DAGENS BOK: HELENA VON ZWEIGBERGK – DET GUD IKKE SÅ

Fra nlb.no:

En innsatt i et kvinnefengsel har begått en udåd som er så besynderlig makaber at de andre fangene vender seg mot henne. Den eneste som oppnår kontakt med henne er fengselspresten, Ingrid, som blir besatt av å finne ut mer om kvinnen. Ingrid går inn i en virkelighet som fortoner seg som et skremmende mørke, et mørke som truer alt hun holder for sant.

En innsatt i et kvinnefengsel har begått en udåd som er så besynderlig makaber at de andre fangene vender seg mot henne. Den eneste som oppnår kontakt med henne er fengselspresten, Ingrid, som blir besatt av å finne ut mer om kvinnen. Ingrid går inn i en virkelighet som fortoner seg som et skremmende mørke, et mørke som truer alt hun holder for sant.

Min kommentar:

Jeg har hørt lydbok fra nlb.no.  8 t 16 min

Dette var et hyggelig møte med en gammel bekjent, nemlig fengselspresten Ingrid.  Jeg kjøpte boka da den kom ut for sånn ca 15 år siden.  Jeg husker at jeg likte den svært godt den gang.  Derfor var jeg litt spent da jeg fikk to lydbøker fra nlb, hvor «Det Gud ikke så» var den ene.

Dette er forfatterens to første bøker. Da den første boka kom ut, var lovordene mange.  Leserne likte svært godt at Helena presenterte en helt ny type hovedperson i fengselspresten Ingrid Carlberg.  Ingrid er prest i et kvinnefengsel.  Det er ikke så ofte at handlingen i en krimbok foregår inne i et kvinnefengsel.  Og leserne likte det de leste.

Og det gjorde også jeg.  Jeg gledet meg derfor til å møte fengselspresten Ingrid igjen. I starten er jeg ikke fullt så begeistret i 2018 som jeg var da jeg leste boka første gang.  

Jeg føler nå at jeg er litt urettferdig mot forfatteren Helena von Zweigbergk nå.  Jeg tror at hovedårsaken til at jeg føler at ikke denne boka svarer helt til forventningene nå er at denne boka har et helt annet tempo enn mye av det jeg har lest de senere år.  Det har vært mye heseblesende action med et spenningsnivå som kan gi hvem som helst hjertebank.

Kanskje denne boka burde ligget under en annen sjanger, da historien er mer drama enn krim.  Det er en helt annen spenning vi møter her.  Det er stor forskjell på å lese om en heseblesende jakt på en morder i forhold til denne historien hvor vi gjennom samtaler med en drapsdømt kvinne sakte men sikkert nærmer oss hva som egentlig skjedde den dagen hun utførte sine groteske drap.  Men det er jo en form for spenning i denne historien også.

Fengselspresten Ingrid er en uredd dame.  Men hun har en stor feil, som irriterer meg.  Hun snakker seg selv ned ved at hun gir seg selv karakteristikker som ikke pen nok, ufiks og sjuskete.  Om dette er et problem så er det i hvert fall et par ting hun kan gjøre noe med.

Så får vi se da om Ingrid fikser seg litt til neste bok.  Kanskje hun da kan finne kjærligheten.  Hun viser stadig  til at hun savner noen å dele livet med. Tror Ingrig ville hatt godt av en kjæreste.
Har vi ikke alle det?

PÅ KINO: A STAR IS BORN

Sjanger:      Drama / Musikal / Musikkfilm

Skuespillere:  Lady Gaga, Bradley Cooper,   Sam Elliott,   Anthony Ramos,  Bonnie Somerville

Regi:   Bradley Cooper

Nasjonalitet:   USA

Språk :  engelsk

Lengde :  2 t. 15 min.

Produksjonsår : 2018

Fra filmweb.no:

En musiker hjelper en ung artist og skuespiller med å nå berømmelsen.

