Musikkblogg. Bokblogg. Filmblogg. Altså: - en blogg om musikk, bøker , film, TV-serier og mine minner fra en ikke alt for fjern fortid.
Du finner også en del brukt vinyl til salgs under etiketten "SALG brukt VINYL".
Skuespillere:
Reese Witherspoon, Vince Vaughn, Mary Steenburgen |
Kategori: Romantisk komedie
År: 2008
Fra
viaplay.no:
Hvert år
finner Brad og Kate på den ene løgnen verre enn den andre for å slippe å feire
jul med sine familier. Denne julen er planen å reise til varmere strøk, men et
kraftig uvær sørger for at alle flyene innstilles. Når de i tillegg blir
intervjuet på riksdekkende TV om innstillingene, så har de ikke noe valg. Dette
året blir det familiejul, og før de vet ordet av det har de invitasjoner fra
samtlige av de fire fraskilte foreldrene.
Min
kommentar»
Den
norske tittelen på denne filmen er «Ó JUL MED DIN VREDE» Da forstår vi alle hvor det bærer hen.
Vi har
vel alle vær der. - - Den første jula hos
svigers. Det er vel sjelden at man gleder
seg. Og det gjelder vel også første
gangen du har med kjæresten hjem. Du gruer deg litt til alle nærgående spørsmålene fra bestemor og gammeltante Olga. Og så onkel Birger da, som oftest har smakt
litt for tidlig på akevitten.
Men jeg
lover deg. Det dette paret opplever er mange
ganger du det noen gang har fryktet skulle skje.
Morsomt?
Tja. Men som alltid, når
amerikanerne lager komedie, så blir det litt for mye. I tillegg er det hele svært
forutsigbart. Men som barnefilm, -
sikkert ok.
To tidligere elever setter i gang en Grundig etterforskning av en gammel sak, - drapet på nonnen Catherine
Cesnik i Baltimore i 1969.
Min kommentar:
Ja, jeg innrømmer det. Jeg er stor fan av true-crime. Det startet vel egentlig med historien om
Steven Avery. Siden har jeg sett ganske
mange filmer og serier som har vært rene dokumentarer.
Historien om nonnen
Catherine Cesnik fenget meg fra første minutt. Dette er en grusom historie om maktmisbruk,
overgrep og drap.
Her er det ingen
hardbarkede etterforskere. Neida, de ga
opp å finne den/de skyldige allerede i 1969.
De som har tatt saken opp igjen er to bestemødre. Den ene sammenlignes med en bulldog. Hun stiller folk til veggs med temmelig
nærgående spørsmål, og gir seg ikke før hun får et svar. Den andre bestemoren er mer av den
intellektuelle sorten. Hun er en mester
i research, men blir ofte ikke tatt helt på alvor med sin småfnisende
tilnærming til stoffet.
Disse to damene kunne nå
slappet av og nytt sin pensjonisttilværelse.
I stedet har de satt deg fore å oppklare hvem som drepte deres engelsklærerinne på sekstitallet.
Og det tar ikke lang tid før
vi oppdager at ikke alt var som det skulle være på den katolske jenteskolen.
Her foregikk det mye bak lukkede dører.
Det kan se ut som om alle jentene ble utsatt for overgrep i større eller
mindre grad.
Og ingen sa noe!!! De hadde sånn respekt for de eldre mannlige
prestene. Tenk om de hadde hatt en
#metoo kampanje den gang for disse jentene.
Det gjør inntrykk å se alle
intervjuene av tidligere elever som snakker om sine opplevelser for aller
første gang.
Og det var ikke bare
prestene som forgrep seg på de unge elevene.
Nei, her møttes alle samfunnslag, også lokale politimenn. Kanskje ikke så rart at etterforskningen ble
så som så i 1969.
Man blir jo forbannet, - på
alt og alle. Det er jo ikke rart at
disse jentene har holdt kjeft om sine opplevelser. Hvem skulle de snakke med?
