KVELDENS FILM: ONE CHANCE

Fra cdon.no

Dette er den sanne historien om Paul Potts, den britiske tenoren som tok steget ut av mørket og over natten ble en verdensensasjon; hans prøvesynging for “Britain’s Got Talent” har hatt I overkant av 25 million treff på YouTube, og hans tittelalbum “One Chance” nådde #1 i over 13 land og solgte over 3.5 millioner kopier verden over.

Men, som de fleste store underdog-historier, var ikke Potts’ vei til suksess bare enkel. Han ble mobbet mesteparten av sitt liv og han kjempet for å finne et publikum for å få endene til å møtes. Han jobbet som mobiltelefonselger og øvde på sin store lidenskap Pavarotti i hemmelighet før han vant den gjeveste prisen i talentshowet.

Et øyeblikk som fremdeles inspirerer.

Min kommentar:

Jeg liker biografier presentert i levende bilder. Dette er historien om Paul Potts. Nei, ikke Pot men Potts.  

Vi ble presentert for denne litt pussige mobiltelefonselgeren i 2007. Og i likhet med Susan Boyle vant også Paul et britisk talentshow.  

Men veien til denne seieren var ikke så lett som det kunne synes i diverse mediainnslag i ukene etter seieren.  Her får vi hele historien.  Det er sårt å se denne noe tykkfalne gutten bli mobba gjennom, barndom, ungdom og fram til vendepunktet kom.  Da var kan 37år gammel.  Paul overlevde takket være sin grenseløse kjærlighet til Opera og kvinnen Julie.   

Dette er en feelgood-film.  James Corden er skremmende lik originalen.  Moralen er:  Om man bare tror nok, og arbeider hardt – så vil en til slutt nå målet sitt.

Kos deg!

DAGENS BOK: JENS BREIVIK – MIN SKYLD? EN FARS HISTORIE.

 

Forlagets omtale:

Jeg føler skyld. Og jeg føler ansvar. Hva om jeg hadde vært en bedre far? Ville Anders gjort det han gjorde da? Mye har blitt antydet om en spesiell oppvekst for Anders Behring Breivik. For første gang får vi høre Jens Breivik sin egen fortelling. Kan en far lastes for sin sønns ugjerninger?

Min kommentar:

Vi har vel alle fått med oss kritikken mot denne boken.  Er den nødvendig? Hvorfor skriver faren denne boka?  Er den kun skrevet som en forsvarsskrift? Er dette sosialpornografi? Osv..Osv. 

Arve Juritzen, som har gitt ut boka, sier at den er et tilsvar til tidligere bøker, spesielt til Wenche Behrings Breiviks bok , Moren, ført til pennen av Marit Christensen.

Jeg har lest både Moren, og Åsne Sejerstads bok, og ville derfor lese farens bok også.  Jeg tvilte på at jeg ville få noen flere svar om hvorfor fenomenet Ander Behring Breivik ble den  verste forbryteren på norsk jord etter andre verdenskrig.  Jeg vil så gjerne forstå, men tror faktisk ikke det er mulig.

Vi får ikke vite så mye nytt i denne boka, bortsett fra hvordan terroristens far har blitt behandlet, særlig av journalister, i tiden etter 22.juli. Men dette ante vi vel egentlig på forhånd.

Breivik forteller sin versjon, enkelt og greit.  Han går rett på sak.  Av den grunn er boka kun på 170 sider.  Den er lettlest.  Språket er det jeg vil kalle «et fortellerspråk».  Det er litt uvant å lese, men om man har Breiviks nordnorske fortellerstemme i bakhodet, så blir faller ordene på plass. 

Det kan virke merkelig at moren og faren har motsetninger i forhold til hendelser de beskriver.  Men det er slett ikke uvanlig at virkelighetsoppfatning kan ha motsatte fortegn ut fra forutsetninger og interesser. Faren tar for seg morens (og Åsnes)  bok, nesten punkt for punkt, gjengir sitater og henviser til sidetall, før han gir sin versjon.

Jeg ble altså ikke noe særlig klokere etter å ha leste farens bok.  Men det hadde jeg heller ikke forventet. Om dette var en bok vi trengte, skal jeg ikke ta stilling til.  Jeg leser bøker som er aktuelle, og særlig de som danner grunnlag for debatter. Jeg er svært nysgjerrig, og vil ikke tåle at det diskuteres om bøker som jeg ikke har lest.  Av den grunn har jeg opp gjennom årene lest en del bøker som ikke har vært mitt personlige førstevalg. 

Men jeg tror at det var svært viktig for Jens Breivik å skrive denne boka.

En ting er imidlertid sikkert: Det siste punktum er ikke skrevet om denne saken:

KVELDENS FILM: HER

Fra Platekompaniet:

Fra den underfundige hjernen til filmskaper Spike Jonze (Adaptation, Being John Malkovich) kommer den romantiske dramafilmen Her - en helt spesiell kjærlighetshistorie.
 

Handlingen finner sted i Los Angeles i nær fremtid, hvor hovedpersonen, Theodore (Joaquin Phoenix), lever av å skrive rørende, personlige brev for folk som ikke har tid eller lyst til å skrive dem selv. Selv har han dyp kjærlighetssorg etter slutten på et langt forhold. Han kommer først ut av skallet igjen når han stifter bekjentskap med det avanserte nye dataoperativsystemet "Samantha" (Scarlett Johansson). "Samantha" er et intuitivt og selvstendig dataprogram som kommuniserer med Theodore via en livlig kvinnelig stemme. Hun er både følsom og morsom, og etter hvert som hun lærer mer og mer om livet, vokser vennskapet deres til kjærlighet.

De vil aldri kunne være intime med hverandre. Men behøver det å bety at de ikke kan elske hverandre?

Min kommentar:

Hvis dette er fremtiden, så er jeg jaggu glad at jeg lever her og nå.  Dette var triste greier.  Ikke bare er fremtidsutsiktene deprimerende, men det ligger et lavt, mørkt skydekke over hele filmopplevelsen.

Nei, fri og bevare meg. Jeg håper at jeg glemmer denne filmen fort, slik at jeg unngår angsten for det som måtte komme.