Musikkblogg. Bokblogg. Filmblogg. Altså: - en blogg om musikk, bøker , film, TV-serier og mine minner fra en ikke alt for fjern fortid.
Du finner også en del brukt vinyl til salgs under etiketten "SALG brukt VINYL".
Etter noen år med omfattende
turnering til stor jubel har Thulsa Doom gått i studio med en idé om at de kan
overgå seg selv. Resultatet treffer som
ti kuler plassert med en akupunktørs presisjon.
Første singel «Lady Nina» har allerede fått en
6`er hos The Wilhelmsens, og i en foreløpig rapport om albumet skriver
Klassekampen: «Med flygende gitarer, tett hamrende rytmer, harmonisang og fete
hooks låter det nok en gang som en kule. Og et sted inne i buken av dyret er
det et gnistrende, nesten tidløst popband»
Mastring for vinyl er gjort på Propeller
Mastering, hos de beste i bransjen, og trykket hos Eldorado i Tyskland med
laquer-metoden for en varmere lydopplevelse. Coveret på dette førsteopplaget
kommer med lekker spotlakk-finish.
Min kommentar:
Jeg sier som Siv Jensen
(uten sammenligning forøvrig) ; «Å dette
har jeg gleeeda meg leeeenge til». Men
jeg skal ikke si «morna» til noen, men heller hilse til gutta som gjør
comeback.
Fordi, - endelig etter mer
enn 12 års fravær, så er gutta tilbake.
Og det låter mørkere og tyngre enn noen gang.
Her får vi bass som gir ekko
i veggene i betongblokka her i Brønnøysund.
Måtte ty til øretelefoner da klokka dro seg over midnatt, og da låt det,
om mulig, enda bedre. Bassen trakteres
for øvrig av Egil Hegerberg. Ja, du vet
han morsomme med skjegg i «Bare Egil Band».
Thulsa Doom spiller musikk i
den sjangeren som kalles stoner rock.
Dette er hva Wikipedia sier
om stoner rock: «Stoner rock
karakteriseres ved tunge og seige gitarriff, langsom til mellom-tempo, tung og
forvrengt basslyd, melodisk sang, til dels med elementer av bluesrock i seg, og
retro i produksjonen».
Og Thulsa Doom innholder
alle disse elementene. Vokalisten er meget bra.
Bandets to gitarer låter
«dritbra» for å bruke et lit slitt, men ungdommelig uttrykk. Jeg leste et sted at «Duoen veksler fra å være
duellanter til støttespillere». Og det
er faktisk så sant som det er skrevet. Dette
er musikk som vi som var tenåringer på syttitallet kommer til å like. Vi får en
miks av Black Sabbath og Thin Lizzy, men allers mest Thulsa Doom.
Etter min smak låter de mye
bedre på denne skiva, enn den forrige. Vi får bl.a. servert et par nydelige
ballader. Kanskje de har hvilt seg i
form? Å nei, disse gutta har holdt
spilling og spillegleden ved like. Noe
denne skiva er et bevis på.
Dette er en flott
vinylutgivelse med et fantastisk vakkert cover.
Og takket være min favoritt platebutikk når det gjelder nye skiver, Big
Dipper, så er jeg nå eier av et signert eksemplar.
Skuespillere: Russell
Crowe, Elizabeth Banks, Liam Neeson, Olivia Wilde, Brian Dennehy
Regi: Paul Haggis
Sjanger: Thriller
År: 2010
Land: USA
Fra filmweb.no:
Spennende og tett
kriminalhistorie fra den doble Oscar-vinneren Paul Haggis, med Russell Crowe og
Elizabeth Banks i hovedrollene.
Livet smiler til John
Brennan (Crowe) inntil hans kone Laura (Banks) blir arrestert for et mord hun
nekter for å ha begått. Han er sikker på at hun er uskyldig og at retten vil
frigi henne. Men retten ser bare på bevis og vitners uttalelser - og hun blir
dømt til 20 år i fengsel.
