FRA PLATEHYLLA: HALVDAN SIVERTSEN – UTSIKT MINUS INNSIKT GIR TILNÆRMET BLINDHET FRA TOPPEN AV PYRAMIDEN

Prosjekt  «vinyl til frokost»

1975. Experience Records  ‎– EXPLP 2011

Halvdan Sivertsen trenger vel ingen nærmere presentasjon.  Denne folkekjære Bodø mannen som sang seg rett inn i mitt hjerte, og sikkert halve Norges, med «Kjærlighetsvisa» i 1979.

Men Halvdan ga ut et par plater før 1979.  Den første kom i 1973 og hadde tittelen «Halvdan 23 1/2 År».  Andreskiva ligger på platespilleren min akkurat nå og bærer sikker Norges lengste platetittel.  Se bare her:

       «Utsikt Minus Innsikt Gir Tilnærmet Blindhet Fra Toppen Av Pyramiden»

Hvorfor denne lange tittelen?  Og hva betyr den egentlig?  Tja, ikke vet jeg.  Men ut fra tekstenes innhold kan det se ut som om unge Hr Sivertsen vil si noe.  Vi vet jo at Halvdan har meninger om mangt, og er ikke redd for å si fra gjennom sine tekster.

Da dette albumet ble innspilt var Halvdan student ved musikklinja ved Lærerhøyskolen på Nesna. Albumet ble innspilt hos Nils Øybakken i Mosjøen.  Jeg mener å ha lest et sted at Halvdan har sagt i et intervju at de to første albumene solgte ikke noe særlig.  Ifølge artisten selv så kjenner han vedkommende som kjøpte den første skiva. 

Det er nok en underdrivelse fra Sivertsens side.  Fordi jeg har’n, og Halvdan kjenner ikke meg.  Men det sies at albumet kun solgte til slektninger og nære venner av familien.  Det andre albumet solgte litt bedre da han her hadde fått god hjelp av både lærere og medelever fra Nesna.  Antall potensielle kjøpere av plata økte med anntall musikere, så salgstallet ble noe høyere.  Men om man ser på prisen på bruktmarkedet, så bekrefter dette at salgstallet nok var ganske lavt.

Her er hva nettstedet mic.no skriver om det andre albumet:

- - "Oppfølgeren fikk den lite salgsvennlige tittelen Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden (1975). Omslaget sto i stil – det var en etterligning av en synsprøveplakat fra et legekontor. Innholdet var også ganske ambisiøst. Tittelkuttet strakk seg over en hel plateside, og besto av fem deler som til sammen varte i 20 minutter. Akustisk ble avløst av elektrisk, solosang supplert med kor (The Desperate Singers), og det dukket også opp en solo på synthesizer. Dette var progressiv rock med norske tekster, et krasst angrep på samfunnspyramiden. Produsenter var Sivertsen og Øybakken". - -

Det er litt rart å høre Halvdan Sivertsen synge på bokmål.  Det blir liksom litt forfinet. Personlig liker jeg at han synger på dialekt. Tekstene treffer bedre da.  Fordi Halvdan vil gjerne si noe.  Og vi bør lytte, enten han kommer med samfunnskritikk, eller han hvisker romantiske ord og vendinger til sin kjære, uten å være det minste flau over det.

Tittelmelodien er et verk som varer hele den ene LP-siden..  Vakkert og variert gitarspill.

Når det gjelder sangen «Etterpå», så lurer jeg på om også denne er skrevet etter en krangel med kjæresten.  Det er en tekstfattig låt, men du verden for et budskap.  Her er hele teksten, men låten varer over 4 minutter.

«Tung av lykke

Du og jeg sammen igjen

Vel verdt å vente

Du og jeg

Igjen»

Resten av tekstene finner du her

I skrivende stund ligger hele albumet ute på youtube.  Legger en link under her, men det er ingen garanti hvor lenge den ligger der.  Så derfor:  Skynd deg å høre på dette albumet med det litt merkelige tittelen.

