OLE PAUS: GARMAN

“Leieboer” var mitt første møte med Ole Paus. «Hva i all verden var nå dette»?   Her var det en artist som virket mangle det aller viktigste: -- Nemlig sangstemmen. Han rett og slett surt. Men likevel rørte han noe i meg. Han formidlet poesi i samme gate som en annen artist som også manglet den kraftige sangstemmen, nemlig selveste Bob Dylan. Og da jeg hørte låta "Ingenting å være redd for " , var jeg helfrelst.

Ole Paus ble vår helt. Gutta skrev besifring på sine ark med sangtekster, og Paus' låter ble nachspielsmusikk nr 1. Det var jo ikke så nøye. Vi forventet ikke lenger en klokkeklar Sølvguttrøst, eller en melodiøs stemme a'la Cliff eller Elvis. Det skulle lyde rått og raspende.

Det er litt rart å tenke på at Ole Paus ble oppdaget av Alf Cranner. Cranner har vel Norges mest fløyelsmyke stemme. Så det lyder utrolig at Oles sandpapirstemme skulle vekke Alfs interesse.

Men unge Hr Paus var så mye mer enn en litt rocka visesanger. Han var poet, satiriker, humorist, revyforfatter ... og etter hvert TV-programleder.

Ole Paus var bohemen, men han kom ikke unna sin konservative bakgrunn. Dette kunne vært problematisk for alle andre enn Ole Paus. Han kunne stå med et bein i hver leir, og komme unna med det.

På denne skiva fikk Ole god hjelp av dyktige og populære musikere fra bandet Pussycats.

Nå 40 år ette, så hører vi at stemmen til Ole har endret seg: Nå er han mye, - mye hesere. Akkurat nå sitter jeg og lytter til «Du kaller det vakker musikk». På denne låta er ikke stemmen til Ole hes i det hele tatt, men han sprekker på de lyse tonene da som nå. Men det er jo derfor vi digger denne mannen.

MARIT LARSEN: UNDER THE SURFACE

Dette var den første fabrikknye skiva jeg kjøpte etter at jeg gjenopptok vinylinteressen i 2004. 

Selvfølgelig har jeg hørt M2M i div TV show, men jeg har aldri lånt øre til ei hel skive med duoen. Min kunnskap var basert på hva jeg hadde lest i tabloidpressen.

Jeg hadde null forventninger til dama og musikken. Men så dukket frk Larsen opp i et talkshow, og jeg ble nysgjerrig. Hun framsto som ei barnslig og lenken jente. Men musikken hun presenterte i showet var moden nok i massevis for meg. 

 Dette er førsteklasses popmusikk, -  og det er i blant deilig å høre på. Spiller denne med jevne mellomrom, Og musikken løfter humøret mitt hver eneste gang.

ASBJØRN RIBE OG DE: 1400 SKI

Uforutsigbar, sier plateanmelderne. Ja, kanskje det. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg. Har ikke noen særlig forhold til stedet Ski utover at jeg har vært på besøk hos noen som bor der. Fordomsfull som jeg i dette øyeblikk innrømmer at jeg er, så hadde jeg kanskje forventet nor litt mer «Rudbergsk».

Hva får jeg? Tja, … ved første gjennomhøring noe rart og veldig uvant. Men så ble nysgjerrigheten vekket da en anmelder antydet at låta «Jeg ser bare deg» er den vakreste kjærlighetssangen som er skrevet på norsk. Må innrømme at jeg ikke hadde lagt spesielt merke til låta, men ved andre gangs spilling la jeg merke til både den og resten av skiva.

Dette minner meg faktisk litt om Eggum i form og uttrykk. Slett ikke dårlig. Men må bør spille plata noen ganger for å få med seg tekstene og for å slippe musikken til. I mine ører var dette veldig ensformige saker hele første runde. Men det blir bare bedre og bedre.

Litt morsomt at selveste Thom Hell og Jonas Alaska her opptrer som «kordamer»

KINO PÅ GIMLE.