Tre år inn i konas soning
sliter John med å holde familien samlet. Han har eneansvar for sønnens
oppdragelse og en jobb som krever mye av ham. Samtidig går alle hans resterende
krefter med til å få Laura frikjent.
Når alt er som mørkest, når
hans siste ankemulighet svinner hen og kona blir suicidal ser han kun en
løsning: Med alt å tape bestemmer John seg for å få sin store kjærlighet ut av
fangenskap. Nitidig setter han seg ned for å legge rømningsplanen.
Min kommentar:
Denne filen er visstnok en
nyinnspilling av en fransk film med tittelen «Alt for henne». Jeg har ikke sett originalen og har derfor
ingenting å sammenligne med.
Hva er oppskriften på en
underholdende film?
Mitt svar er: Gode skuespillere og en spennende, rørende
eller overraskende historie.
Og disse kriteriene finnes
etter min mening her. For det første så er det tre fantastiske
skuespillere i denne filmen. Russel
Crowe passer perfekt i slike roller, særlig i de partiene i filmen hvor han er
fortvilet og jaget. Samspillet med den kvinnelig motspilleren Elizabeth Banks er gnistrende. De fremstår virkelig som en solid, og
samkjørt ektepar inntil lynet slår ned og Johns kone Laura blir arrestert.
I tillegg til disse to vil jeg fremheve en av
mine favoritter, nemlig Brian Dennehy.
Han er en skuespiller som har massevis av filmer og TV-serier på sin
cv. Tidligere spilte han ofte sheriff
eller politi. Men han mestrer alle
roller, uansett.
Historien er ikke så veldig
original. Vi har hørt og sett lignende
tidligere. Men selve oppbyggingen og
presentasjonen er ganske spennende. Jeg
som publikum blir underholdt.
Altså; - en helt grei og
underholdende film. Terningkast 4.
1979. En ung kvinne kommer over et lik i et
avsidesliggende, mineralrikt tjern utenfor Reykjavik. Sporene leder den unge og
nyskilte Erlendur Sveinsson til den amerikanske marinebasen i Keflavik. Men
amerikanerne på basen er lite samarbeidsvillige overfor det islandske politiet.
Parallelt etterforsker Erlendur en gammel og uløst forsvinningssak som knyttes
til marinebasen. En ung skolepike som sist ble sett på skoleveien som gikk forbi
marineområdets brakkeområde fra krigen, Kamp Knox.
Min kommentar:
Lydbok fra nlb.no. 9t 13min
Da har jeg lest/hørt nok en bok av
Islands ubestridte krimkonge. Arnaldur
Indridason ble min favoritt lenge før jeg tenkte på at jeg skulle begynne å
blogge. Jeg tror det var i 2007 at jeg
leste boka «Gravstille». Det slo meg
nesten i bakken. Ja, den gjorde sånn
inntrykk at jeg husker i detalj hvor jeg var da jeg leste den. Jeg husker hvordan været var, og hvilken tid
på året det var.
I ettertid har jeg lest eller hørt Indridasons bøker etter hvert
som de har blitt sluppet som lydbøker.
I denne bloggen har jeg tidligere skrevet innlegg om
I denne boka møter jeg
selvfølgelig min etter hvert så gode venn Erlendur igjen, denne gang som
nyskilt. Dette er den andre boka som
forteller en historie om en ung Erlendur.
Vi er tilbake i 1979, og i tillegg skal unge Erlendur løse en sak som
ligger 25 år tilbake i tid.
Som alltid i Erlendurs saker
starter det med et lik, denne gangen i et tjern. Sporene leder til den amerikanske marinebasen
på Keflavik. Men amerikanerne er slett ikke interessert i å snakke med eller
bistå islandsk politi.
Parallelt med
den opprinnelige saken tas en uløst sak opp igjen. En ung jente forsvant for 25 år siden. Hun ble sist sett ved militærbasens
brakkerigg.