Må bare legge til at jeg har alle Halvdans skiver.  Vi plastesamlere får jo nesten utslett og pustevansker om vi oppdager at vi mangler et album av en bestemt artist i samlingen vår.  Jeg samler kun på norsk musikk, så en skulle tro at det var mye lettere.  Men jeg har etterhvert oppdaget at det finnes utrolig mange album og artister å jakte på.  Men denne skiva burde vært i enhver samlers hylle.  Om ikke annet så utely\ukkende på grunn av tittelen.  Men, - musikken er faktisk overraskende bra.  Ikke sant?

KVELDENS FILM: RUNNING SCARED

Kanal:  Nrk1

Skuespillere:      Paul Walker,     Chazz Palminteri. 

Sjanger:  Action

År: 2006

Land:  USA

Fra platekompaniet.no:

Joey Gazelle er småkjeltring, familiefar og håndlanger for mafiaen i New Jersey. Under en narkohandel som går galt, blir en politimann skutt, og det eneste Joey skal sørge for er å skaffe mordvåpenet av veien...

Med samme hastighet som et 9mm prosjektil treffer sitt hjelpeløse offer, følger vi et glovarmt mordvåpen gjennom New Jerseys iskalde og nådeløse underverden. Running Scared er en aggressiv, voldelig og fullstendig overraskende actionfilm, som tyner lufta ut av lungene dine med hver uforutsigbare hendelse. Det er et nervepirrende og banebrytende adrenalinkick, der talentet Paul Walker (The Fast And The Furious) viser sitt virkelige potensial!

Min kommentar:

Puh… dette var heftig.  Det hele starter før jeg har fått satt meg til rette i godstolen.  Rakk ikke en slurk Pepsi Max en gang før tragedien var et faktum.  

Egentlig var det ingen tragedie, fordi her var det en ondskapsfull russer som fikk det han fortjente.  Etter å ha mishandler son kone og sin sønn i årevis, så blir han skutt av sin sønn.  

Det kinkige med denne skytehistorien er at våpenet som ble brukt egentlig ikke eksisterer.  Naboen har fått i oppdrag å tilintetgjøre det etter at dette våpenet ble brukt da en politimann ble skutt.  Skyteren er er m.a.o. brennhet.

Dermed bærer det av gårde.   Jakten på en livredd, astmasyk guttunge er i gang. Eller. – egentlig er det jakten på et våpen.  Og den varer og varer, -- og varer.  På amerikansk vis med rop og skrik og utallige F-ord.

Dette er gørrkjedelig.Og det irriterer meg grenseløst hvilken rolle kvinnfolka har her.  Om dette er ordinære amerikanske familieliv, så er jeg rystet.  I tillegg bruker de barn i hovedroller hvor det utøves ekstremt mye vold.  For dette er virkelig blodig.

Ser at filmen hadde 18-års grense da den gitt på kino. Jeg stiller spørsmålstegn til om denne filmen i det hele tatt burde vært sendt på Nrk, selv om den gikk som nattkino.

Og slutten er så typisk amerikansk at det er latterlig.

Dette er en film som ingen behøver å se.

Hvorfor jeg så den?  Jo, jeg ønsket å se en film med avdøde Paul Walker som døde i en bilulykke i 2013, bare 40 år gammel.  Han vil nok helst bli husket for «Fast and Furious filmene».  Denne filmen bør glemmes.

FRA PLATEHYLLA: UTOPIAN FIELDS – «WHITE PIGEON, YOU CLEAN»

Prosjekt  "Vinyl til frokost"

1990.  Colours ‎– COSLP 003

Det er nesten ikke til å tro, men for en gangs skyld ligger det et band på platespilleren som ikke er hjemmehørende i Bergen, Oslo eller Trondheim.  

Bandet Utopian Fields er noe så sjelden, i hvert fall i min platehylle, som et reint Skiens-band.  Ja, til og med plateselskapet albumet er utgitt på et hjemmehørende i Skien.

Bandet ble dannet i 1988, og holdt det gående til 1991.  De rakk å gi ut to album, hvor dette er det andre, og siste.