Kino var den ultimate underholdning. Eller for å si det på en annen måte. Det var den eneste underholdningen vi hadde. I dag er det nok vanskelig. å se for seg at bortimot hundre unger skulle sitte musestille et par timer både på 17. mai og juletrefest hvor film var det vi så fram til.

Selv var jeg så heldig å få kinoen inn med morsmelka ettersom både mamma og pappa jobba på kinoen. Mamma solgte billetter, og pappa hadde tittelen kinomaskinist. Dette var en jobb de begge hadde i ca 20 år, fra tidlig på sekstitallet til midten av åttitallet. Om jeg husker riktig ble det slutt 01.01.1986.  I starten var det faktisk to kinomakinister.  Men Brønnøy Kommune fant ut at her var det penger å spare, så derfor ble pappa alene om denne jobben. 

 I tillegg til billettør og kinomaskinist, fantes det også en kontrollør. Så her var det altså ikke snakk om. å lure seg inn på voksenfilm før man var 16 år. Jeg husker godt min 16-årsdag falt på en mandag. På søndag var det voksenfilm, og jeg hadde selvfølgelig veldig lyst til å se denne. Men NEI. Her skulle det virkelig statueres et eksempel. Jeg prøvde meg på at andre fikk komme inn om en av foreldrene gikk sammen med dem. Men NEI og atter NEI.

Men jeg tror nok mine foreldre møtte verdenshistoriens sureste 15-åring da de kom hjem etter endt forestilling . Snaut en halvtime før odelsjenta fylte 16.

I pausene ble det spilt plater.  Det var min fars private samling som ble benyttet. Han hadde noe sånt som 4 singler oppå kinoloftet.  De mest populåre var Sven Ingvar og Bob Luman (Denne finner du lenger ned på siden)

En film besto som regel av fem spoler. En spole, eller akt som vi kalte det, varte i 25 minutter. I pausen bar det ut i garderoben for å røyke. I de dager var det slik at de aller fleste røyka, og det var selvfølgelig lov til å røyke inne. De tøffeste gutta røykte South State, men jentene gjerne røyka Long Fellow, Savoy eller Cooly. «Gutta fra saga» hadde rulletobakk i ene baklomma. I den andre var lommeboka. Jeg mener å huske at det var røykeforbud inne i selve kinosalen (storsalen), men det ble nok tatt en blås på de bakerste rekkene en gang i blant. Særlig på de forestillingene hvor det var få i salen. 

 

Antall kinogjengere kunne være variabelt. Men de faste gjengene møtte alltid. Stømgjengen fylte en rad. Gjengen fra Tosen fylte også en rad. Det samme gjorde ungdommene fra Øverbygda.

Men av og til sviktet publikum. En regel sa at det måtte være 5 betalende publikummere for å kjøre filmen. Og det hendte faktisk mer enn en gang at både kontrollør og billettør betalte billett for å få forestillingen unnagjort.

 

Gimle var et stort og kaldt hus. Oljefyring kom først utpå syttitallet. Mange husker sikkert den svære vedovnen som sto i storsalen. Det gjaldt å finne en plass sånn passe lagt fra denne ovnen, for satt man for nærme så kunne skinka bli svidd, men om man derimot satt litt langt unna så kunne man få frostskader.

«Kinoloftet» var kinomaskinistens hule. Jeg tror ikke dagens HMS regler hadde godkjent dette arbeidsrommet. Selve filmene var ganske brannfarlige. Brannsikring var lik null. Litt bedre ble det da rommet ble kledd med gipsplater. Disse var ubehandlet, og støvplagen var følgelig stor.

  

Selve filmfremviseren var svær. Her måtte man møte i god tid for å brenne kullstifter. Dette måtte til for å få nok lys til å vise filmen. 

Dette er nok samme typen maskin som den som fantes på kinoloftet på Gimle.  Den veide nok et par hundre kilo, og varmeutvikligen kunne være uutholdelig. Legg merke til de to spakene i bakkant på kassa.  Med disse ble avstanden mellom kullstiftene regulert.