Men hva skjedde med nonnen
og lærerinnen Catherine Cesnik? Vil de
ivrige bestemødrene klare å løse gåten?
2012. Universal Music AS, Norway – 602527965413. 2 Lp
Jeg oppdaget Gabrielle i 2009 da hun deltok i X-faktor, og endte
på en syvendeplass.Uansett så ble hun min favoritt, så jeg ble slett ikke overrasket da denne artisten klinka til med sin første nr 1 singel «Ring Meg» allerede to år etter at hun viste seg fram i X-faktor.
Hun hadde riktignok
vist seg fram for publikum allerede i 2006 da hun nådde semifinalen i Idol før
det var stopp. Men Gabrielle ga ikke opp, og noen år senere hadde hun utviklet
seg videre, og publikum begynte å legge merke til Bergensjenta.
For godt voksne folk i min
alder som har samlet plater en stund, så klinger navnet Leithaug kjent. I min samling finnes både Solveig, Bjarte og
Anne. Disse er visstnok tante, onkel og
mor til Gabrielle.
«Mildt Sagt» er Gabrielles
debutalbum. Albumet solgte til 2 x platina.
Singelen «Ring Meg» er hittil avspilt nesten 8 millioner ganger på
Spotify. Gabrielle har blitt en av våre
allers mest suksessrike låtskrivere.
Alle synes å like låtene "Bordet", "Fem Fine Frøkener", "Ring meg" og mange
fler.
Gabrielle fikk litt drahjelp av Skam og Nobelkonserten, men det var vel fortjent. Dette er en dyktig og unik musiker. Med et tatovert bibelvers så bekrefter hun
sitt kristne livssyn. Hun ønsker å
fremstå som en motpol til de lettkledde og kroppsfikserte kvinnelige artistene
hvor det ofte fokuseres mer på sex enn på musikk.
Jeg var så heldig å få oppleve Gabrielle "live" på årets oktoberfest i Brønnøysund.
- Og
for ei dame!
- For et fyrverkeri!
- For en energi!
Jeg håper at Gabrielle kan fortsette å være det forbildet som unge jenter så sårt trenger..
Heidi Marie Vestrheim er
vokalist, låtskriver, musiker og programleiar.
Heidi Marie Vestrheim (f.
1977) er frå Øystese i Hardanger og no busett i Oslo.Ho driv sitt eige plateselskap BlueBox
records, der ho har gitt ut fire soloalbum. Ho har også vore synleg i
teaterscenen i Bergen (DNS, BIT) og har sidan 2008 jobba som programleiar i NRK
både på Tv og i radio. Bl.a. i Julemorgen (NRK Super), Ut av skapet (NRK1),
Superbonden (NRK1), Reiseradioen (NRK P1), Heidi Marie & Co.(NRK P13) og
Tidenes Morgen (NRK P13).
Knølkvalen Kai, historia
hennar frå Godnattboka (Skald) har blitt ei populær barneforestilling. Ho har
gitt ut to Quizbøker på Aschehoug og bidratt i boka Barfot på Gyldendal Tiden,
samt medvirka i boka Gay Kids – Kule barn som også finnes (Book and
Exhibition). Vestrheim spelar også i bandet Hei Kalas!.
Min kommentar:
Heidi Marie, - den tøffe dama med den vakre dialekta som kan alt! Det er nå en god stund siden jeg oppdaget denne dyktige musikeren, som i tillegg til å være musiker og låtskriver, skriver bøker, driver plateselskap
og er en populær programleder på NRK.
Noen er best i alt, rett og slett.
Jeg har ikke sett mye barne
tv opp gjennom årene, men jeg har fått med meg at Heidi Marie gjorde en god jobb i NRK Super. Enkelte
foreldre syntes nok det var litt problematisk da deres seksåring ville ha ring i nesen,
fordi den kule programlederen Heidi Marie hadde rastafletter og ring i nesen.