På denne innspillingen besto bandet av:

Bass – Tom I. Andersen

Gitar – Atle B. Olsen, Tor Dahl

Orgel, Piano, Keyboards [Etc.] – Tor Ø. Follegg

Percussion, Trommer – G. W. Holtan

Vocals– Bård Tufte Johansen

Legg merke til vokalisten.  Ja, det er DEN Bård Tufte Johansen, komikeren og Harals Eias parhest.

Og Atle B.Olsen, - han ble senere medlem av Midnight Choir. ( B’en står for Bystrøm).  

MC  var forøvrig på Rootsfestivalen i Brønnøysund i sommer.  Bandet var vel verdt å høre på.  

Men tilbake til Utopian Fields og 1990.

Dette er virkelig ei bra skive.  Må innrømme at nok en gang er frokostplata mi et album jeg aldri har spilt tidligere.  Men dette blir ikke siste gangen jeg hører plata til skiensbandet.  De spiller nydelig symfonisk progrock.  Er litt usikker på hva sjangeren heter, men vakkert er det.  Du kan jo høre selv på youtube-klippene under.

Dessverre ingen streaming …. enda.  Kanskje det kommer.

FRA PLATEHYLLA: IVAR SIMASTUEN - DER ÅA BRUSER.

Prosjekt "Vinyl til frokost".

1975 Polydor ‎– 2920 145

Ivar Simastuen ble kjent som den syngende politimannen.  Hans plate «Brunen» ble en landeplage.  Og det var knapt nok en ønskekonsert uten avt Ivar og Brunen var på spillelista. 

Jeg vet ikke om han noen gang tok pause fra sitt arbeide som politi, men jeg vet at han senere jobba som fingeravtrykksskspert.  Dette var på åttitallet en gang.  Nå måtte jeg sjekke Wikipedia, og der står det faktisk at han jobba både i Kripos og senere i Justisdepartementet, og som politiinspektør.  Han pensjonerte seg i 1999.

Plateutgivelsene kom jevnt og trutt i 10 år fra 1972 til 1982.  Jeg antar at interessen for musikken hans da var dabbet litt av.

I dette Nrk klippet fra 1993 kan vi høre Simastuen snkke om det å kombinere artistlivet med fast jobb i politiet.

Simastuen synger viser om livet på bygda.  Kall det gjerne bonderomantikk. På dette albumet gir han oss to viser av Vidar Sandbeck.   Hans spesielle varme dype stemme bærer sangene godt.  Og som han selv sier « Sangene mine ble ikke arrangert i hjel»  Dette kunne han takke selveste Kjell Karlsen for.  De to samarbeidet nært gjennom Simastuens karriere. Det var nok hans særpreg som gjorde at han ble så populær.

En liten kurositet: Da jeg ble kjæreste med min kjære Arild var jeg veldig spent på hva slags type musikk han likte.  Joda, svarte han.  Han likte Kirsten Langbo og Ivar Simastuen.  Jeg trodde han fleipa, men det skulle vise seg at han hadde ikke greie på musikk, og var overhodet ikke interessert.  Han ville helst ha det helt stille, mens jeg må ha lyd på alltid og overalt.  Sjelden har vel en så umusikalsk og uinteressert man bært flere vinylplater enn min kjære Arild.  Men etter hvert så lærte han seg å lytte til et fåtall artister.  Er det rart jeg savner han hver eneste dag?  Og særlig når jeg hører muskk med Arilds yndlingsartister, Simastuen og Langbo.

Det finnes ingen sanger fra dette albumet ute på Youtube.

Albumet ligger heller ikke ute på Tidal eller Spotify..

Men du finner et par samle-plater på begge tjenestene Tidal  og  Spotify

Jeg tar like god med landeplagen "Brunen" selv om den ikke er med på denne plata. Det er ikke så ofte vi hører denne på radioen lenger.

FRA PLATEHYLLA: MATCHSTICK SUN – FLOWERGROUND

Prosjekt "Vinyl til frokost"

1989.  BMG ‎– PL 74237

Matchstick Sun var et norsk rockeband fra Oslo, som eksisterte fra 1984 til 1990. Bandet ga ut to plater.