Jeg liker svært godt
historier som veksler i tid. Her blir vi
tatt med til den kalde krigen. Vi får et
innblikk i hvordan livet på en amerikansk marinebase arter seg. Hvordan er hverdagen? Hva med kontakten mellom amerikanerne og
islendingene? Hvordan påvirkes basen av
den kalde krigen?
Men det skal vise seg at det
er ikke så lett å få nødvendig informasjon ut av amerikanerne. Hvorfor tier de? Har de ingen informasjon? Det er jo ikke lett å svare på spørsmål om en
sak om man slett ikke vet noe. Beskytter
de noen?
Som alltid, når jeg går i gang
med en bok av denne islandske forfatteren, så tar det litt tid før jeg klarer å
gire ned. Det er få forfattere som har
samme form som vår islandske venn. Han er
kanskje den eneste som klarer, på mesterlig vis, å skape høyspenning i
historier hvor tempo er så saktegående.
Men det er faktisk et interessant
grep. Når vi ikke deltar i en
heseblesende forbryterjakt, med masse vold, biljakter og skyteepisoder, da får
vi med oss alle nyanser og retninger som etterforskningen tar. Jeg har fått med
meg at enkelte synes denne boka er litt kjedelig. Men der er jeg ikke enig. Jeg mener at vi bør tåle at en krimfortelling
beveger seg i et moderat tempo mot løsning.
Og med min forkjærlighet for Island, islendinger og nå, islandsk krim, så
har jeg ingen problemer med å anbefale denne boka.
Om det er den beste
Indridason-boka? Nei, det er det
ikke. Men det kommer av at historiene
forfatteren gir oss er så forskjellige, og hentet fra ulike miljøer. Og det i
seg selv er spennende. Jeg gleder meg
til neste bok.
Robert De
Niro, Teresa Woods,
Frances McDormand, James Franco
Regi: Michael Caton-Jones
Sjanger: Drama / Thriller
År: 2002
Land: USA
Fra filmweb:
NYPD-drapsetterforskeren Vincent LaMarca tror på én ting
her i livet; man skal gjøre opp for sine feil. Da hans egen far ble dømt som
barnemorder, betalte han for sitt liv. Nå etterforsker Vincent en ny drapssak
med kun en mistenkt; Joey LaMarca, hans egen sønn.
Min kommentar:
En film med selveste Robert
De Niro på rollelisten blir vel aldri feil, tenkte jeg da jeg fylte opp
tekoppen og satte meg godt til rette foran Tv’en i kveld.
Men jeg beklager så mye. Jeg
begynte nemlig å kjede meg etter ca 10 minutter, eller kanskje det ikke var så
lenge heller.
Jeg begriper ikke at det går
an å lage et så kjedelig manus. Kanskje
de burde holdt seg til hovedhistorien og det som foregår på innsiden av denne
nesten dysfunksjonelle familien. Fordi
den historien er faktisk dramatisk nok.
Men når de så skal rote inn en etterforskning hvor faren skal
etterforske et drap begått av sin egen sønn.
Ja, da roter de det bare til.
De Niro gjør så godt han
kan. Men det holder ikke. Jeg har nesten
vondt av han. Egentlig er det vel bare en ting å si: Styr unna.
Om du ikke er veldig nysgjerring på denne elendige filmen da, som kunne
vært ganske bra om thrillerdelen av historien hadde vært tilnærmet like god som
dramadelen.
Det er 5 år siden sist vi
hørte fra Kari Bremnes i form av studioalbum og det er mye nytt under solen!
Det vi har er et sterkt album fra en unik fortellerstemme der Bremnes
gåsehud-vokal maler mot et bakteppe av en mer kjølig og synthbasert produksjon
enn vi har vært vant med fra den kanten. Og det funker! Selvsagt har også
Bremnes, med sine faste medmusikanter sørget for at selve innspillingen er top
notch, med gedigen romfølelse og masse luft i lydbildet.
