MUSIKK PÅ VINYL: PUBLIC ENEMIES – FROM PUBLIC ENEMIES WITH LOVE

SONET, SLPS 1403.  1966

Fra Wikipedia:

Public Enemies var et norsk bluesband, etablert 1965 og nedlagt 1967, kjent som et av de ledende bluesbandene i Norge i sin tid.

Den hadde sitt utspring i en jazzskole ledet av Arild Wikstrøm, der Hans Marius Stormoen (bass), Arild Boman (orgel), Jan Lie (trommer) og Thomas Berg Monsen (munnspill) startet eget band. Dette ble utvidet med Petter Holm (gitar) og Bjørn Johansen (gitar). Senere vikarierte Christian Reim (orgel) og Terje rypdal (gitar).

Orkesteret fikk innpass ved Attila Horvaths jazzklubb, samt ved Club 7. Bandet ble kåret til landets mest populære popband, med god margin til  The Pussycats. Komposisjonen Shotgun kom til syvende plass på Radio Luxemburg. De laget filmmusikk til Hurra for Andersen  (1966). Etter nedleggelsen gikk Reim og Stormoen over i Terje Rydals jazzrock-ensemble Dream.

På det tidspunktet denne skiva ble spilt inn besto bandet av ordiginalbesetningen:

Hans Marius Stormoen (bass). Har vært medlem av gruppene Dream og Bryggerigangen Bluesband.  Har spilt sammen med bl.a. Jan Garbarek, Karin Krog, Geroge Russel, Nissa Nyberget m.fl.

Arild Boman (orgel). Har vært medlem av gruppene The Sapphires og Anti.Fascistische Ball-Room Ensemble. Han har spilt med bl.a:  Jon Christensen, Jan Garbarek, Arild Andersen, Terje Rypdal,og Carl-Magnus Neumann.   Kanskje aller mest kjent for å ha skrevet musikken til Pompel og Pilt.

Jan Lie (trommer).  Var med i Bryggerigangen Bluesband.

Thomas Berg Monsen (munnspill)  Var med i Earl Wilson Band

Petter Holm (gitar)

Bjørn Johansen (gitar)

Min kommentar:

Dette låter slik sekstitallet skal låte.  Ja, det låter rett og slett «Jukeboks».  Litt blues, litt rock og litt Shadows.  Lydbildet er litt sprøtt, og min LP plate har akkurat passe sus til at det låter ekte. Ja, du leste riktig.  Jeg er ikke tilhenger av at en LP skal låte som en CD.  I dag tar jeg selvfølgelig vare på platene mine.  Jeg blir fysisk dårlig av å se på at noen tar på rillene med fettede fingre. Ja, jeg ble mektig provosert av en herværende programleder på et TV show.  Han kaller seg musikkelsker, men da han fikk overrakt en LP fra en gjestende artist så gjorde han alt feil.  Og etter å ha snudd og vendt på plata flere ganger, så la han skiva direkte på bordplata. Senere skjøv han den bortover til sidemannen. Ååå, jeg blir dårlig. 

Men nå det er sagt, så må jeg innrømme at mine plater fra ungdommen, særlig syttitallets platene har fått gjennomgått litt.  Vi visste for lite om hvordan vi skulle ta vare på platene.  På fester lå de utover gulvet, og det hendte vel at de ble truffet av et og annet dansetrinn.

Så derfor – akkurat passe peiskos på denne skiva.

Man blir glad av denne musikken.  Det er fullt forståelig at bandet ble benyttet i gladfilmen «Hurra for Andersen».

Jeg får si som reklamen sa på sekstitallet.  « Prøv selv da vel».

KHALED HOSSEINI – TUSEN STRÅLENDE SOLER

Forlagets omtale:
Vi følger to afghanske kvinners liv gjennom tre tiår med krig og Talibans tyranni. Mariam er en harami- en uekte datter av en rik forretningsmann. Laila en oppvakt og moderne jente fra Kabul. Gjennom skjebnens luner forenes deres veier, og de blir allierte i kamp mot en brutal ektemann og et krigersk, kvinneundertrykkende samfunn. Hosseini gir en brutal, men nyansert beskrivelse av den patriarkalske despotismen som gjør kvinner avhengige av fedre, ektemenn og sønner. Men tross all sorg og urettferdighet, vold og fattigdom, mord og henrettelser, løfter Hosseini og hans kvinnelige hovedpersoner leseren med seg videre og nekter oss å gi opp håpet.

Min kommentar:

Phu… Jeg er totalt utslitt.  Litt fordi at klokka er ti på åtte en søndags morgen, og jeg har lest hele natten, men aller mest fordi denne boka er en følelsesmessig berg- og dalbane.

Det er vanskelig, for ikke å si umulig, for meg å forstå de forhold kvinnene i Afghanistan må leve under.  Talibans regime er beinhardt og kvinnene har ikke stort de skulle ha sagt.  De har ingen frihet, ingen rettigheter, ingen rett til kunnskap eller innflytelse.  Deres viktigste oppgave i livet er å gi sine menn sønner.  Døtre er annenrangs.

I boka blir vi kjent med disse to usedvanlige sterke kvinnene, som skjebnen fører sammen.  Vi er vitne til deres nærmest uutholdelige tilværelse som består av mishandling og undertrykkelse.  Men vi får også ta del i deres kjærlighet, styrke, tro og ikke minst håp.  For livet er ikke bare svart – ikke så lenge disse elementene finnes.

Jeg likte «Drageløperen», men denne boka er nesten enda bedre.  Den lar oss forstå litt mere av livet i dette krigsherjede landet. Vi får innblikk i dagliglivet til familien, men også i de overordnede politiske og religiøse systemer og konflikter.  Jeg føler meg liitt klokere, - og mye mere takknemlig etter å ha lest denne boka.

Kanskje en av de viktigste bøker jeg har lest.

Terningkast: 6