Bandet besto av Ivar Eidem, Rolf Recknagel, Geir Underdal og Rune Annaniassen.  I 1988 skiftet de navn fra Diamond Dogs til Matchstick Sun, fikk platekontrakt med BMG året etter; og utga platene Flowerground (1989) og Itchy Bitchy (1990).

Bandet har levert musikk til den norske filmen "Giftige løgner".  De har også med en låt i "Mannen som elsket Yngve". Bandet fikk Spellemannprisen 1989 som årets nykommer for debutplata. 

Nok en gang får jeg tak i ei plate jeg ikke har spilt før, og bandet er helt ukjent for meg. Men jeg må innrømme at jeg har sett denne plata svært ofte.  Ja, i store bunker i bruktbutikker.  Da ofte til en lav pris.  Jeg vil da tro at den kanskje ikke solgte som forventet da albumet kom i i 1989.

Jeg fant mitt eksemplar i en bruktsjappe i Oslo, og betalte en ti’er for plata.

Etter det jeg hørte når jeg spilte skiva nå, så var det verdt ti’ern, og vel så det.  Dette er lettbeint pop fra seint åttitall.  Vel verdt å høre på en gang i blant.

Du kan dømme selv.

Det ble gjort en nyinnspiling av albumet i serien "Norsk på nytt".  Du kan høre albumet på Tidal og Spotify.

Albumet lå 5 uker i 1989,  med en 7.plass som beste plassering.

 ,

           

DAGENS BOK: VIGDIS HJORT – ARV OG MILJØ

Forlagets omtale:

Hjorths nye roman starter som et klassisk arveoppgjør, der to sommerhytter på Hvaler står sentralt. To barn har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men det finnes to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten? Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Den handler om familiehistorien.

Min kommentar:

Nok en perle fra Vigdis Hjort.  Få kan skrive som den dama der, uansett hvilken tema du gir henne.  Men forresten; - å kalle dette for en perle høres ikke riktig ut.  Til det er denne romanen altfor skarp i kantene. 

Heldigvis, må jeg nesten si, så starter det hele ganske pent og pyntelig.  Jeg tror at vi skal få en historie om et arveoppgjør.  Og de fleste som har hatt en befatning med  eller har opplevd et arveoppgjør på relativt nært hold vet at det kan gå ganske så stygt for seg.

Men litt utover i boka så aner jeg at her er det noe mer, og slik historiien bygges opp, så blir jeg mer og mer redd for hva som vil komme.

Og Vigdis Hjort pakker ikke inn viktige meldinger i glanset papir.  Her er det rett på  sak. 

Når først den øverste skorpen på historien er skrellet av, ja da tyter verken ut.  Det gjør vondt helt innerst i sjelen å lese dette.

Hvordan kan et barns opplevelse som gjenoppstår i en voksen persons hukommelse, og som blir fornektet av den som har utført overgrepet, stå igjen som den absolutte sannhet?

Det har blitt mye fokus på om dette Vigdis Hjort skriver er sant.  Særlig etter at hennes søster Helga har skrevet en roman, eller et tilsvar til denne boka.   
Spiller det så stor rolle da?  Det hele er jo sant, - for noen.

Jeg venter nå på søsterens bok,  Jeg kan ikke dy meg. Må lese den og.

Her kan du kjøpe boka som: innbundet , pocket 

lydbok, Mp3

FRA PLATEHYLLA: TERJE RYPDAL – SAME

1971.  ECM Records ‎– ECM 1016 ST

I dag fikk jeg en liten utfordring da jeg skulle plukke ut en plate til mitt prosjekt «vinyl til frokost»

Men nå ligger selveste Terje Rypdal, som for øvrig fyller 70 år denne uka,  på platespilleren.  Han er jo en av Norges aller aller ypperste gitarister.  