Jeg oppdaget Heidi Marie ved
en tilfeldighet for sånn ca 15 år siden.
Jeg deltok på en quiz hvor tema var pop og rock. Mitt lag vant og premien var en gul singelplate med en jentegruppe fra
Bergen som jeg har likt svært godt siden jeg hørte albumet «Sun» som de slapp i
år 2000. Singelen jeg var var denne:
Ephemera Meets Heidi Marie
I årene som fulgte dukka Heidi Marie opp med jevne mellomrom i aviser, rasdio og TV.
Og jeg oppdaget fort at denne dama hadde virkelig noe å by på. Jeg har en forkjærlighet for kvinnelige
singer/songwriter som skriver fine sanger og har stemme som passer til
musikken.
Denne plata kom i 2012, og
er artistens tredje album. Heidi Marie skal ha
uttalt at tittelen «I want to go» representerer det å stå mellom barken og
veden. Altså, vil jeg gå fordi jeg ikke har det bra eller vil jeg gå fordi jeg
skal oppsøke noe bra?
Uansett; - Heidi Marie er en
artist som får meg til å lytte. Denne plata ga meg virkelig en god start på
dagen.
Fra forlagets omtale: Robin
og Mikkel er brødre. Robin blir vitne til det grusomme som skjer med kusinen
deres, Amina. Han kan ikke hjelpe henne, og heller ikke hente hjelp. Robin er
ute av stand til å uttrykke hva han har sett. Mens Mikkel vet noe han ikke vil
fortelle. Ikke til noen. Glasshjerte er en fortelling om å kjenne igjen
ondskapen når du møter den. Og om å streve med å forstå hvem du selv er. Men
den handler også om hvor langt et menneske våger å gå for å holde fast ved
kjærligheten.
Min kommentar:
Lydbok fra nlb.no. 10t 18min
Jeg digger psykologisk
krim. Og når hovedpersonene i boka er
unge mennesker blir det ekstra bra. Det
er nesten litt forfriskende å lese og leve med disse ungdommene i de timene
lydboka varer. Men det gjør også også vondt.
Jeg liker egentlig ikke å lese om barn og ungdom som har fått utdelt litt
mindre håndbagasje, som det heter i diktet "Våre små søsken" av Inger Hagerup. I denne boka blir vi kjent med den utviklingshemmede Robin. Han tar stor plass, og blir etter hvert et av
de viktigste personene.
Heldigvis skildres han på en troverdig
måte. Det samme gjelder de andre
ungdommene. Vi blir ikke bare
presentert for dem. Nei, vi blir svært
godt kjent. Kanskje ikke så rart
ettersom forfatteren har en allsidig utdannelse og har jobbet i psykiatrien. Han har mye kunnskap og derfor blir historien ekte.
Et litt originalt grep er at
i perioder i boka så er det en av ungdommene som har fortellestemmen.
Kanskje ikke den mest
originale løsningen på selve saken.
Dette har vi sett utallige ganger på
filmer. Men likevel klarer
Damhaug å gjøre handlingen spennende, selv om man aner hva som kommer.
En god og annerledes krim
som jeg gjerne anbefaler.
Skuespillere: Mikael Persbrandt, Stefan Sauk, Suzanne Reuter, Jakob Eklund
Regissør: Rolf Børjlind
Sjanger: Thriller
År: 1999
Land: Sverige
Fra filmweb.no:
En psykologisk thriller av
Rolf Börjlind med Mikael Persbrandt og Stefan Sauk.
Dödlig Drift handler om en
mann som er besatt av å myrde noen på en- i hans øyne- fullkommen måte. Et
vitne som tilfeldigvis viser seg å være politimann blir dratt inn i morderens
syke spill og blir selv utpekt som mistenkt.
Min kommentar:
SF-kanalen leverer svenske
filmer 24 timer i døgnet. Det er ikke de
aller nyeste filmene vi får på denne kanalen.
Men om man har interesse for film, så spiller dette ingen rolle. Film er ikke nødvendigvis ferskvare.