Min kommentar:
Kari Bremnes, - Nord Norges
eneste diva. Hun blir ofte fremstilt som
melankolsk, mørk og mystisk. Men Kari Bremnes er så mye, mye mer. Og det beviser hun til fulle på dette
albumet.
Først og fremst så er Kari en
dyktig musiker, låtskriver og sanger. Men artisten er også en god verbal historieforteller,
noe hun beviste da hun gjestet «Oktoberfestivalen» i Brønnøysund for noen uker
siden. Her fylte hun på med små
historier og kommentarer mellom låtene. Det
er beklagelig at det ikke var flere publikummere tilstede da Kari Bremnes sto
på scenen i byen vår. Men vi som var der fikk en
flott konsert med nye og gamle låter. Jeg er hjertens enig med journalisten i
Brønnøysunds Avis som ga Bremnes en femmer.
Ja, en sterk femmer, vil jeg si.
Jeg fikk med meg at den
samme jounalisten nevnte hennes passgang-dans som det eneste som ikke var
perfekt. Jeg for min del synes Karis opptreden er nøyaktig slik den skal være.
Kari har en autorietet og en fremtoning på scenen som gjør at jeg
lytter. Og det er ikke alltid jeg gjør
når artister danser mer enn de synger.
Men nok om denne
konserten. I går kom det siste albumet
hennes med posten. Jada, jeg innrømmer
at jeg har dem alle, både de norske og de tyske utgivelsene. Kari er jo mektig populær i Tyskland. En tysk vinylvenn fortalte meg at det var
selve "sounden av Kari Bremnes" han likte så godt. Til tross for at han ikke forsto et ord av de
norske utgivelsene så hadde han kjøpt dem alle sammen.
Og det er helt sant, - det
er et helt spesielt lydbilde på Karis plater.
Denne nye plata er et
dobbeltalbum. Den låter selvfølgelig litt annerledes enn den Kari jeg hørte på
scenen for et par uker siden. Her på
denne plata er det mere elektronikk og klang, men det viktigste for meg er
Karis stemme, og tekstene i hennes sanger. På dette albumet har hun skrevet det meste av både musikk og tekster selv, men har også fått hjelp av bl.a. lillebror Lars
Her er min helt personlige opplevelse tolkning av låtene etter å ha lyttet gjennom albumet noen ganger:
A1 Det Kunne Skjedd
Albumet åpner med låten «Det
kunne skjedd», og dermed aner vi at vi får et album med tekster om aktuelle
tema.
A2 Glem Ikkje
Neste spor «Glem Ikkje» er min favorittlåt fra dette albumet. Kanskje først og fremst fordi den skiller seg
ut i tempo. Men jeg synes det er helt ok
å bli minnet på at vi bør samle på positive hendelser, og ikke la de tunge
dagene veie tyngst. Takk Kari, det skal
jeg huske på.
A3 Det E Min Sønn
Det neste sporet «Du er min
sønn» er i utgangspunktet en hjerteskjærende sang om en mors tanker i det hun
slipper sin sønn ut i verden for å bevare freden, som det heter. Jeg vil tro at mange mødre vil kejnne seg igjen o de har vært i en situasjon hvor sønnen har blitt sendt ut i verden som soldat. Men det er også en sang om grenseløs tillit,
som det brått settes et berettiget spørsmålstegn ved.
B1 Kanskje
I mange situasjoner kan det
stilles mange forskjellige spørsmål, og svarene er ofte like mange som de
spørsmål som stilles.
B2 Rim Sin Stemme
Karis venninne er den palistinske artisten Rim Banna. Disse
to artistene har vært tilknyttet samme plateselskap i en årrekke. Rim ble mye omtalt i media da hun for noen år
siden protesterte mot Israels deltakelse i Melodi Grand Prix. Men mest av alt er Rim Banna kjent for å ha
tatt vare på palestinske sanger, og da helst barnesanger, som sto i fare for å
bli glemt. Kari gir her sin hyllest til
en god venninne og en viktig artist.