Men, i dag er det et lite men, - fordi jeg er ikke spesielt glad i musikk i sjangeren fusion, impro eller moderne Jazz.  Og etter det jeg hører i starten, så er et nettopp det denne platen gir meg.  Jeg har faktisk litt problemer med å slappe av når jeg ikke forstår helt hvor det bærer hen musikalsk.

Men så oppdager jeg Inger Lises stemme, og da klamrer jeg meg til den og lar meg føre med ut i denne, for meg noe ukjente musikalske verden.  Jeg lar meg til og med forføre i enkelte partier, selv om Inge Lises stemme forlater meg.

Joda, dette er tidvis vakkert, men musikken er også utfordrende.  Dette er en av Rypdals tidligste album, det fjerde litt avhengig av hvordan man teller. Jeg har inntrykk av at jazz og rock har nærmet seg hverandre på disse 40 årene som har gått.   På denne platen fra 1971 kan jeg høre små partier hvor rocken bryter inn.  Men i senere album med Rypdal så er det en litt annen sound.  Men spennende er det uansett.

Jeg sier herved «Takk for turen i et for meg litt ukjent musikklandskap» til ekteparet Rypdal fra 1971.

Med Hr og Fru Rypdal er ikke alene.  Se her hvem de har med seg av musikere:

     

    Electric Bass – Bjørnar Andresen 

    Electric Bass, Double Bass – Arild Andersen 

    Electric Piano – Bobo Stenson, Tom Halversen 

    Engineer – Jan Erik Kongshaug

    Guitar, Flute – Terje Rypdal

    Oboe, English Horn – Ekkehard Fintl

    Percussion – Jon Christensen

    Producer – Manfred Eicher

    Tenor Saxophone, Flute, Clarinet – Jan Garbarek

    Voice – Inger Lise Rypdal

KVELDENS FILM: PRISONERS

Kanal:  TV2

Skuespillere:  Hugh Jackman, Jake Gyllenhaal, Viola Davis

Sjanger: Thriller

År: 2013

Fra filmweb.no:

Hvor langt vil du gå for å beskytte familien?

Keller Dover (Hugh Jackman) står en dag overfor en hver fars verste mareritt, når hans seks år gamle datter Anna forsvinner sporløst sammen med sin jevnaldrende venninne Joy. Mens de første redselsvekkende minuttene blir til timer, setter panikken for alvor inn. Det eneste håndfaste sporet er en sliten gammel bobil som noen timer tidligere sto parkert like ved deres hjem.

Det lykkes lederen av politiets etterforskning, kriminalassistent Loki (Jake Gyllenhaal), å finne og arrestere bobilens eier, Alex Jones (Paul Dano), men grunnet mangel på beviser er de nødt til å slippe ham fri. Etter hvert som politiet følger hvert eneste spor og presset øker, beslutter den desperate Dover at han ikke lenger har annet valg enn å ta saken i egne hender. Men hvor langt vil den desperate faren gå for å redde sin datter...?

Min kommentar:

Jeg hadde egentlig ikke så lyst til å se denne filmen. Men  akkurat nå har jeg en pause fra strømmetjenester, så da måtte jeg ty til harddisken på PVR-dekoderen.  Så derfor ble det denne filmen i kveld. 

Det er jo en grusom tematikk.  Barn som blir borte, med mistanke om kidnapping.  Det kan jo knapt bli verre. 

Men takket være gode skuespillere så blir dette en ganske god, og ikke minst spennende film.  Men når en av fedrene tar saken i egne hender,  da blir det mere voldsomt.  Men det er jo lett å forstå at når man er så fortvilet over tapet av egne barn.  Ja, da kan man ty til de virkemidler man har tilgjengelig.  Det er garantert ikke lett å holde igjen i en slik situasjon.

Denne filmen viser at folk reagerer forskjellig.  Her har vi to par, som opplever nøyaktig det samme, på nøyaktig samme tid. 

Altså;  en film jeg i utgangspunktet ikke ville se.  Men filmen var faktisk ganske bra den.  Men kanskje litt for lang.