Når jeg da ser skuespillere
som Persbrandt, Sauk, Eklund og Reuter på rollelista, - ja, da blir jeg
interessert. Og når Rolf Björlind har regi, da lover dette spenning.
Jeg ser jo fort at det har
gått nesten 20 år. Alle har blitt litt
eldre. Men filmen virker faktisk eldre enn skuespillerne. Den ser litt gammaldags ut. Jeg tror at grunnen til at jeg begynner å
legge merke til sånne små bagateller, er at filmen faktisk er litt kjedelig.
Ja, det drepes damer, men filmen har null spenning. Kanskje manuset er for svakt. Björlind har gitt oss serier som Wallander,
Beck, Springflo, Arne Dahl m.fl. Men denne filmen er eldre. Björlind har nok blitt
bedre med åra.
Da jeg søkte info om denne filmen på nettet kom det opp
en anmeldelse fra VG. De sier:
"Svensk skit.
Kanskje har noen vært
nysgjerrig på hvor langt man kan gå i filmfremstilt faenskap: iskald psykisk
terror, vanvittig fornedrelse, rå vold, diamanthard psykopati, sinnssyk
skakkjøring.
Hvis noen har undret:
«Dødelig drift» er et renspikket, gjennomført spekulativt makkverk - med
stålkanter".
Trenger jeg å nevne at VG
gir filmen terningkast en?
Den eneste overraskelsen er
slutten. Den kom litt brått på. Den kan se ut som om produksjonen plutselig
har sett oppdaget at da har vi nok til en 90 minutters film. Vi avslutter der. Takk for i dag.
Den karrierejagende
advokaten Claudia får et glimt av hvor tilfredsstillende livet kan være etter
at hun på magisk vis blir forvandlet til en kone og mor av en mystisk fremmed.
Uten jobben å fokusere på lærer hun viktigheten av familie, og hun har en
viktig avgjørelse å ta når hun vender tilbake til sitt gamle liv.
Min kommentar:
Av og til er det temmelig
befriende å slippe å tenke, - rett og slett.
I denne filmen slipper jeg å forholde meg til infløkte plott og
kompliserte gåter. Men det er jo ganske
typisk for amerikanske TV-filmer da. Du
vet hva du får. Dette er så amerikansk
at det er nesten litt for mye av det gode.
Jeg satte meg til foran
TV-skjermen ene og alene fordi jeg så at selveste Faye Dunaway var oppført på
rollelisten. Og Faye dukker opp, og gjør
en god jobb som alltid. Men det er
faktisk litt trist å se den en gang så vakre skuespilleren. Da hun spilte inn denne filmen hadde hun
rundet de sytti, men etter utallige ansiktsløft, så er fjeset hennes så stramt
og utrryksløst at det er nesten komisk.
Og tennene er vel også i største laget.
Det er synd at det ser ut som om det ikke er lov til å eldes i
Hollywood.
Denne filmen er tull og tøys
fra ende til annen.
En ung kvinnelig advokat
setter jobb og karriere foran alt, også mann og barn. Hun møter en mystisk
dame. Etter et lite trafikkuhell befinner hun seg plutselig i rollen som mor til
to barn. Hun har mer enn nok med å takle
familielivet. Det er jo slett ikke dette
hun ønsker. - - -Eller er det det? Kan livet som kone og mor vær like spennende
som partner i et kjent advokatselskap?
Romantisk komedie? Javel. Det er så kleint å se på at det er
nesten latterlig. Men likevel er det noe
uforklarlig som gjør at jeg blir sittende og se til slutt.Og da får jeg faktisk
en overraskelse, en positiv sådan.
Dette kan være en fin film til en venninnekveld. Særlig om det
finnes noen karrierejegere i venninnegjengen.
Skuespillere: Gordon Jackson, Sue Lloyd,
Guy Doleman, Michael Caine, Frank Gatliff, Aubrey Richards, Nigel Green Thomas Baptiste
Regi: Sidney J. Furie
SJanger: Thriller
Nasjonalitet: GBR
Lengde: 1t.49m.