B3 Det Må Være Orden
Sånn umiddelbart er dette en
litt morsom tekst, men jeg mistenker at det ligger et alvor bak den noe
trivielle teksten fremført som en nordnorsk rap. Litt uvant, men det funker.
C1 Det Einaste Vi Ville
Her kan nok hver eneste nordlending
kjenne seg igjen. Jeg er født samme år
som Kari, så det kan være et fenomen som gjelder vår generasjon. Jeg for min del brukte mye av barndommen og
ungdomstida til å lengte bort fra bygda, - til noe større.
Men etter at jeg som 22-åring flyttet til Oslo, brukte jeg tida til å
lengte tilbake nordover igjen. Nå har
jeg flyttet hjem igjen og er fornøyd med det.
Mest av alt er nok dette en
sang om lengsel. Som yngre har man ofte
en lengsel mot det ukjente, også kalt eventyrlyst. Men som noe eldre lengter man kanskje mer og
mer mot det kjente, mot lukter og lyder, og personer. Ja, kort og godt en lengsel mot trygghet.
C2 Tog Vi Ikkje Tok
En fantastisk tekst som man
nesten kan tolke som man vil. Jeg liker
tanken med å møtes på en togstasjon hvor togene enda går, bare for å ha
muligheten til å reise, - eller bare sitte der og se på de som reiser når togene drar videre, - uten
meg. Jeg tenker at dette er en sang om å
våge.
C3 Det Som Ennu Ikkje Har Et Navn
En sang om håp, - enkelt og
greit. Men denne tolkningen er fullt og helt mitt ansvar.
D1 En Sang Fra Andre Sia
Denne sangen inneholder så
mye, men mest av alt velger jeg å tro at det er nok en sang om håp. Og det behøver vi i en verden som er langt
farligere enn for bare noen få år siden.
D2 Spor
Et gjenhør med denne låta
som ble utgitt på albumet «Spor» i 1991.
Men nå i 2017 er tempoet skrudd opp.
Noe som kler låta.
Dere har vel for lengst
forstått at jeg liker dette albumet svært godt.
Og en ting til, allsidige Kari Bremnes er også
filmskuespiller. Jeg så henne spille
journalist i filmen «Kings Bay» for litt siden. Behøver jeg å si at hun kom seg
godt fra den oppgaven også?
Jeg vet ikke hvem som har
sagt dette tidligere, men jeg siterer gjerne:
«Du Kari, du Kari, du Helvetes Kari».
Skuespillere:
Michael Fassbender, Rebecca
Ferguson, James D'Arcy, Charlotte Gainsbourg, Ronan Vibert, Irina Kara, Silvia Busuioc, Michael Yates, Jakob Oftebro, Sofia Helin
Regi \: Tomas Alfredson
Manus: Matthew Michael Carnahan
Nasjonalitet:
England
Språk: engelsk
Lengde: 2 t.
Produksjonsår:
2017
Fra filmweb.no:
Hollywood-filmen basert på Jo Nesbøs suksessroman
"Snømannen", med Michael Fassbender i hovedrollen. En kvinne
forsvinner sporløst, og alt som er igjen er en illevarslende snømann.
Detektiven Harry Hole (Fassbender) og hans kollega, Katrine Bratt (Rebecca Ferguson),
settes på den mystiske saken. Når enda en kvinne meldes savnet, innser de
sammenhengen med en rekke uoppklarte, brutale mord noen år tilbake i tid.
Seriemorderen er tilbake, og vedkommende slår til hver gang den første snøen
faller.
Filmen ble spilt inn i sin helhet i Oslo, Bergen og på
Rjukan i Norge.
Min kommentar:
Jeg bestemte meg tidlig for
å ikke lese anmeldelser av denne filmen før jeg selv satt kinosalen.
Men jeg har jo ikke unngått å få med meg at folket har vært noe delt i
sin opplevelse av filmen. Slik jeg har oppfattet det så har publikum likt filmen
bedre enn de profesjonelle anmelderne.