Det ble svært varmt oppe på dette lille kinoloftet. For å hjelpe på dette fjernet pappa glassruta i det lille vinduet hvor han viste filmen. Det hendte ofte at han stakk hodet ut gjennom dette bittelille vinduet, enten for å dempe uro i salen, - eller kanskje som oftest – for å få god oversikt over om hans døtre oppførte seg skikkelig etter at mørket hadde senket seg over kinosalen.

Støvplagen gjorde at maskinisten hadde stadige nyseanfall oppe på kinorommet. Disse nyseanfallene kunne gjøre utslag på Richters skala, og kunne gjøre den bedrøveligste film om til komedie. 

Illustrt bilde, Hentet fra nettet.

                                             

I starten hadde filmen et smalere format. Bildet var firkantet, og lerretet likeså.

På siste halvdel av sekstitallet kom det filmer i cinemascope. Dette var et bredere bilde. Vi kan sammenligne dette med overgangen som skjedde på Tv-fronten for noen år siden da vi gikk fra 4:3  til 16:9.  

Men Gimle hadde verken bredt lerret eller nødvendig utstyr til å vise dette nye formatet. Så dette førte til at filmene ble vist i gammalt format. Bildene ble trykket sammen. Resultatet ble at cowboyene ble svært lange i fjeset. Ja, både de på lerretet og i salen. Det er helt utrolig at folk godtok å betale for å se på disse filmene.

Men etterhvert kom det nytt lerret, og en ny linse som kunne vise korrekt format.

Men dette lerretet fikk skikkelig juling. Til tross for at det ble heist opp, og hadde sceneteppet foran, så smalt det en eller annen fotball oppi lerretet. Så foran hver forestilling måtte det gås over med bred brun tape for å lappe de revner som hadde kommet i løpet av gymtimene.

Når jeg sa at jeg ikke slapp inn på 16 års film før jeg var gammel nok, så var dette helt sant. Men jeg hadde fått glimt av en og annen voksenfilm før det var helt lovlig. Pappa måtte jo alltid prøvekjøre filmer. Et kinolerret består jo av hvit vinyl med mange små hvite hull. Dette gjør at filmen også vistes på panelveggen bakerst på scenen. Så jeg lurte meg av og til oppå scenen og satt og kikka. Jeg har altså opplevd «Cinemo Paradiso» i virkeligheten.

Samtidig med det nye formatet ble det også mere jobb for maskinisten. Tidligere ble det kjørt fem spoler a ca 25 min på en film med normal lengde. Nå kom nytt utstyr. Kinoen fikk to nye spoler a ca 50 min. Problemet var bare at filmene fremdeles kom i spoler på 25 minutter. Så derfor ble det dobbelt så mye spoling, -og skjøting i tillegg.

Og Gimle hadde ingen elektrisk spolemaskin. Alt ble håndspolet. På en gammel spolemaskin med sveiv. Om ikke jeg husker feil så var en vanlig spillefilm ca 2,5 km. Så det er ikke få km film faren min har sveivd gjennom.

 

Filmpakkene veide fra ca 20 kg og oppover. Disse skulle hentes på Ekspedisjonen på kaia i Hommelstø, og leveres samme sted dagen etter forestilling. Og fremkomstmiddelet – Jo det var sykkel og spark, avhengig av årstid og føreforhold.

Hvilke filmer var populære hos velfjordingene? Western- og Elvis-filmer slo alltid godt an. Sekstitallets norske komedier likeså. Husker godt Operasjon Løvsprett og Operasjon Sjøsprøyt.

 Etter hvert dukket et noe merkelig dansk fenomen opp. Nemlig de såkalte «Sengekant-filmene». Dette var tilnærmet «pornokomedie». Filmene falt i smak hos Velfjordingene. En annen danske med mange venner var Dirk Passer.                                               

Den filmen som satte tidenes rekord på Gimle var selvfølgelig Flåklypa. Den hadde premiere i 1975. Det gikk vel noen måneder før den kom til Gimle. Men jeg husker at vi brukte alle stolene som var tilgjengelig, Det ble kjørt flere forestillinger.