I "A Star is born" møter vi Bradley Cooper som spiller en erfaren musiker med navnet Jackson Maine. Han oppdager artisten Ally, som blir spilt av Lady Gaga, og forelsker seg. Hun har nettopp gitt opp drømmen sin om å bli stor artist, helt til Jack fører henne inn i rampelyset igjen. Men når karrieren til Ally tar av, så bryter den personlige siden av forholdet deres sammen og Jack kjemper samtidig en kamp med sine egne indre demoner.

Min kommentar:

Da jeg så ’76 versjonen av «A star is born» var hovedrolleinnehaveren Kris Kristofferson en av mine aller største helter. 

I 2018-versjonen er min daværende helt erstattet av Bradley Cooper. Og det er slett ingen dårlig erstatning.  Mitt første møte med Bradley Cooper var da jeg så han i rollen som den amerikanske soldaten Chnris Kyle i filmen «AmericanSniper».

Da ble jeg så betatt at jeg allerede noen dager etter så en annen film hvor Cooper spiller hovedrollen, nemlig «Kjærlighetens galskap»

Begge disse filmene kan anbefales, mye takket være Coopers innsats.

I denne nye versjonen av «A Star is born» spiller ikke Bradley Cooper bare hovedrollen, - han har også regi.

Og om jeg skal tro det jeg leste på nettet for en tid tilbake så var det Cooper selv som bestemte at selveste Lady Gaga skulle spille den kvinnelige hovedrollen.  Det manglet visstnok ikke på advarsler.  Rykter sa at hun kunne være vanskelig å samarbeide med.  Og hun hadde ingen erfaring som  skuespiller.  Mange mente at hun aldri ville synge den type musikk som presenteres i filmen.

Men Bradley Copper sto på sitt. Han håpet av Lady Gaga vlle si ja.  Og om filmen skulle bli en fiasko så hadde Cooper selv fått oppfylt en av sine drømmer.  Han hadde fått sunget med sin absolutte favorittartist.

Og dama sa ja.  Og heldigvis for det, sier jeg.  For disse to sammen har et samspill som slår gnister.  Det er kanskje å undervurdere en dame som Lady Gaga når jeg sier at hun spiller fantastisk bra. Men det viser seg at den dama er en av de få som er "best i alt".  Og stemmen hennes er som alltid «framifrå».

Det som overrasket meg aller mest var at Bradley Cooper synger meget bra.  I disse dager kan man jo ikke være sikker om det virkelig er han som synger selv.  Man blir jo ofte lurt med playback, autotune og alle mulige triks.  Men Mr Cooper jukser ikke. Det har jeg lest i avisa, så da er det vel sant.

I enkelte scener er paret Gaga/Cooper svære like sine forgjengere Streisand/Kristofferson som hadde rollene i 1976.  Jeg må imidlertid innrømme at jeg husket ikke så mye av handlingen fra 76-utgaven.  Jeg hadde nok bare studert min store helt Kris Kristofferson.  Så derfor måtte jeg se litt på 76-filmen da jeg kom hjem. Og jeg ser jo at Lady Gaga har adoptert en og annen bevegelse fra Barbra Streisand, uten at jeg skal bruke det mot henne. Det kan jo bare være at jeg trekker sammenligningen litt for langt.

Jeg vet ingenting om Janet Gaynor som hadde den kvinnelige hovedrollen i den første innspillingen fra 1937, bortsett fra at hun var en av de få som klarte overgangen fra stumfilm til lydfilm uten problemer, takket være sin stemme.  Når det gjelder de tre andre, Judy Garland (1954), Barbra Streisand (1976) og Lady Gaga (2018) har alle disse det til felles at de har fått en og annen stygg kommentar om sitt utseende. Derfor må det kjennes litt ekstra godt at de er alle en av verdens aller beste artister/skuespillere av sin tid.

Og så må jeg nevne at det var ekstra hyggelig å se Sam Elliott på lerretet igjen.

Det at jeg ikke husker noe særlig av filmen jeg så for 42 år siden skyldes ikke bare alderen.  Bortsett fra musikken, kjekke menn, solide vokalprestasjoner og fin musikk, så er selve historien filmen forteller temmelig ordinær.  

Vi får presentert en kjærlighetshistorie som i utgangspunktet kunne vært dødfødt.  Men takket være en stor dose tilfeldigheter og enda større doser ekte kjærlighet så blir disse to et par.