FRA PLATEHYLLA: RADKA TONEFF – WINTER POEM

Prosjekt: "Vinyl til frokost"

1977. Zarepta ‎– 1439

Radka Toneff, - selve navnet lyder som musikk.  Hun er en av de absolutt beste jazzsangerinnene vi har hatt her i landet.

Radka var dama som til og med fikk oss som den gang, på slutten av syttitallet, helst lytta til all annen musikk enn jazz til å lytte.  Jeg husker godt en Tv-opptreden i forbindelse med en Spelemannsutdeling. Det skjedde noe der og da.  Og jeg ble veldig nysgjerrig på Radka Toneff.

Også Radka tilhørte musikkmiljøet rundt Club 7.  Her traff hun andre musikere, bl a  Jon Eberson.

Hun samarbeidet også med bassisten Arild Andersen, trommeslagerne Jon Christensen, Svein Christiansen og Pål Thowsen, gitaristen Jon Eberson og den svenske pianisten Lars Jansson. 

"Winter Poem" er Radkas første album.  Den ble produsert av Arild Andersen, som også var hennes kjæreste. Andersen ble senere gift med Hege Schøyen.

Radka Toneff gikt bort så alt for tidlig. Hun slet med tunge depresjoner i mange år.  Og til slutt valgte hun å gjøre slutt på livet, bare 30 år gammel.   En stor stemme ble stille.

I ettertid vet vi at Toneff ga oss noe av den beste musikken som noen gang har blitt presentert her i Norge.  

Hennes album «Fairytales» fra 1982 er kåret til det beste norske album gjennom tidene, mens denne skiva «Winter Poem» fra 1977 kom på plass nr 53.

Og Radka er like populær i dag, nesten 40 år etter sin død.

Jeg vil anbefale deg å lese om Radka Toneff i  Marta Breens fabelaktige blogg «Hele Norge baker ikke».

Jeg velger å ikke skrive så mye om Radka Toneff.  Jeg ber deg heller om å se denne dokumentarfilmen

«Radka Toneff: Sterk oghudløs» som gikk på Nrk i 2015.  Se den folkens!

Dette albumet kan du høre på Tidal  og Spotify

FRA PLATEHYLLA: AVE! -- THE CLEAN AND THE MEAN… NEVER TO BE SEEN

1990.  T23 ‎– T23 LP 007

Dagens "Vinyl til frokost"

Av og til kjøper jeg plater jeg ikke vet noen ting om.  Ukjent artist og ukjent musikk. Som regel spiller jeg disse platene ganske kjapt.  Men for noen år siden så kjøpte jeg inn større samlinger, hvor jeg solgte alt som sto i hylla fra før og alle utenlandske plater.  I en slik samling var det en del plater fra labelen T23.  Også labelen var ukjent for meg.

En av disse platene ble frokostplata mi i dag.  Jeg har vel trodd at denne skiva inneholdt musikk i sjangeren moderne jazz, - eller noe lignende.

Men så feil kan man ta.  Her blir jeg servert rock, - rett og slett.

Som så ofte før så søkte jeg litt på Tore Stemlands fabelaktige blogg for å, om mulig finne ut litt mer om denne utgivelsen.  

Jeg fant da ut at Ave er kunstnernavnet på en kar fra Kristiansand hvis navn er Terje Moen.  Dette er den andre, - og siste skiva han ga ut.

Men han har også andre musikere med på skiva:

    Backing Vocals – Jan Bang

    Bass – Jan Erik Svensson

    Drums, Backing Vocals – Tore H. Bøe

    Guitar, Bass, Backing Vocals – Sophus Jensen

    Guitar, Cover [Coverdesign] – Ånen Vatne

    Guitar, Vocals, Artwork [Drawings] – Terje Moen

    Producer – Erik Honoré

Jeg søkte videre på Google, men det var sparsomt med info om denne skiva. Det kan se ut som om det skulle fulgt med et hefte med denne vinylplata.  Dessverre mangler det her i mitt eksemplar. Mulig jeg kunne funnet mere info der.