Da jeg rydda i pappas papirer kom jeg over noen kinolister fra åttitallet: Her er spilledato for en del kjente filmer.

20.11.83 Kun for dine øyne

04.12.83 Reisen til Julestjernen
04.12.83 Bulldozeren bruker Stålneven
11.12.83 Snurre Sprett Show
01.04.84 Fame
15.01.84 Måneraketten
29.01.84 Robin Hood
05.02.84 Vil du se min smukke navle
12.02.84 Hjelp vi flyr igjen
18.03.84 Brubaker, alene mot alle.
26.04.84 48 timer.
16.12.84 Men Olsenbanden var ikke død
01.12.85 Orions Belte

Jeg fant også en oversikt over antall betalende i en periode i 1976.

05.09.76.   7 barn. 19 voksne

10.10.76.    20 voksne

24.10.76     18 barn 22 voksne

05.12.76     17 barn. 16 voksne 

12.12.76       4 barn. 16 voksne 

 

Men lyden i kinosalen på Gimle var et stort problemø. Særlig på de norske filmene. Det var nesten ikke mulig å høre hva som ble sagt.

Desverre gikk det også ut over musikken som ble spilt før filmen, under lysbildereklamen for lokale firmaer og i alle pauser. Det var bare en håndfull plater på kinoloftet.

Det var særlig disse platene som snurra rundt.

The Blue Diamonds: Ramona / All of me,

Sven Ingvars: Fröken Fräken / Min Gitarr.

Bob Luman: Let's think about living / You've got everything,

Lolita: Seeman / La Luna.

Jan & Kjeld: Buona Sera / He's got the whole world

Noen av låtene er spredt rundt i dette blogginnlegget.

Kunngjøring av filmene skjedde via annonser i Brønnøysunds Avis og ved at pappa satte opp kinoplakat og ca 6-7 bilder fra fimen på Herredshusveggen i Hommelstø Men i en periode så forsvant det en og annen plakat, og bilde likeså. Ungdommen fikk skylda. Det var selvfølgelig de som hadde tatt med seg plakater og bilder for å dekorere pikerommet eller gutterommet. Det ble også rettet en mistanke mot «Herredshuskjelleren» som var datidens samlingssted. Men all mistanke var uberettiget. Det var faktisk bygdas prest som ikke ville at hans sognebarn skulle «ledes uti fristelse». Diskusjonen varte og rakk over flere uker. Problemet ble ikke løst før kinoen fikk sin egen låsbare kasse med glass hvor kinoens materiell kunne henge i fred.

Kinostolene. - Ja, de var et tungt kapittel. I starten var det noen tunge rødmalte beist av treverk. Tre og tre stoler var montert sammen. Hver stol hadde klappsete. De var håpløse å bære uten å klemme fingrene. Når kinoen var over skulle salen klargjøres til gymsal. Stolene måtte da bæres oppå scenen. Etter hvert fikk vi rørstoler som kunne stables før bæring. Det var litt bedre. Men du verden så tunge også de var.

Utover syttitallet sank publikumstallet. Fjernsynet hadde nok litt av skylda. Men nå skal det sies at Nrk serverte ikke så sltfor gode ungdomsprogrammer. Og de viste kun film på mandag.

Selve fienden kom på åttitallet, - videoen.  VHS-kassettene !!!!     Nå kunne folk leie sin egen film hjem i stua. Da ble det slutt med kinoen på Gimle.

Men heldigvis har denne kinoen gitt oss mange gode minner.  Om noen av dere har minner dere vil del, send meg en melding på Facebook, så legger jeg dem til i dette bloggavsnittet.

IDOL.

Hvorfor kjennes det bittelitt småflaut ut når jeg innrømmer at jeg ser på (og liker) Idol. Og det er ikke bare alderen som gjør at jeg ikke tilhører målgruppa. Det er vel så mye det at jeg vil karakterisere meg selv som ei rockekjerring. Og rockefolket følger ikke med på Idol, - eller gjør vi det ??