Jeg hadde derfor skrudd mine
forventningen ned til en absolutt minimum før jeg satte meg ned i setet.
Og det hele starter lovende.
Jeg synes det er helt ok at de har flyttet den lille familien i åpningsscenen
til en annen kant av landet. Jeg mener å
huske at Nesbø hadde plassert dem på Romerike, mens vi nå finner familien adskillig lenger vestover.
Jeg legger selvfølgelig også fort merke til at den norske geografien
ikke henger helt i hop. Men sånn er det i filmens verden. Det er ikke alltid slik at når skuespilleren
går inn i et hus, at vi da får en titt inne i akkurat den
boligen. Ofte beveger vi oss da til et
filmstudio.
Jeg har jo fått med meg at noen klager over dette med at det ikke
helt stemmer med steder og veier. Men
det bryr jeg meg ikke om. Jeg synes at
nettopp de bildene som viser den norske naturen, er noe av det som løfter
filmen.
Jeg kjenner Harry Hole meget
godt, etter å ha lest alle bøkene.
Her finner du hva jeg skrev
om boka Snømannen i 2013.
Jeg må vel innrømme at min
Harry Hole ser slett ikke slik ut som Michael Fassbender. Men for all del, Mr
Fassbender gjør en meget bra jobb. … Og
så hjelper det jo på at han er ganske kjekk da.
Men jeg vil hylle resten av castingen. Allerede i starten av filmen
møter vi Sofia Helin som vi kjenner fra Broen. og som dere ser av rollelisten så dukker det opp mange kjente navn
underveis.
Jeg synes spesielt av de skuespillerne som er
tildelt rollene som Oleg og Rakel er svært troverdige. Må også gi honnør til den andre svenske
skuespilleren, Rebecca Ferguson som spiller Katrine Bratt.
Filmen klarer å gi oss mye av
den samme uhyggen som boka. Vi får også
en god dose med såkalte "skvettescener".
Filmen holder godt nesten hele veien inn til slutt.
Men dessverre så ødelegger det siste kvarteret litt for min del. Det kan virke som om filmskaperne har fått
det litt travelt, så selve innspurten og jakten på seriemorderen ble langt fra
like spennende som i boka. Jeg husker
innspurten i boka som svært intens og spennende. Men denne følelsen mangler litt på lerretet
Det er synd, fordi filmen er
mye bedre enn sitt rykte. Jeg synes du skal ta deg en tur på kino og se hva
Hollywood har fått ut av denne boka. Og
så kan du jo lese boka, enten for første gang eller at du leser historien om
Snømannen på nytt.
Selv om denne plata kom ut
for tre år siden, så kom den i min postkasse kun for kort tid siden. Jeg oppdaget Hege helt tilfeldig da jeg leste
en anmeldelse på en nettsted. Denne
anmeldelsen gjaldt albumet «When my man comes to town» fra 2015. Du finner mitt blogginnlegg om denne
utgivelsen her.
Hege er en meget dyktig
singer/songwriter fra Halden. Leste på
et utenlandsk nettsted, husker ikke hvor, at Hege bodde på grensen mellom Norge
og Sverige. Ja, det skal vel godt gjøres,
men at hun bor ved grensen er det ingen tvil om. Det beviser hun ved å utgi dette albumet hvor
alle tekstene er på svensk. Bortsett fra Evert Taubes vise «Flickan I Havanna»
så har Hege skrevet alle låtene på plata.
Jeg prøver å ikke lese så
mye om artister og utgivelser før jeg skriver blogginnlegg. Men når jeg, som i tilfelle med Hege
Brynildsen, oppdager en ny og ukjent artist så må jeg selvfølgelig google
litt. Men jaggu skal man lese mye
rart. Jeg har lest følgemde om Hege på Dagbladets nettside som
jeg trekker i tvil:
Pappa Brynildsen var en av de første norske rockestjernene på 60-tallet, men albumdebuterte så seint som i 1007 - etter påtrykk fra venner i det gode musikkmiljøet i Halden.