Jeg blir glad om noen har litt info. Da kan du i tilfelle enten skrive en kommentar, eller sende en mail til to-rini@hotmail.com

Men jeg om jeg skal tro nettstedet www.indiestadt.net så skapte ikke dette albumet fullt så stor begeistring som førsteskiva.

Jeg syntes den var ok jeg. Men så er jo jeg bare ei enkel rockekjerring fra Velfjord.

FRA PLATEHYLLA: ZIMMERMANN – LP 4

1982.  Notabene Records ‎– NBLP 006

Da vi kjøpte LP plater på sytti- og åttitallet, så var disse ofte merket med en klistrelapp som ga opplysninger om prisgruppe.  De dyreste var LP4.  Og klistremerket var blått og hvitt som coveret på denne skiva viser.  Det var selvfølgelig adskillig mindre.  Men problemer var at de var umulige å gjerne.  Tror nok en del selgere av bruktplater har ergret seg over disse klistremerkene.

Zimmerman eller Jarle Zimmerman sFjellanger om han egentlig heter er fra Bergen.  Hvor ellers, hadde jeg nær sagt.  Nok en bergenser på platetallerkenen altså.  Zimmerman har tidligere vært medlem av bandene Flying Norwegians og Elektrisk Regn. Han har også vært svært aktiv som plateprodusent for andre.

Hans største hit er vel låta «Russerne kommer» som er første spor på dette albumet.  Jeg husker låta svært godt.  Det er vel å overdrive at den var en landeplage, men den ble mye brukt ved forskjellige anledninger. Stadig vekk ble Russerne byttet ut med andre trusler i underholdning og revysammenheng.

Jeg kjøpte dette albumet på kassett da den kom ut i 1982.  Jeg kjente litt til Zimmerman fra tiden hans i Flying Norwegians.  Kjøpte albumet deres «Wounded Bird» da det kom ut noen år tidligere.  Men på dette sololbumet var Zimmerman mye tøffere.  Her fikk vi ren rock for alle penga.  Noe jeg satte pris på. 

I ettertid har jeg selvfølgelig skaffet meg et strøkent eksemplar av albumet.  Kassetten er for lengst blitt til båndsalat.  Det skjedde i bilstereoen på en langtur mellom Oslo og Velfjord.  Bilturen tok den gang 14 – 16 timer, og jeg tror forsøket med å løse opp i kassettfloken tok minst like lang tid.  Men det var utrolig hva vi fikk til ved hjelp av en Bic-penn.

KVELDENS FILM: DEEPWATER HORIZON

Kanal:  Viasat

Skuespillere:      Mark Wahlberg,      Dylan O'Brien,     Gina Rodriguez,  Kate Hudson, Kurt Russell, John Malkovich,  

Regi:      Peter Berg 

Sjanger:      Action /     Drama /     Thriller

Nasjon:  USA

År:  2016

Fra filmweb.no:

Den 20. April 2010 skjedde en av verdens største menneskeskapte miljøkatastrofer på dypvannsborreriggen Deepwater Horizon i Mexicogolfen. Filmen følger en vital historie som mange ikke har sett: Historien om de 126 menneskene som jobbet om bord på Deepwater Horizon denne skjebnesvangre dagen. Mennesker som ble fanget i en utenkelig og grusom situasjon. Det var dyktige arbeidende menn og kvinner som var gjennom et knallhardt skift, i håp om å få komme tilbake til deres familier og deres liv på land. På et øyeblikk ble alt snudd på hodet. De sto ansikt til ansikt med døden. I sin mørkeste time ble de tvunget til å samle mot for å sloss mot en ustoppelig infernobrann midt på havet, og når alt virket håpløst, til å redde hverandre.

Millioner av mennesker fulgte med på den nærmest ustanselige oljelekkasjen fra havbunnen. I 87 dager rant mer enn 50.000 oljefat om dagen fra havbunnen inn i Mexicogolfen. Det ble den største oljelekkasjeulykken i menneskets historie. Et skjørt marinesystem balanserte på kanten, levebrød var i limbo, og store, kritiske spørsmålstegn ble reist rundt kostnadene, betingelsene og farene rundt oljedrilling på dypt vann.

Min kommentar

Vi kjenner alle en oljearbeider.  Ja, de aller fleste av oss har en eller flere i nær familie eller vennekrets. 

Nå er det, heldigvis, en stund siden vi hadde en større ulykke i den norske oljenæringen.  Jeg velger å tro at sikkerheten er god på norsk sokkel, og helst bedre enn alle andre.

Denne filmen tar oss med til ulykken i Mexicogolfen i 2010. 

Her har filmskaperne valgt å fortelle om selve ulykken og de som jobbet på det skiftet som ble rammet.

Det starter med at vi spiser et måltid med familien, før vi blir med helikopterturen ut til riggen.  Dette er hverdagen til tusenvis av oljearbeidere. 

Stemningen er avslappet og god.  Man møter sitt crew på heliporten, og er klar for sin jobbperiode ute på havet.  Allerede begynner man å snakke om hva man skal gjøre i neste friperioode.

Men vi vet jo at noe skal skje.  Og derfor lar jeg meg irritere over den kaotiske situasjonen vi møter ute på plattformen.  Avtroppende mannskap ser ut til å ha det aller mest travelt med å komme seg om bord i helikopteret som skal bringe dem hjem.  Forståelig nok, da de må ha hatt en tanke for det som skjedde senere.  Det virker som om det ikke er noen informasjonsflyt ved vaktskiftet. I ettertid kan vi vel slå fast at alt var ikke helt på stell ved mannskapsbytte.  Når dette skal filmatiseres får vi presentert kaos, og mye rop og skrik.  Noe som ofte kjennetegner amerikanske filmer.

Jeg lar meg underveis irritere over småting som:  Hvorfor bruker ikke mannskapet hjelm og vernebriller? Enkeltes holdning til den kvinnelige medarbeideren.  Mannskapets kollektive «Fadervår». Mangel av informasjon til pårørende etter ulykken.  Jeg mener at ved katastrofer her hjemme i Norge, så settes det opp temmelig kjapt opp flere telefonnr hvor pårørende kan henvende seg til. Overlevende burde vært skjermet mot «angrep» av pårørende som ikke har fått sine hjem.

Hvorfor har man instrumenter, sensorer og målere på en arbeidsplass?  Det må vel være for å oppdage potensielle feil så tidlig som mulig.  For så å sette inn tiltak for å begrense skaden.  Men her mener de at det helt sikkert er måleren det er noe feil med!!!!!!!!!!!!!

I dette tilfellet er ikke ulykken til å unngå.  Jeg lar meg imponere over lydeffektene i denne filmen.  Lyden av eksplosjonene er massive drønn, uten de irriterende skarpe lydene vi ofte får i andre actionfilmer.  Her er det ekte lyd, og med surround får man varierende avstand til eksplosjonene og deres plassering virker være skremmende nøyaktig.

Filmen velger å fokusere på mannskapet, fra de reiser ut, deres opplevelser av ulykken og deres hjemreise.  Vi aner jo at mange av dem vil slite i ettertid, men det får vi ikke vite så mye om.  Bortsett fra de siste fem minuttene hvor vi får en oppramsing av medlemmene av mannskapet og hva de jobber med i dag.

Det gikk liv tapt, og mange ble skadet.  Men denne filmen har helt glemt miljøkatastrofen som følger en slik ulykke.  De fleste av oss husker de daglige oppdateringene om utslipp og forurensing.  Skade på dyre- og fugleliv osv.  I 87 døgn strømmet oljen ukontrollert ut i havet.  Kostnadene og tapene var enorme, både økonomiske og miljømessig.

Jeg håper inderlig at alle involverte har lært av denne katastrofen.

Dette er noe å tenke på, når vi nå står foran et Stortingsvalg hvor en av hovedsakene er fremtidig oljeleting utenfor vår kyst. Men det skal jeg ikke si så mye om her.

Se gjerne denne filmen.  Den anbefales..

Du kan kjøpe filmen som DVD , Blu-Ray, og 

4K ultra HD+Blu-ray