Men suksess har sin pris.  Artistlivet er krevende, og det kan være lett å ty til alkohol eller stoff, og gjerne begge deler for å holde ut. Og sørlig i dette tilfelle da den ene partens karriere er dalende mens den andre er på tur opp. Jeg er glad for at manusforfatterne her har styrt unna det klassiske sjalusidramaet, men heller gitt kjærligheten en ekstra dimensjon. 

Om du ønsker en film av det gode, gamle slaget så er dette filmen for deg.  Du vil nok gråte mer en du vil le.  Men du vil få et par timer med musikk og drama, i ekte Hollywood-stil. 

Det er nok en grunn til at denne filmen finnes i hele fire innspillinger, fra 1937, 1954, 1976 og 2018.  Og årsaken er nok at publikum liker filmen.  – Enkelt og greit -

NY «GAMMEL» VINYL I POSTKASSA: KARI RUESLÅTTEN – TIME TO TELL

2014.  Despotz Records ‎– DZLP009

Etter min mening er Kari Rueslåtten er en av Norges aller  ypperste artister. 

Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg om denne artisten, så oppdaget jeg Kari da hun sørget for vokalen i bandet The 3rd and The Mortal tidlig på nittitallet.  Men så forsvant hun litt for meg, inntil hun bidro på Åges album «Sukker og Salt» i 2014. Samme år kom dette albumet.  Så fulgte det soloalbum i 2015 og 2017.

I tillegg til sin solokarriere og som medlem i The 3rd and The Mortal, så har hun også en fortid i bandet  «Storm».

Nå har jeg heldigvis fått de fire siste platene med Rueslåtten i hylla mi. Har akkurat oppdaget at det aller første soloalbumet 1995 har kommet på vinyl. Nå håper jeg inderlig at de resterende albumene Kari spilte inn blir utgitt på vinyl.   

Dette er musikk jeg spiller ofte. Kari har en helt nydelig og klangfull stemme.  Som få andre klarer hun å skape en melankolsk og trolsk stemning.  Hun er så trygg i sin fremføring, slik at jeg som publikum og tilhører kan lene meg tilbake og bare gi meg hen.  

Jeg må i denne sammenhengen nevne at jeg for en tid siden oppsøkte en professor på en smerteklinikk.  Vi kom da inn på dette med avspenning og musikk som smertelindring.  Jeg fortalte om min personlige spilleliste som inneholder mange låter med Kari Rueslåtten.  Dette var en ny artist for denne professoren.  Men jeg håper inderlig at flere har byttet ut piller mot Kari Rueslåtten etter min anbefaling.

«Jeg slår et slag for at det må være lov å være mollstemt. Det melankolske er noe felles mellommenneskelig» skal Kari Rueslåtten ha sagt.  Og hun har så rett. Jeg har anbefalt mange å lytte på hennes låter, og det er så utrolig morsomt å høre hvilke tilbakemeldinger de gir.  En kamerat av meg møtte den berømte veggen.  Han klarte ikke å slappe av.  Han måtte enten jobbe, eller trene.  Men etter en kvelds "tvangsbehandling" med Kari Rueslåttens musikk på ørene, så fant han sin medisin.  Og han som påsto at han ikke likte musikk en gang.  Nå skal det sies at min gode venn ble avhengig, - av Karis musikk.  Kanskje jeg får han til å utvide sin horisont etter hvert.  Men det viktigste er at min venn er på bedringens vei.

Hva er det med Karis musikk og stemme som gjør at vi blir betatt og lar oss forføre.  Jeg har vel egentlig ikke noe konkret svar på dette.  Men min teori er at det er noe urnorsk i hele lydbildet.  Jeg opplever både fjorder og fjell når jeg hører Karis stemme.  Vi får elementer av folkemusikk og klassisk musikk.  Når det gjelder de tonene som er beslektet med folkemusikk, så aner jeg både norsk folkemusikk og keltiske toner.  Bedre blir det ikke.