Men i kveld har vel noen og enhver fått sitt rockehjerte i sentrifugen. Jeg hadde gitt opp årets Idolsirkus etter en overdose køntri fram til finaleprogram nr 3. Heldigvis hadde jeg tatt opp fredagens Idol, og etter å ha spolt meg gjennom kloningen av Bjøro Håland, og et knippe syngedamer som leverte en og annen sur tone, så kommer rockeren – Erik. Har vi vært vitne til en Idolrevolusjon? Tror uansett dette er et Idoløyeblikk vi kommer til å huske lang tid framover. Uansett hvem som blir årets vinner.

Jeg mener jo, uten at jeg på noen måte er loalpatriotisk, at årets beste Idoldeltaker allerede røk ut for flere uker siden.

Idol har i år feiret sitt 10 års jubileum i Norge. Og om vi går gjennom alle finalistene så finner vi en håndfull artister som fremdeles «holder koken».

Jeg tror det er få som kan Idolvinnerne på rams. Så derfor kommer en liten repetisjon

Sesong 1. 2003. Kurt Nilssen

Sesong 2. 2004. Kjartan Salvesen

Sesong 3. 2005. Jorun Stiansen

Sesong 4.2006. Aleksander Denstad With.

Sesong 5. 2007. Glenn Lyse

Sesong 6. 2011. Jenny Langlo.

Tja, av disse er det vel bare Kurt som kvalifiserer til artistgruppe A. Glenn har vi ikke sett side finalen. Kjartan har jeg sett en gang, som oppsanger på en fotballkamp. Aleksander har vært en tur eller to i Japan, mens Jorun og Jenny har slitt med helsa. (Om vi skal tro sladderpressen)

Men av andre finalister finner vi navn som har gjort seg bemerket. Tone er selvfølgelig vinneren av taperne. Ingen over, ingen ved siden. Men jeg vil også nevne Maria Haukås Mittet. Hun hadde selvfølgelig vunnet sesong 2 om ikke en stylist hadde gått amok i Marias hår. Maria hører absolutt hjemme i A-laget. Vi kommer heller ikke utenom Aleksander Rybak. Jo, han har vært med i Idol, selv om han ikke kom til finalerundene. Han havnet blant top 50, om ikke jeg husker feil.

Så går vi over til B-laget. Der finner vi Gaute Ormåsen, Alejandro Fuentes, Eva Weel Skram, Bjørn Johan Muri og Margareth Berger etter at hun kom frem fra glemselen i forbindelse med årets MGP.

Litt lenger ut i alfabetet finner vi Espen Grjotheim, Sandra Lyng Haugen og Linnea Dale. Espen begynner å bli en voksen mann. Hans karriere virker trygg og stø, og på stedet hvil. Sandra har vi ikke hørt så mye om, i hvert fall ikke når det gjelder musikk. Langt bak i hjernen hører jeg en rappelåt, men det er alt. Det blir litt merkelig når jeg husker hennes pizzalaging i 4 stjerners middag bedre enn hennes innsats på den musikalske arena. Men Linnea er utvilsomt på vei oppover. Først gjorde hun suksess med gruppa Donkeyboy. I fjor kom hun med albumet «Lemoyne Street». Et album som virkelig lover godt for fremtiden.

I kjølvannet av Idol har vi fåttprogram som X-faktor, Norske talenter og The Voice. Også her har vi fått vinnere i fleng: Chand Torsvik, Hans Bollandsås,

Av andre artister som kommer fra X-faktor fabrikken finner vi Marthe Valle, Atle Pettersen, og den aller beste: Gabrielle «Ring Meg» Leithaug. Fra Norske Talenter har vi vinnerne Stine Hole Ulla, Erlend Bratland og Kristian Rønning. Vi husker også Nora Foss Al-Jabri.

Fra The Voice husker vi selvsagt vinneren Martin Halla. Han er kanskje, den ved siden av Kurt Nilsen, som har gitt oss den mest unike stemmen.

