JUNIPHER GREENE: COMMINICATION

Dette albumet kjøpte jeg rett etter utgivelsen i 1973. Jeg kjente overhodet ikke til bandet.  Vet derfor ikke hvorfor jeg kjøpte skiva, men det kan være bildene av tre uimotståelige kjekke karer på coverets bakside som gjorde utslaget.

 

Musikken låt fremmed og var lite dansbar, men du verden for en opplevelse jeg fikk. Opp gjennom åra har jeg spilt denne plata sikkert flere hundre ganger.  Noe som tydelig høres ettersom låtene i dag er krydret med noe «vinyl peiskos».  Men det gjør ingen verdens ting.  Litt sus og dus fra en platespiller er lyden av ungdomstid.

Etter min mening er denne skiva bedre enn bandets første album «Friendship», - selve bautaen i moderne norske musikk.  Men det kan være at min bedømming er farget av egne minner og opplevelser knyttet til «Communication».

På den tiden var vi en hard kjerne bestående av undertegnede og to musikkinteresserte, langhåra kamerater. Vi hadde base på mitt «pikerom».  Jeg hadde fått fast jobb på Samvirkelaget, og hadde investert i et Eref stereoanlegg, kjøpt på postordre. Platekjøpene ble ivrig diskutert før endelig investering fant sted. Vi kunne jo ikke ta risken på at vi kjøpte samme skiva. Med våre små ressurser, bygde vi opp en felles platesamling.  Vi kunne sitte på timesvis og bare lytte, med nikkende hoder i takt med musikken.  Husk at på tidlig syttitall foregikk det en musikalsk revolusjon.  Beatles ble oppløst, og i Norge lå Gluntan (!) på salgstoppen. Sekstitallets amerikanske protestsanger tonet ut, og vi ungdommene ville ha noe mere.  Gjerne noe helt nytt. Det  gikk for det meste i Deep Purple og Pink Floyd. Norsk musikk var, etter vår mening, sidrompa og lite spennende.  Men heldigvis – så kom bl.a. Junipher Greene.

RAZIKA: PÅ VEI HJEM

Dagens fangst i postkassa var Razika på vinyl.  Jeg liker svært godt at det følger en cd med vinylutgivelsen, for da kan jeg spare på den dyrebare vinylen.

Har alltid hatt en viss forkjærlighet for jenteband.  Om jentebandet i tillegg kan presentere like mye spilleglede som disse jentene fra Bergen….. Ja, da er jeg mer enn fornøyd. 

Her er det spilleglede og energi i bøtter og spann. På de første låtene får jeg følelsen av at jeg stikker hodet inn på en ungdomsklubb.  Trommeslageren dundrer og slår, ja, nærmest angriper trommesettet.  Også de øvrige instrumentene blir utsatt for angrep, - rått og brutalt.    Som publikum blir jeg nesten litt satt ut av all denne ungdommelig råskap og spilleglede.    Det svinger, …….. det er deilig …….. Og jeg vil ha mer.  Gleder meg allerede til neste skive.

AUNT MARY – THE BEST OF (og fest på Mosheim)

Tungt, rått, brutalt.  Dette var virkelig tøft.  “Tante Mary” representerte noe helt nytt i min musikkverden da de entret arenaen tidlig på syttitallet. Bandet ble kalt Norges Steppenwolf (ikke uten grunn).  Og så ble nyheten annonsert:   «Aunt Mary skulle komme til Brønnøysund. »  De skulle spille på Mosheim.  Må da nevne at Mosheim ligger ca 3 mil hjemmefra. Der var det fester hver eneste helg.  Den lokale drosjesjåføren hadde en Peugeot med 7 seter.  Bilen hadde skinnseter som lukta ekstemt mye skinn, og de aller fleste av passasjerene røyka en tjuepakning under transport.  Jeg vil tro at drosjas driftsutgifter kunne vært noe mindre enn gjennomsnittet på disse Mosheimturene om man kunne nyttigjort seg den sterke eimen av "Velfjord Special"  som kjennetegnet ekvipasjen.

Avtalt pris var kr 300,- tur /retur, - altså en femtilapp på hver.  Nå skal det sies at femtilappen var ganske mye større den gang.   I tillegg kom inngangsbilletten som var på kr 25,-.  Men der fantes det et triks.  Etter at vi hadde betalt billetten fikk vi et stempel på handa. Som regel var det en bokstav dyppet i en fluoriserende væske som lyste ved kontroll under ei leselampe.  Noen kloke hoder fant ut at vaselin ga samme effekt.  Det gjaldt bare å finne ut hvilken bokstav som ble brukt. 

Jeg turte aldri å prøve denne metoden, men det måtte være effektivt, for jeg opplevde aldri at noen ble tatt.

   I dag er vel prisen på drosje ca kr 1200,- en vei.  Men det er ingen fester på ungdomshuset på Moshem lenger,-.  . 

Tilbake til Aunt Mary.  Dette var det første kjente  bandet jeg så og hørte «Live». 

Da vi ankom festen, ble vi møtt av en illsint gjeng fra Sømna på trappa.  « Da går ‘kji an å dainns te deinn der piggtrå’musikken», lød advarselen.  Men Velfjordinger er  som kjent ikke skvetne, så vi betalte og gikk inn.  Jeg for min del kjente bandet fra denne noen singler som jeg hadde kjøpt noen måneder i forveien.  

Joda, - vi fikk de kjente låtene også.  Men så fikk vi alt det andre i «Tantebandets» univers. Plutselig var ikke dansen viktigst på en fest.  Her tok musikken tak i oss, og jeg ble sugd inn i en verden hvor man kunne føle musikken i hvert fiber i kroppen.  På scenen i det mørke, røykfylte lokalet stod det fire karer.  Som jeg husker det, så de ikke akkurat kjernesunne ut.  De var bleke og syltynne (Var ikke alle det på syttitallet ?????), ikledd dongerijakke og bukser med en enorm sleng. 

Den kvelden ble jeg frelst.  Og for all ettertid har progrock ligget mitt hjerte nærmest.  Samtidig skjedde det en ting til. Vi oppdaget at også norske band kunne gi oss de musikken vi ville ha.  Før Aunt Mary hørte vi ofte utsagn som «Det er jo bra til å være norsk».  Dette ble det mer eller mindre slutt på.

Vi samlere vil ofte ikke innrømme at vi kjøper ... og i hvert ikke at vi liker "Best of" og "Greatest Hits" utgivelser.  Men dette er et hederlig unntak.  Kjøpt gjerne både ener'n og toer'n av Aunt Marys Best of.  Da vil du få noe av det aller beste norsk rock har å by på.