Kari Rueslåtten er en norsk artisk med fans over store deler av verden.  Hun er svært populær i Finland Men det finnes enda flere nedover i Europa.  Om du googler navnet hennes dukker det opp massevis av tyske nettsider. Men hun er enda mer populær i Sør-Amerika. Der har fansen lært seg norsk, - Tenk det. Og ifølge Kari så kan de tekstene hennes slik at de kan synge med på konserter.  Til og med finnene digger Kari så godt at de lærer seg norsk.  Og om jeg ikke husker feil nå så finnes det en liten jente i Belgia som heter Kari.  Hun er selvfølgelig oppkalt etter sine foreldres store idol. 

Jeg håper så inderlig at jeg får muligheten til å oppleve denne artisten live. Inntil videre får jeg spille musikken, og så vil jeg selvfølgelig også anbefale at du søker Kari opp på Youtube eller Spotify.  Jeg har gjort det enkelt for dere, da dere bare kan trykke på lenkene nedenfor her.  Kos dere.

Du kan høre albumet på Spotify

Her kan du kjøpe albumet på cd

KVELDENS FILM: BECAUSE I SAID SO

Kanal:  TV2

Sjanger:   Drama, Komedie, Romantikk

Skuespillere :  Tom Everett Scott,   Colin Ferguson,  Lauren Graham,  Tony Hale,  Diane Keaton,      Stephen Collins,  Gabriel Macht,  Matt Champagne,   Piper Perabo,  Mandy Moore,  Ty Panitz

Regi:  Michael Lehmann

Nasjonalitet :  USA

Produksjonsår :  2007

Fra filmweb.no:

Daphne Wilder (Keaton) er en alenemor, og hennes kjærlighet kjenner ingen grenser eller begrensninger. Hun nekter å gi slipp på sine vakre døtre: den stabile psykologen Maggie, den sexy Mae og den klønete og bedårende Milly, som i hennes øyne dater helt feil type gutter. For å forhindre at hennes yngste datter begår samme romantiske feil som hun selv gjorde, tar Daphne saken i egne hender og setter inn en kontaktannonse for å finne den perfekte mannen til Milly. I kjærlighetens navn fortsetter Daphne å gjøre feil ting for de rette grunnene... ...men er det kanskje på tide å slippe taket?

Min kommentar:

Hvorfor ville jeg se denne filmen?  

Svaret er enkelt – Diane Keaton.  

En av de aller mest morsomme damer jeg vet om. Jeg likte henne spesielt godt i «Når du minst venter det» fra 2003 hvor hun spiller mot Jack Nicholson. En herlig film om forelskelse i voksen alder.

Om vi skal tro denne filmen, og mange andre Hollywoodproduksjoner, så er det fremdeles svært viktig for ei ung jente å bli gift.  Diane Keatons rollefigur Daphne har tre døtre, hvor to av dem har «kommet i mål».  Men Milly sliter litt.  Og da må mor trå til.

Og det blir så dumt, og det blir så kleint.  Ja, jeg tror faktisk at dette er noe av det dårligste jeg noen gang har sett.  Heldigvis hadde jeg noe annet jeg kunne holde på så lenge filmen varte.  Fordi dette var virkelig pinlig.  

Det hele er så forutsigbart.  Vi får ingen overraskelser.  Og om du ser en bløtkake, ja, - da veit du hva som skjer.

#orkerikke

 

FRA PLATEHYLLA: MAGNET – FERROFLUID

2011.  Warner Music Norway AS ‎– 5052498723911

Prosjekt  «vinyl til frokost»

Dette var virkelig et hyggelig gjenhør.  Det er noen år siden jeg hørte denne skiva. 

Magnet, eller Even Johansen som han egentlig heter  er en artist fra Bergen.  Han er født i 1970, og bor i dag på Askøy.  Han startet sin karriere på slutten av åttitallet og utover på nittiitallet som bandmedlem i bl.a. Veuve Clicquot Pon Sardin, Unge Frustrerte Menn, Chocolate Overdose  og Libido. 

I 2000 debuterte han som soloartist under sitt egentlige navn med albumet Quiet & Still mens han bodde i Dumfries i Skottland.  Ved senere utgivelser har han brukt artistnavnet Magnet.