Så var det noen ord om dommerne. Etter min mening er årets dommerpanel det aller beste, til tross for at de har gjort Idol 2013 til en "køntrikonkurranse". Men heldigvis finnes det en rocker blant deltakerne, --- enda.

Av tidligere dommere har jeg følgende favoritter: Jan Fredrik Karlsen , Toe Lise Skagefoss, Marion Ravn og Ole Evenrud, og selvfølgelig , selve gromgutten – Asbjørn Slettemark. Asbjørn har faktisk blitt min veiviser på flere områder; - musikk, film, TV-serier og bøker. Etter at han begynte som kritiker av folks tidtrøyte i Tv2, har jeg av og til fulgt hans råd. Og, uten unntak, så har hans anbefalinger falt i smak.

Som den uhelbredelige platesamler jeg er, finnes alle Idolcd'ene i hylla mi.

Hva har så Idol betydd for norsk musikkliv i disse 10 årene? Jeg er litt usikker. Vi lever i en tid med et sviktende platesalg. Det er artister med unik sceneopptreden og god musikk som overlever. Men en ting er sikkert: Takket være Idol så har de unge fått en unik mulighet til å få vist seg fram for både publikum og bransjefolk. Jeg synes å merke at nivået på Idoldeltakerne har blitt adskillig bedre de siste årene. Dette gleder et musikkhjerte, og gjør at jeg , etter å ha fått tenkt meg om, ikke lenger er så flau over å like Idol. Og i år heier jeg på rockegutten Erik, - etter at Ken Andre røk ut.

THE COLORS TURNED RED

Haugesund 1988. Bandet « The Colors turned red» har våknet til strålende kritikker etter at de har gitt ut sitt første album. "Den beste norske på engelsk" "De spiser a-ha til frokost" «The Colors har verden for sine føtter». Ja, dette var noen av musikkjournalistenes begeistrede utsagn. Men albumet solgte kun ca 4.500. Noe som var milevis unna bandets forventninger.. Piffen ble borte, og etter 6 mnd, var bandet historie. Jeg hadde aldri hørt om dette bandet. Men som den uhelbredelige samleren jeg er, så kjøpte jeg plata deres for en tjuekroning på QXL for et par uker siden. Jeg fikk plata i posten en tirsdag. Den ble satt i hylle sammen med noen tusen andre LP'er. Skiva så ikke så veldig spennende ut, så jeg tenkte jeg fikk spille den en annen dag. Nå skal det innrømmes at åttitallsmusikk er langt fra det beste jeg vet. Men tilfeldighetene gjorde at akkurat denne tirsdagen var dette bandet gjester i mitt favoritt radioprogram Herreavdelingen. De kunne fortelle at i forbindelse med 25års jubileet for utgivelsen av sitt album, så hadde de nå sluppet en remastret utgave på rød vinyl. Bestilling ble sendt Platekompaniet umiddelbart. I dag dumpet den nye skiva ned i postkassa. Vinylen er rød, coveret er oppgradert til et flott utbrettscover, og det beste av alt – det ligger ved en CD. Det liker jeg. Da kan jeg spare LP'en litt. Akkurat nå snurrer 2013 utgaven på platespilleren. Jeg har sagt det før: Jeg er ingen lydfreak. Så jeg kan ikke si så mye om hvor mye remastringen har gjort med originalen. Men det låter bra – i mine ører. Dette er lettbeint popmusikk, nærmere sekstitallet enn åttitallet (heldigvis). Musikken er gitarbasert. Jeg hører litt Henning Kvitnes, en smule Bruce Springsteen, noe Byrds, mere Shadows, og mye Beatles. Alt dette has oppi ei gryte og røres godt om. Til slutt krydrer vi med det norske bandet Firebeats og pynter med David Bowie. Resultatet er The Colors turned red. Et band som burde hatt en mye større plass i norsk pophistorie. Men kanskje denne nyutgivelsen kan gi dem plassen de fortjener.