Produksjonsår: 1965
Fra Filmweb.no_
Flere ganger Oscarbelønnede
Michael Caine gjør sin gjennombruddsrolle som spionen Harry Palmer. Han er mot
sin vilje tvunget inn i den britiske etterretningstjenesten. Raskt trekkes han
inn en floke av dobbeltspionasje, hjernevask, forræderi og mord. Spionen Harry
Palmer vakte stor oppsikt da han ble introdusert på filmlerretet som “den tenkende
manns James Bond.” Han var en ny slags agent, en antihelt, som tiltalte
publikum med sin hverdagslige ekthet. Palmer er en agent langt fra
007-glamouren. ’The Ipcress File’ er produsert av Harry Saltzman, som også sto
bak James Bond filmene på 60- og 70-tallet. Manus til filmen bygger på Len
Deightons bestselgende debutroman. Michael Caine slo stort igjennom i rollen
som agenten Harry Palmer, og har gjentatt rollen i flere filmer, blant annet
’Bullet to Beijing’ (1995), og ’Midnight In St. Petersburg’ (1996).
Min kommentar:
Jeg liker godt gamle filmer.
Årsaken kan være at mine foreldre drev den lokale kinoen fra tidlig sekstitall
til midten av åttitallet, da TV og video for alvor hadde konkurrert ut lerretet.
Jeg tør påstå at ca 80 % av
min private filmsamling inneholder filmer som er lagd før 1970.
En av de gode gamle helter
var Michael Caine. Jeg likte faktisk
ikke Caine så godt. Syntes han alltid
virket så trett, og litt kjedelig. Det
kan være at det var brillene som ødela litt for han. Han er visstnok temmelig nærsynt. Ryktene sier at flere regissører opp gjennom
årene har bedt han ta av seg brillene, men der har Caine nektet.
Den kalde krigen ga oss
utallige romaner og filmer. Agenter
jaktet på spioner, og vitenskapsmenn var ofte fritt vilt.
Caines rollefigur Harry
Palmer skulle fremstå som en motvekt mot Agent 007 James Bond. Harry er en gourmetkokk som gjerne imponerer
og forfører ved hjelp av et måltid. Nå
skal det sies at skaperen av Harry Palmer, forfatteren Len Deigthon var selv
svært matinteressert. Han skrev
matspalter i flere aviser, bl.a. The Observer.
Et originalt våpen som
benyttes i denne filmen er hjernevasking.
Vitenskapsmenn blir kidnappet, og etter at hemmeligheter er lokket fram,
blir ofrene hjernevasket. Genialt, ikke
sant?
I forhold til dagens
actionfilmer, kan nok denne filmen virke noe stillestående. Konklusjonen kan være, at de tenker før de
skyter. Men likevel synes jeg at denne
filmen er spennende, helt til siste minutt.
Alex er thrilleren som får det til å gå iskaldt nedover
ryggen din. Det handler om morderisk galskap og er drevet av en djevelsk logikk
- du legger den ikke fra deg. Hvem kjenner egentlig Alex? Hun er vakker. Sexy.
Tøff. Er det derfor hun er blitt kidnappet, innesperret og utsatt for det
utenkelige? Overbetjent Camille Verhoeven og hans menn famler i blinde: ingen
mistenkte, ingen ledetråd, og håpet svinner fra time til time. Det eneste de
vet, er at en kvinne har blitt revet vekk fra fortauet på en gate i Paris og
kastet inn i en hvit varebil. Men når politiet finner ut av hvor hun har vært
innestengt, er situasjonen langt ifra den de trodde.
Min kommentar:
Lydbok fra nlb.no 12t 24min
Da har jeg funnet en ny
forfatter. - Eller, - - ny og ny. Dette en voksen franskmann f.1951. Og boka Irene er fra 2014.