Det er litt av en musikalsk reise Magnet har gitt seg ut på.  Fra åttitallets heavy metal til den lavmelte musikken vi får på dette albumet. 

Men hvorfor navnet Magnet?  Igjen plukker jeg fra en bok fra den allvitende Båd Ose.  Og Hr Ose vet.  Sent på nittitallet var Even Johansen leder for det Londonbaserte Bergensbandet Libido.  Under en turne med bandet fikk Even et illebefinnende. Gutta fikk tak i en healer og han kunne konstatere at den unge musikeren led av jernmangel.  Ja, det var kanskje ikke så rart.  Men jeg vil påstå at behandlingen denne healeren ordinerte var ganske rar.  Pasienten, altså musikeren Even Johansen måtte få tatovert en magnet på kroppen.  Denne magneten ville da suge til seg alt jern.  OK.  Even ble tatovert, ---- og han ble frisk.  Magneten virker.

Even Johansen starter nå sin solokarriere, og det er jo da bare naturlig at han tar navnet Magnet.

Dette er virkelig en morsom plate å lytte til.  Den er så variert, og det er så mange lyder i tillegg til tekst og musikk.  Det varierer mellom lys og mørke.  Jeg liker nok de låtene som preges av melankoli aller best. Og der kommer også Magnets stemme til sin rett. En annen stemme jeg kjenner godt bidrar på låta «Stay».  Der kan vi høre Hilde Marie Kjersem.

Men jeg lurer litt på hvor det har blitt av Magnet.  Han har ikke gikk ut noe album siden dette sin kom i 2011.  Dette måtte jeg finne ut av, og da er jo Google et godt verktøy. 

Her er hva jeg fant på Bergensavisens nettside:

Når Magnet ikke sitter i sitt hjemmestudio, med utsikt mot grønn skog og et knippe gjess, er han først og fremst Even Johansen og tilbringer tiden sin på Hyssingen produksjonsskole i Møllendalsveien. Der har han i et drøyt år har jobbet som verkstedsleder i musikk. Selv omtaler han seg som en slags «formann».

– Dette er folk som syns det er fint å holde på med musikk istedenfor teori, for eksempel. De hører på veldig mye fet musikk. Jeg er der for å gi de tips og råd, men egentlig sniker jeg på hva de hører på og får impulser. Det er en veldig kul ting å holde på med og det er viktig å være i et miljø. Der borte er det et fabelaktig studio med et fabelaktig godt miljø. Der henger jeg så ofte som jeg kan. At jeg holder på der inne gjør at det blir litt fortgang i min egen musikk også. Det er en veldig bra ting for meg.

Jeg håper at vi ikke har hørt det siste fra Magnet.

Denne vinylutgaven er for øvrig nydelig.  En hvit 180 grams vinylplate ligger i et nydelig utbrettscover.  I tillegg følger det med et ekstra ark med tekster og info.  Det ligger også ved en cd, slik at jeg kan spare på den nydelige hvite vinylen.

Kilder: Wikipedia, Bergensavisen,  Både Ose – 100 Rockeplater fra Bergen.

FOTO av hvit vinyl

Du finner albumet «Ferrofluid» på Spotify

Her kan du kjøpe musikken som vinyl  og  cd

 

DAGENS BOK: BELINDA BAUER - DEN SYNSKE

Fra forlagets omtale:

Fem små fotavtrykk i sementen er det eneste beviset på at Daniel Buck har eksistert. Annas fire år gamle sønn er forsvunnet. I ren desperasjon oppsøker hun en synsk mann. Men er han den han utgir seg for å være? Har han virkelig synske evner, eller er han en svindler? Politietterforsker Marvel er fullstendig overbevist om det siste. Men gjennom Anna dras han inn i en verden hvor sannheten virker usannsynlig, og der det uvirkelige kan være sant.

