistring var muligens farvet av at den eldre damen var så utrolig søt, og vi hadde det så hyggelig hver gang jeg besøkte henne.  Men er det virkelig Høyenhall i Oslo Jo Nesbø tenker på?  Jeg er ikke helt sikker.  I den ene linja sier han: «lengta til kulda her nord».  Men nord i forhold til hvor?

Høyenhall er jo et vakkert og litt majestetisk navn som fortjener fokus, uansett hvor det ligger.  Eller uansett om det er en del av Oslo eller navnet på et gårdsbruk.

Få, om noen klarer som Jo Nesbø å skrive en hel historie i kun en linje.

Som f.eks.

Jeg har mista bikkja, mista gnisten, mista håret....men det går fint når jeg ligger helt stille.

Jada, vi ser det for oss.

Eller:

Du liker finske menn som tier, jeg liker folk som lager lyd.

Trenger jeg å si mer?

Det er for øvrig første gang jeg har opplevd at hver enkelt sangtekst har en skriftlig innledning.

Som et eksempel finner vi denne innledningen i sangen «Lykkelig»

Jeg spurte en gang en kamerat om han var lykkelig.

«I teorien», svarte han.

Og så følger teksten.

Etter nå å ha hørt gjennom albumet noen ganger, så kjenner jeg at dette er låter som vil feste seg i den delen av hjernen hvor jeg allerede har lagret en god del Di Derre låter.  Jeg er overbevist at vi om 25 år også har lagt til noen låter fra denne skiva når Di Derre står på scenen og publikum bestående av flere generasjoner bidrar med allsang.

Her kan du kjøpe albumet som vinyl  og  cd

  

TV-SERIE: THE ACT

Kanal:  Hbo Nordic.

Sjanger:   Tv-serie, True Crime

Skuespillere:  Patricia Arquette, Joey King, Calum Worthy, Chloë Sevigny, AnnaSophia Robb

Nasjonalitet:   USA

Sesong:  1

Episoder:  8

Produksjonsår:   2019

Fra hbonordic.com

«The Act» er basert på Michelle Deans Buzzfeed-artikkel fra 2016 – «Dee Dee ønsket at datteren skulle være syk, Gypsy ønsket at moren skulle bli drept», og vi får se det tragiske forholdet mellom den unge Gypsy Blanchard og hennes overbeskyttende mor, Dee Dee. Mens Gypsy prøver å bryte seg fri fra den dominerende moren, oppdager hun en rekke hemmeligheter som fører til drap.

Min kommentar:

True crime har blitt en stor del av min TV-hverdag.  Det begynte med «Making a Murderer», og siden har jeg sett utallige dokumentarfilmer og Tv-serier i denne sjangeren. 

Nå har jeg slukt 8 episoder om et meget spesielt mor-datter forhold i serien "The Act".   Jeg hadde, som mange andre, sett bilde i aviser og på nettet som viste den smilende mor og datter.  Overskriften var noe sånt som «Datter tok livet av sin mor».  Jeg husket bildet, men jeg leste aldri innleggene.  Og kunne derfor ikke ane hvilken dramatikk som hadde utspilt seg i det rosa huset i USA hvor den lille familien levde.

Jeg er helt nummen etter å ha blitt kjent med historien.

Vi møter en mor som selvfølgelig elsker sin datter over alt på jord.  Men her går det galv.  Barnefaren skyves bort.  Han vil gjerne ha kontakt med sin datter, men får ikke lov. 

Etter en noe tøff start, så finner moren ut hvordan hun kan bruke datteren for å skaffe penger.  Utallige diagnoser tillegges datteren. Stadig flytting, og bortkomne legejournaler gjør dette mulig.  Morens kontroll over datteren blir stadig sterkere.  Datteren settes i rullestol, hun mates med sonde, hun medisineres, hodet barberes og moren underviser datteren hjemme.  Ingen slipper for nær de to.  Datteren behandles som en prinsesse, og fødselsåret endres slik at datteren ikke skal vite hvor gammel hun er.

Men et barn vokser opp. Takket være en nabojente får Gypsy et innblikk i en tenårings normale liv, og etter hvert begynner hun å oppleve hvordan hennes egen kropp og sinn utvikles.

For første gang opplever moren motstand hos datteren.  Sakte men sikkert snus rollene.  Moren blir syk og da er det hun som trenger hjelp. 

Datterens kontakt med verden utenfor det rosa huset skjer via internett.  Via en nettdatingside får hun kontakt med en gutt som blir hennes kjæreste. For første gang i sitt liv forteller Gypsy sannheten om sitt liv.  Hun føler seg som en fange, og dermed legger kjæresteparet en dødelig plan.

Mamma Dee-Dee  må bort.

Ja, dette var sterke saker.  Det er helt utrolig at denne lille familien kunne leve med disse hemmelighetene over så mange år. Jeg tror at hovedårsaken til at dette var mulig var at de levde så isolert.  De hadde ingen nære venner, og slapp ikke folk innpå seg.  Riktignok hadde de kontakt med en familie i nabolaget uten at de ble gjennomskuet.

I så måte kan det være en vekker for ethvert nabolag. Kanskje vi skal være litt mere nysgjerrige.  Kan det være tillat både å bry seg og bry seg om?  Serien viser hvor galt det kan gå. 

Jeg slukte denne serien.  Selve historien er for vanvittig til å være sann.  Men det som kanskje imponerer meg like mye som handlingen er samspillet mellom de to hovedrolleinnehaverne.  Det er vanvittig sterkt. 

Det er Patricia Arquette som spiller moren Dee Dee.  I seriens første episoder satt jeg og tenkte på «Hvor har jeg sett denne dama før»?  Men plutselig så slo det meg.  Det er jo dama fra «Medium», serien som gikk på norsk tv for noen år siden.  Men hun er ganske ugjenkjennelig i denne rollen. Jeg mistenker at hun har vært temmelig mange timer i sminkestolen for å fremstå slik vi ser henne her.

Datteren spilles av  Joey King.  Hun er en ung skuespiller med en allerede ganske omfattende CV.  Hun startet allerede i tre-fire års alderen med reklamefilmer.  Ellers har vi sett henne i opptil flere episoder av diverse amerikanske TV-serier.  En liten fun-fact er at Patricia og Joey fakstisk har spilt mot hverandre før, ettersom Joey har hatt en liten rolle i «Medium».

Om du, som meg, digger true-crime, så er dette er serie for deg.  Jeg har fått med meg at enkelte anmeldere synes serien er vel lang.  Men jeg mener at hver eneste episode er så stappfull av informasjon, så jeg vet ikke hvor man i tilfelle skulle kunne kutte.  En smart vri er at vi hopper mye i tid, slik at vi får stadige tilbakeblikk som hjelper oss med å se, og om mulig forstå, denne unike saken.

Det er et formidabelt puslespill vi får presentert.  Hver eneste bit er viktig for det ferdige resultat.

Serien anbefales!