Men makan til hovedperson har
jeg aldri møtt. Tenk deg en leder, en
overbetjent som måler 1,45 på strømpelesten.
Jeg frykter umiddelbart at dette blir kleint, at Verhoeven ikke klarer å
oppnå den autoritet hans stilling krever.
Ja, at han blir en karikatur. Men
heldigvis oppdager jeg ganske snart at jeg har lite å frykte. Dette er en «stor» mann på mange måter, selv
om dressen har størrelse XXXS.
Men selv om jeg bygger opp
en viss beundring for denne mannen, så er rykker han ikke helt til topps på
mitt personlige «liker-barometer».
Verhoeven kan vare både kranglete, hoven og usympatisk. Ja, av og til liker jeg han slett ikke. Men likevel så er han en drivende god
etterforsker, og det veier tungt når saken ser så håpløs ut. Ja, vår mann er faktisk den kidnappede kvinnen Alex eneste håp.
Vi følger Alex kamp der hun
kjemper for livet. Alex er en vakker kvinne som liker å vise seg fram
litt. En dag oppdager hun at en mann
forfølger henne. Og det tar ikke lang
tid før hun blir kidnappet. Og kanskje
det aller verste, - hun blir plassert i et bur som er så trangt at det ikke er
mulig å røre seg.
Jeg har lest historier om
kidnapping tidligere, og spillet som foregår mellom kidnapperen og offeret. Men
dette jeg får servert her slår det meste.
For å si det enkelt, - Dette er en nervepirrende thriller, og ikke en
bok for sarte sjeler.
Og … uten å røpe for mye --- slett ikke en bok for
folk som har fobi for rotter og andre småkryp.
En liten faktaopplysning sånn helt på tampen. Jeg bestilte tre bøker av denne forfatteren samtidig. Og ettersom han var totalt
ukjent for meg, så søkte jeg han opp på den engelske utgaven av Wikipedia. Og der er faktisk rekkefølgen helt annerledes
enn utgivelsene her i Norge. Jeg vet
ikke årsaken til dette, men jeg tipper at det norske forlaget først tok inn
boka "Alex". Og etter at den ble en
suksess, så gikk de for den første boka i serien, nemlig «Irene».
Jeg mistenker at begge disse
bøkene , og den foreløpig siste «Camille»
har falt i smak hos norske lesere.
Trude H. Drevland er nordlandsjenta som ble bergenspatriot,
sykepleieren som ble engasjert politiker og landskjent bergensordfører. Trude
H. Drevland er også politikeren som i løpet av noen måneder i 2015 opplevde å
bli siktet for grov korrupsjon.
Min kommentar:
Lydbok fra nlb.no: 6 t. 41 min.
Det blåser på toppene. Og det har Trude Drevland fått erfare, til de
grader. Trude var vel, uten sammenligning, Norges mest populære, eller i hvert fall mest synlige ordfører. Men så begynte noen å stille spørsmål. Og flere heiv seg på. Trude ble rammet av en tsunami .
Underveis mens jeg leser
denne boka tar jeg meg i opptil flere ganger å tenke; - Hvorfor leser jeg
dette? Jeg har aldri hatt noen relasjon
til Trude Drevland. Jeg tilhører ikke hennes parti, jeg bor ikke i Bergen og
jeg kjenner ikke noe til henne bortsett fra det vi har fått presentert i media.
Jeg har inntrykk av at hun er en farverik dame, som var godt likt av Bergens
befolkning uansett politisk ståsted.
Jeg har ikke fulgt så godt
med i den såkalte Trude Drevland saken.
Det eneste jeg husker er et nyhetsklipp fra TV fra et eller annet møte
borti Bergen. Jeg husker ikke hva møtet
handlet om, eller hva som ble sagt. Men
det gjorde inntrykk å se en dame som var helt ulik seg selv. Kanskje hun ikke burde hatt medias søkelys på
seg akkurat da, fordi det vi så var et menneske i krise.
Kanskje denne boka var
viktig for forfatteren. Det å skrive
skal jo være sunt om man befinner seg i en krise. Jeg skal være så ærlig å si
at det er deler av boka jeg liker, og det er kapitlene om Trudes oppvekst i
Melbu. Her forteller hun om barndommen
og ungdomstida, og denne fortellingen er god.
Her evner forfatteren å sette andre først, og da særlig sin mor.
Men i Trudes voksenliv så er
det mange gjentakelser om hvor flink hun er, og hvor rettferdig hun er, om hvor
populær hun er. Ja, det er mye meg, meg,
meg.
Jet vet ikke om Trude
Drevland har gjort noe galt. Selve saken
startet vel da hennes mann ble arrestert.
Det er alvorlig når en advokat blir siktet og dømt for
dokumentforfalskning, økonomisk underslag of grovt bedrageri. I kjølvannet av dette ble fokus rettet mot
ordføreren.
Jeg vet ikke hva Trude
Drevland har gjort, og jeg tror nesten ikke hun vet det selv. Ut fra det jeg
har klart å lese meg til, så var nok Trude i denne ordførerbobla hvor hun likte
seg svært godt. Dette er ei dame som likte sin egen suksess, og kanskje ikke
evnet å se hvilke konsekvenser enkelte avgjørelser kunne gi. Trude er et ja-menneske. Men kanskje hun skulle tenkt seg litt mere om
før hun sa ja og ja-takk noen ganger.
Må legge til at jeg orket
ikke lese alt om selve saken. Trude er
ikke en dame som tar mye selvkritikk. Men hun retter harde skyts mot presse og
politi. Jeg stusser litt når hun sier at
hun ikke husker hva hun gjorde for 12 måneder siden, men hun påstår likevel at
det presse og/eller politi tar feil på de aller fleste områder.
Er Trude bare nok et
eksempel på at Janteloven lever i beste velgående?
Men noe som er like sikkert,
er at Trude Drevland hadde godt av å delta i høstens «Skal vi danse». Hun er tilbake i rampelyset, der hun liker
seg aller best. Og jaggu fikk hun ikke
noen stemmer også. Ja, folk ringte
faktisk nødnummeret for å stemme på Trude.
Jeg ønsker selvfølgelig Trude alt godt. Det gleder meg å se at hun har fått gleden tilbake.
Dette er ikke en bok du må
lese. Jeg hørte lydboka en søvnløs natt fordi den var tilgjengelig. Men jeg kunne like gjerne lest et gammelt Se og Hør.
2017. Lady Moscows Selskabsreiser
LTD – LMS1117LP
Fra ladymoscow.com:
Sunday songs er Lady Moscows fjerde fullengder, og er produsert av
Ashley Stubbert (Pearl Jam, Limp Bizkit, The Walkabouts). Med sine elementer
fra både indiepop, folkrock og country viderefører Sunday Songs Lady Moscows
lekne tilnærming til sjangre og uttrykk. Dundrende
trommer, drivende kontrabasser, skeive gitarer, energiske banjoer, lyriske
feler og upolerte blåseorgel, samt Galdals raspende bassrøst - elementene som
sammen utgjør Lady Moscows karakteristiske folk-rock sound med en god porsjon
sirkus.
Min kommentar:
Av og til finner man gull. Det vil si; - Det var ikke jeg som fant
det. Jeg fikk et tips om bandet, og
etter å ha lest litt på deres nettsider så syntes jeg at dette så spennende ut.
I dag dumpet vinylen ned i postkassa, og dermed kunne festen starte, - på en fredag, selv om tittelen på skiva er «Sunday
Songs». Tittelen ga seg selv da bandets
låtskriver fikk i oppdrag å skrive en ny låt hver søndag.
For oss vinylnerder er det ikke
bare musikken som er viktig. Vi er ser
like mye på selve vinylplata med cover.
Vinylen er tykk og deilig, slik den skal være. Og coveret; - ja, det er kvalitet. Et nydelig utbrettscover i grov, robust papp
og rikelig med info trykket inne i utbrettscoveret. Det eneste jeg savner er sangtekstene,
men alt det andre er perfekt.
Så til musikken. Dette er «ekte
saker», musikk som rører og berører.
Vokalisten har en stemme som ikke bare høres, men kjennes i hele kroppen. Han låter som en miks av Tom Waits og Leonard
Cohen, med en bitte-bitteliten dash av Nick Cave. Bass og trommer dundrer i
subwooferen og en svært leken fiolin fyller stua.
Fy Flate Folkens, - dette er bra. Dette er musikk som gjør en lykkelig. Jeg personlig kjenner meg ca 25 år yngre så
lenge plata varer.
Musikken tar minnene mine
tilbake til slutten av åttitallet hvor jeg oppholdt meg i Jugoslavia ca en måned
hvert eneste år, - inntil krigen kom. Der
var jeg så heldig å bli venn med en musiker som tok meg med på de mest
fantastiske konserter og musikkopplevelser. Forut for dette hadde jeg kun hørt
på pop og rock. Men i dette vakre landet
åpnet jeg hjertet mitt for både klassisk musikk og folkemusikk. Og i dette tilfellet var det særlig
Balkanmusikken som gav meg glede, for så noen få år senere fremkalle tårer hver
gang jeg hørte denne type musikk, fordi jeg tenkte på, og led med mine venner jeg møtte der nede.
Når jeg så i dag sitter og
hører på Lady Moscows musikk hører jeg at bandet er inspirert av den vakre Balkan-
og Øst Europeiske folkemusikken. Men i
tillegg får vi indie, amerikana, rock og pop.
Men kanskje aller mest får vi blues.
Dette er Roots-musikk, folkens.
Hører dere det, dere som arrangerer Rootsfestivalen her i Brønnøysund.
Dette er bandets fjerde
album. Så vidt jeg kan se er det kun de
to siste som er gitt ut på vinyl. Jeg må
se til å få bestilt tredje-albumet. Og
så håper jeg at flere oppdager dette dyktige, energiske, spilleglade og unike
bandet slik at også de to første albumene blir utgitt på vinyl etter hvert.
Ifølge bandets selv blir de
ofte beskrevet som storebroren til Katzenjammer, den illsinte fetteren til
Kaizers, den norske fetteren til indiefolk-heltene Mumford & Sons, eller de
uekte barn av Tom Waits sin introverte eleganse. (Jeg var altså ikke helt på
bærtur da jeg tidligere nevnte at jeg ante en likhet med selveste Tom Waits).
Lady Moscow består av:
Bjørn Galdal - vokal og
gitar
Oddbjørn Austevik - banjo og
kor
Ragnhild Sarsten -
kontrabass og kor
Line Grenheim - fiolin
Roger Antonsen – tangenter
Selv om dette bandet er et
nytt bekjentskap og vennskap for meg, så har de altså eksistert i 10 år
allerede. De har holdt hundrevis av
konserter og turnert både i inn- og
utland.
Til slutt stjeler jeg noen
linjer fra teksten på platecoveret til «Sunday Songs»
"We have the miles behind us and the scars to
prove it. Miles upon miles of reaping
deep mental wounds, all grown into a thick scar tissue, that you only can call
Love, Passion and this Life.
LPL for the people you spend
so much time with.
LPL for the music we create.
LPL for the memories and
places we’ve seen, and for the people we’ve
met.
LPL for the fact that we’ve
been a band for years".
Så enkelt og så vakkert kan
det sies. For det er nettopp dette alt
handler om.
Jeg gleder meg til å høre mer fra dette bandet framover. Og så
håper jeg inderlig at jeg får muligheten til å oppleve bandet live om ikke så alt for
lenge.
Du kan høre albumet «Sunday
Songs» på Tidal og Spotify.
Du kan lese mer om bandet og
høre musikken deres her.