Jeg tror på at hun er datter
av en rockemusiker, men jeg tviler på at han ga ut sitt første album i
1007, mer enn 20 år før slaget på Stiklestad!! Godt gjort 😀
Hege har fått tildelt både
Horten og Halden som hjemby. Kanskje
ikke så viktig for folk flest, men temmelig viktig for Hege selv og alle de
andre som bor i samme by som henne.
Leste et sted at Paal Flaata
har skrevet all hennes musikk. Det er
vel heller ikke helt riktig. Men at de er gode
samarbeidspartnere, - det er derimot sant..
Ja, sånn kan det gå. Moralen må være at man skal være forsiktig
med å google. Det er mange «falske nyheter» på nettet.
Men en ting fant jeg ut ved
å google. Jeg ble temmelig nysgjerrig på
hvem denne Harry var. Og om ikke jeg har
misforstått eller har blitt grundig lurt, så er Harry farfaren til Hege. Han var visstnok en kar som gjorde sterkt
inntrykk der han kjørte rundt i Halden by med sin amerikanske bil.
Det er vel heller sjelden at
norske artister synger på svensk. Vi må
noen tiår tilbake i tid for at det var helt vanlig. Jeg tenker da på artister som Wenche Myhre,
Kirsti Sparboe, Inger Lise og noen få til.
Men det låter jo vakkert
da. Svensk klinger godt og er et melodisk språk. Jeg liker dette. Og det er kanskje ikke så
vanskelig for ei jente fra Halden å skrive og synge på svensk.
Her er hva Hege sier selv om
saken på hennes egen
youtube-konto: «Jeg hadde ikke planer om
å skrive svenske sanger, men melodiene kom etterhvert frem som svenske for meg.
Derfor gikk det aldri å bruke det engelske språket, som jeg opprinnelig ville
bruke».
Men det som slår meg er hvor
forskjellig denne skiva er fra den som
kom et år senere «When my man comes to town». Jeg har ikke tenkt på at en
stemme kan forandre seg avhengig av hvilket språk man synger på. Men det er tilfelle her. Nå skal det sies at denne skiva ikke er så
«americana» som det neste albumet.
Det er dermed ikke sagt
hvilket album jeg liker best. Jeg har nå
spilt begge platene flere ganger, og klarer ikke bestemme meg. Begge platene har et særpreg som bare Hege
kan gi dem. Dette er ekte musikk som vil
røre og berøre deg.
Dette er faktisk det fjerde
albumet av DumDUm Boys som tilfeldig blir trukket ut i mitt private posjekt
Vinyl til forkost. Og årsaken er vel så
enkel som at jeg har ganske mange plater av dette bandet. Det er originalinnspillinger og reissues.
Men jeg mangler fremdeles noen eksemplarer av 2015-årgangen.Men dessverre begynner prisene å bli temmelig
høye for disse utgivelsene.
Jeg kjøpte denne skiva
da den kom ut i 2006. Det var ikke så
mange som kjøpte LP i 2006, og det var ikke så mange som ga ut sine album på
vinyl heller. Jeg ser at jeg kjøpte kun
12 stk «fabrikk-nye» skiver dette året, og nesten halvparten av disse var
reissues. Men det var noen som skjønte
at vinylen ikke var glemt, som bl.a. Marit Larsen, DeLillos, Sivert Høyem, Motorpsycho, Tangle Egde,
Kari Bremnes, Minor Majority og DumDum Boys.
Poenget her er at dette beviser at det var
ikke mange nye utgivelser på vinyl 2006.
Jeg kan betro deg at jeg skaffer meg mange fler enn 12 nye skiver i år. I
denne sammenhengen tror jeg ikke at jeg skal oppgi hvor mange nye plater som
fant veien til platehylla mi i hverken i år eller i fjor. Men
dette beviser at det har skjedd en gledelig utvikling på vinylfronten, men det
er ikke like positivt for lommeboka mi.