Min kommentar:

Lydbok fra nlb.no:  8t 40min

Denne boka har jeg gledet meg til.  Det var faktisk den første boka av denne forfatteren jeg fikk i hus.  Men da jeg oppdaget at hun hadde skrevet flere bøker før denne, så måtte jeg legge den bort en stund.  Jeg får mine lydbøker fra nlb.no.  De hadde totalt fire bøker av Belinda Bayer inne, inklusiv denne.  Så etter å ha startet på den første boka «Blacklands», så har jeg lest/hørt og blogget meg gjennom «Mørke dager», «Nysgjerrigper» og nå til slutt «Den synske». (Trykk på boktitlene for å lese mine blogginnlegg)

Ut fra hva jeg hadde fått servert fra denne forfatteren tidligere, så hadde jeg rimelig store forventninger til denne boka.

Jeg som leser blir tatt med til et nitrist miljø i en forstad nær London. Her er det mørkt og trist.  Om jeg skal beskrive miljøet med et ord, må det være forfall.  Jeg får inntrykk av at alle beboere synes å ha gitt opp.  Det er virkelig en deprimerende holdning som preger de fleste.  Og det kan virke som om ingen har hatt ork til å løfte en finger for å oppgradere sine omgivelser.

Og om det ikke var trist nok fra før, så blir det ikke noe bedre da lille Daniel på 4 år forsvinner.  Månedene går uten at politiet finner spor etter Daniel.

Etterforsker Marvel har mer enn nok å drive med.  I tillegg til Daniel-saken etterforsker han en forsvinning av en ung jente, i tillegg til at det skjer mye mer i denne forstaden. Da så Marvel blir innkalt til sin sjef for å få beskjed om at han må konsentrere seg om å finne hunden til sjefens kone, - ja, da blir det nesten for mye for Marvel. Han er lite fornøyd med oppdraget, men han må bare følge ordre.

Det gjør vondt å lese om Daniels mor.  Det eneste hun har igjen etter sin sønn er fem fotavtrykk som Daniel har satt i våt sement.  Disse fotavtrykkene verner moren om.  Hun besøker stedet hver dag og holder sporene ved like. Forholdet til mannen er heller ikke det beste da hun bebreider han for ikke ha passet godt nok på Daniel.

Tilfeldighetene gjør at disse to kvinnene som begge savner noe av det viktigste i livet finner hverandre. Den ene savner hunden og den andre savner sønnen. De treffes tilfeldig da en synsk mann holder møter i en nedslitt kirke.  Damene øyner et håp, og bestemmer seg for å få hjelp av den synske. Noe flere i deres nærmiljø ikke bare er positive til.

Nok en gang har Belinda Bauer gitt oss en anderledes bok.  Hun har klart det igjen.  Dette med å dra inn en synsk person i handlingen kan være skummelt.  Det er jo en risiko for at mange lesere dropper boka etter å ha lest tittelen. I så måte er det en fordel at denne boka ikke er bok nr 1 fra denne forfatteren.  For min del er det bok nr 4 jeg leser. Jeg vil påstå at om en har lest tidligere bøker av Bauer, så vet man at dette er en bok som er verdt å lese.

Belinda Bauer er kjent for å bruke mye tid på research.  I denne boka har hun tilnærmet seg miljøer hvor det er rimelig høyt under taket i forhold til å ha tillit til personer som påstår å være klarsynt eller å være synske. 

Det er vanskelig å sammenligne Bauers bøker, nettopp fordi de er så forskjellige.  Igjen har hun tatt meg som leser med inn i et helt annerledes miljø, en ny by og helt nye mennesker.  Det finnes noen tråder til tidligere bøker, men man må ikke ha lest disse for å ha utbytte av denne.

Dette er ingen bok med mye action, slåssing, blodige drap og heftige biljakter.  Den spenningen som oppleves her er den som griper tak i underbevisstheten.  Og når spenningen først har tatt tak i deg så slipper den ikke.  Selv i de periodene av døgnet hvor jeg ikke hadde lydboka på øret, så drar jeg stemningen fa boka med meg.  Jeg vil da bare få unna nødvendige gjøremål og plikter slik at jeg kan vie min oppmerksomhet til lydboka «Den synske» igjen.

Om du vil ha en leseropplevelse litt utenom det vanlige, ja, - da er dette en bok for deg.

God fornøyelse.

Her kan du kjøpe boka som innbundet eller pocket