RED DAWN

En gruppe tenåringer må kjempe for å redde hjembyen fra en invasjon.
En by i staten Washington våkner til det surrealistiske synet av nordkoreanske soldater som slippes ned fra himmelen. Et intetanende USA har blitt invadert, og denne byen er det første målet. Raskt og uten forvarsel er byen under fremmed okkupasjon og innbyggerne fanger. Fast bestemt på å kjempe tilbake søker en gruppe unge patrioter, under ledelse av den hjemvendte soldaten Jed (Chris Hemsworth), tilflukt i byens omkringliggende skog. Der trener de og organiserer seg som en geriljagruppe. De har som mål å frigjøre byen fra fienden og ta tilbake friheten. Gjennom sine mange angrep blir de kjent som The Wolverines.

Min kommentar:

vi får presentert noen dystre fremtidsutsikter.  Europas økonomi kollapser.  Dette spres til å gjelde hele verden, og som dominobrikker så blir verden rammet av alle de farer og kriger som vi hittil har fryktet.  Hovedfienden er Nord koreanerne, - og selvfølgelig kommer de ..........

Det kan virke som om den eneste motstanden de møter er en håndfull amerikanske ungdommer

Her blir det masse action og pang, pang.  Jeg befinner meg i et av de aller dårligste filmlandskap som noen gang er produsert.  Her er det bare å komme seg ut, - med livet i behold.  For jeg hold på å krepere av kjedsomhet, mens jeg holder for øra.  Og det er ikke fordi jeg er redd for å bli hjernevasket av den nordkoreanske propagandaen som høylydt spys ut, men de digitale eksplosjonene har noen unødvendige, og nesten komiske lydnivå.

Du er herved advart. Se heller originalen fra 1984.  Der er i hvert fall rollelista fristende med skuespillere som Charlie Sheen, Patrick Swayze, Jennifer Grey m.fl.

Terningkast: 0,5

NY VINYL I POSTKASSA: ERLEND ROPSTAD – HER OM NATTA

Her Om Natta er Erlend Ropstads fjerde album og oppfølgeren til den dobbelt Spellemann-nominerte suksessen Hva Om Det Ikke Er Sånn Som Du Tror At Det Er.

Høsten 2013 tok Ropstad med seg en nøye utvalgt gjeng musikere til legendariske Silence Studio i de värmlandske skoger, der det meste av plata ble spilt inn live på ei helg. Det var fullmåne, ulven ulte utenfor og ingen ble forstyrret av at Erlends musikk nå har mer trøkk enn før. I tillegg var det ro nok der til at visene, tekstene og musikken fikk det fokus de fortjener. Dette er Erlends helt klart mest personlige album til nå. Med på utgivelsen finner vi blant andre Erlend Viken på fele og Hanne Kolstø på kor.

Min kommentar:

Jeg kjøpte Erlends forrige skive også, så da denne dukket opp i postkassa var veien kort til platespilleren.  For oss som samler på norsk musikk så er det ekstra givende når artisten skriver norske tekster.  Nettopp derfor blir det litt morsomt at akkurat denne dialektsyngende trubaduren (sagt i aller beste mening) drar over kjølen for å spille inn dette albumet.

Blir også litt overrasket i det første sang starter---- på svensk.  Men det er kun et par svenske linjer i denne hyllesten til svenske artister.  For som Erlend sier: «Ingen nordmann har klart å bli en svensk visesanger».  Men når det er sagt, så er det helt tydelig at han har hørt på opptil flere svenske visesangere opp gjennom tida.  Her kan vi høre både Vreeswijk,  Afzelius, Lundell og Winnerbäck.  Dette kunne blitt veldig kleint, men det låter faktisk meget bra ettersom Erlend har lyttet og lært.  Men det beste av alt.  Han fremfører musikken med sitt eget særpreg, slik at han langtfra er noen kopi av de svenske helter.

Tekstene er så personlige, og fremføres med en innlevelse og på en så hjerteskjærende måte at jeg som hører på er overbevist om at alt han synger om er selvopplevd. Vi hører selvransakelse, sorg, anger, lengsel ….og kjærlighet.  Vi blir også påmint om å ta vare på gode minner,  «Vi må legge det et sted hvor vi kan finne dem».

Erlend får hjelp av gode musikere, bl.a.Hanne Kolstø på vokal.

Dette er rett og slett en god opplevelse, på Sørlandsdialekt.

MUSIKK PÅ VINYL: TERJE NILSEN – Æ

"Fra Rockipedia"

Terje Nilsen er vokalist, gitarist og komponist, født i Svolvær 26.11.1951. Oppvokst og bosatt i Bodø. Terje Nilsen omtales ofte som Nord-Norges best bevarte hemmelighet. Han skriver underfundige viser med brodd og varme, og fremfører dem med en mørk, særegen sangstemme. Minst to av visene hans – «Mjelle» og «Blå ballade» – er blitt favoritter over det ganske land, uten at artisten selv har vært særlig aktiv på turnéfronten.

Debutplaten Æ (1977) ble innspilt i Experience Studio i Mosjøen med Nils J. Øybakken og Nilsen selv som produsenter.

Min kommentar:

Terje Nilsen har en stemme som er noe av det mest behagelige jeg vet.  Han kan gjerne være min følgesvenn på lange lyse sommernetter, en regnværsdag eller en lat søndagsmorgen. Det er en grunn til at låter som Mjelle og Blå Ballade blir spilt om og om igjen på radioen.  Kall det gjerne voksenpop.  Men vi voksne har vært unge en gang vi og.  Og den gang spilte Terje i en meget rocka band med navn Crossbreeze. I forbindelse med sin 60-årsdag uttalte Terje til avisa Nordland « Nå har jeg lagt både kuken og gitaren på hylla». 

Jeg håper av hele mitt hjerte at dette ikke er sant, Terje.

Etter min mening kan du fortsette å glede både deg selv og andre i årene som måtte komme.

Du sier i sangen «Mjelle» at «du må ha vært der for å forstå».  Neida Terje. Måten du formidler på får oss til å forstå. Vi har alle et «Mjelle»  Takket være deg Terje er vi nå blitt gjort oppmerksomme på det.  Tusen takk, Terje Nilsen.

NY VINYL I POSTKASSA: NI LIV – LEVA MEG OPP

"Fra Platekompaniet:"

Etter et vellykket tiårsjubileum i 2013 - med livealbum, konsert-DVD og solide anmeldelser - gikk Ni Liv fra Telemark i studio hos Kai Andersen i Halden. Der spilte de inn sitt femte studioalbum, Leva Meg Opp. Albumet inneholder 10 friske låter med tekster fra frontfigur Jon Solbergs penn, og med musikk av Solberg, gitarist Jan Birger Akerhaugen og bassist Knut Olav Sandvik. Som vanlig er musikken produsert og arrangert av bandet selv og mikset av Kyrre Fritzner.

All musikken på Leva Meg Opp er innspilt samtidig, men studioet er større enn før, lydkildene er separert (forsterkere og instrumenter er plassert i ulike rom) og det er gjort instrument- og vokalpålegg på låtene som trengte det. Maria Moe fra Fredrikstad synger duett med Solberg på "Kastanjehår", og to låter har fått utvidet lydbilde med blåserrekke (saksofon, trompet og trombone). Denne gangen er Ni Livs tekstforfatter i større grad en rockepoet som skriver om de store tinga: Om kampen for å leve, om kjærligheten, om døden. Og om å tørre å drømme stort.

Min kommentar:

Nok et band som synger på dialekt, og det kler dem. Jeg synes det er stas at det er flere og flere band nå våger seg på sitt mål.  Det gir frodige tekster hvor budskapet når «rett hjem». De bærer et budskap om bygdefolkets trass.

 Men det blir litt komisk når det er trykket oversettelse av «Telemarksgloser».  Jeg tør å påstå at de som lytter til denne musikken, vil forstå hvert eneste ord selv om man ikke har adresse Telemark.  Jeg tror ikke at oversettelsen er nødvendig rett og slett fordi «fiffen» bryr seg ikke, - men det er flott om jeg tar feil.

Bandet har blitt kalt «Hellbillies' lillebrødre» .  Men denne plata er beviset på at de trygt kan stå på egne bein.

Musikken preges av en lystig fele.  Ikke så rart ettersom  det nettopp i Bø man finner flere av de beste folkemusikerne i Norge. Derfor har gruppas musikk sterke røtter i folkemusikken.  Men det er sant som de selv sier i den ene teksten  «Fra Telemark til Tennessee», for deres musikk er virkelig inspirert av flere stilarter.

Og så en ting til som er viktig for oss vinylsamlere: Skiva har et flott utbrettscover med tekster på selve plateposen. "VERRY GUUD"!

ARNALDUR INDRIDASON – TVEKAMPEN

Forlagets omtale:
Sommeren 1972 er det en urolig stemning i Reykjavík. Verdensmesterskapet i sjakk skal gå av stabelen, og byen er full av fremmede. Den kalde krigen er på høyden, og representanter for øst og vest følger sine menn, Spasskij og Fischer, til sjakkbordet. Med denne spente situasjonen som bakteppe, utsettes en harmløs unggutt for et brutalt overfall i en av byens kinosaler. Politiet er travelt opptatt med verdensmesterskapet, men Marion Briem, som leder etterforskningen, er fast bestemt på å komme til kjernen i et livsfarlig spill som finner sted i Reykjavik. I Tvekampen bruker Arnaldur Indri.ason historiske hendelser som ramme for en fengslende historie om tragiske menneskeskjebner. "Og gjennom sin nøkterne, men både spennende og dyptgående form og stil, viser igjen Indridason oss et menneskelig drama. " TERNINGKAST 5 Knut Holt, Fædrelandsvennen "Island har blitt et sagaland for kriminallitteratur og kongen heter Arnaldur Indridason." Dagbladet, Kurt Hanssen "Indridason er en av få nålevende krimforfattere som virkelig makter å lodde dybdene og nyansene i menneskesinnet." Kjetil Wold, Stavanger Aftenblad "Arnaldur Indridason skriver særegne og betagende krimbøker" Leif Ekle, NRK "I denne saktegående fortellingen viser Indridason nok en gang en egen evne til å knytte storpolitikk til intrikate forbrytelser. Med små effekter og uventede sjakktrekk, skaper han troverdig atmosfære." Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende VINNER AV GOLDEN DAGGER AWARD!

Min kommentar.

Jeg har en forkjærlighet for bøker som har virkelige historiske hendelser som bakteppe. Vi blir tatt med førti år tilbake i tid. Atmosfæren på Island er noe mer langsom enn det vi får presentert i bøker fra andre land.  I så måte føler jeg meg mer hjemme på Island.  Det kan komme av at min slekt kommer fra Islands gode naboer, nemlig øyene utenfor Helgelandskysten.

I denne boka blir vi mere kjent med en adskillig yngre utgave av Erlends sjef, Marion Briem. Jeg liker at figurer som er gjennomgående i flere bøker blir beskrevet slik at vi kan bli bedre kjent med dem.  Dette er ikke den aller beste boka av Indridason, men den hører hjemme for at vi skal få et helhetlig bilde av den lille enheten som bøkene handler om.  Jeg savner selvfølgelig etterforskeren Erlendur, men han gikk vel i kortbukser enda på den tida denne boka omhandler.  Han kommer helt sikkert sterkere tilbake.  Bare å glede seg.