Dette er et album i kjent
DumDum stil. Den største hiten er vel
låten «Enhjørning». Den gikk rett til topps på VG-lista , hvor den ble liggende
i tre uker. Totalt ble singelen liggende
på VG-lista i 15 uker. Enda bedre gikk det med albumet «Gravitasjon». Albumet lå 31
Uker på VG-lista i 2006/2015 med 1.plass som beste plassering.
Jeg har et helt spesielt
forhold til dette albumet. I
2006 var det hele 8 år siden
det hadde kommet et DumDum album, om vi ser bort fra samlealbumet «Schägers”
som kom i 2001. Bandet holdt det gående,
så vidt. Men de ga ikke ut album. Derfor var gleden stor da dette albumet
kom. DumDum Boys var tilbake, og livet
var igjen i vater for oss ihuga DumDum fans.
Stallen på Stornes gård
antennes, nærmere tretti hester brenner inne. I ukene som følger går også
meneskeliv tapt under flere voldsomme branner i nærheten. Alle stedene som
rammes er knyttet til brannstifterens bitre oppvekst. Samtidig treffer
attenåringen Karsten klassevenninnen Jasmeen i hemmelighet. Men de klarer ikke
å hindre at hennes norsk-pakistanske familie oppdager dem.
Lydbok fra nlb.no.14t 00min
Min kommentar:
Denne boka har blitt
markedsført som en psykologisk thiller.
Og etter å ha lest den så bekrefter jeg at denne må tilhøre denne
sjangeren. Thrillerfaktoren er helt
klart til stede, men den psykologiske delen er den som virkelig fanger
meg.
Jeg blir bergtatt fra første side.
Sjelden har jeg opplevd en sånn nærhet til de forskjellige personene i
historien. Jeg følger dem tett og føler
med dem, - hver og en, uansett hva de foretar seg eller opplever.
Flere av hovedpersonene har
sitt å slite med, men det er særlig brannstifteren vi følger. Vi blir med han i hans forberedelse til hans
høyst personlige aksjoner. På den måten
lærer jeg litt og jeg forstår noe om hvordan han tenker og lever.
Jeg er temmelig sikker på at
dette er en korrekt beskrivelse av en
mann med en sykelig trang til hevn og brann. Torkil Damhaug er tross alt
psykiater, og da føler jeg meg trygg på at bokas brannstifter er en fyr som Damhaug har puttet full av sin erfaring og kunnskap.
Vi blir tatt med på en
tidsreise, fra syttitallet da de første enslige mannlige pakistanerne kom til
Norge og frem til nåtid hvor det slett ikke er så uvanlig at norske gutter
forelsker seg i pakistanske jenter og vice versa.
Men vi vet jo at det
fremdeles er sterke krefter som motarbeider slike relasjoner. Familiene er ikke
helt forberedt på at deres datter, i dette tilfelle, ser fram til en fremtid
med en norsk gutt.
Men selv om dette føles
sterkt og stort nok for de det gjelder så får vi som samfunn større
utfordringer. Det finnes krefter som er
villig til å forsvare de vestlige verdier mot islamsk kultur med alle
midler. Denne historien lar oss være
«flue på veggen» i disse miljøene. Vi
får førstehåndskjennskap til deres tanker og planer.
Og om ikke dette var nok så
får vi kjennskap til de ulike maktposisjoner i
ulike miljøer og sammenhenger.
Og det hele er så drivende
godt fortalt at jeg som leser føler meg som en del av historien, uansett
hvilken vei den tar, i hvilken tid vi befinner oss og hvem jeg omgir meg med.
Ja, jeg føler nesten at jeg er med karakterene og driver historien videre.
Den følelsen oppstår kun når
man leser en god bok.
Boka «Ildmannen» anbefales selfølgelig.
Her er mine blogginnlegg om
andre bøker av Torkil Damhaug:
