SPLITTER NY VINYL: TOVE BØYGARD – BLÅE DRAG

2017.  Lucky Records  ‎– NOLBR1601.

Fra bigdippper.no:

Tove Bøygard er ute med nytt kritikerrost album, «Blåe Drag». Dette er Toves andre soloalbum. Hun har også gitt ut tre album med sin søster Anita i duoen Bøygard, og deres siste album ble nominert til Spellemann i 2014.

Musikken på ”Blåe Drag” befinner seg i et landskap som kan beskrives som ”Country Noir”: Dolly Parton møter Nick Cave i en Tom Waits diner. Mange av låtene lodder i det mørkere leiet både musikalsk og tekstlig.

Tove Bøygard er kjent for å være en artist med en meget sterk tilstedeværelse og formidlingsevne, akkompagnert av et gnistrende gitarspill og munnspillsoloer som kryper inn under huden.

Min kommentar:

Jeg har tidligere i denne bloggen skamrost Bergen for å ha fostret dusinvis med musikere til det norske platepulikum.  Men nå har jaggu Hallingdal meldt seg på md den ene kandidaten sterkere enn den andre. 

Jeg nevner:  Hellbillies, Daniel Kvammen, Stein Thorleif Bjella og fra duoen Bøygard som består av søstrene Anita og Tove så får vi nå soloartisten Tove.  Hennes søster Anita har for øvrig temmelig sterke bånd til Brønnøysund om ikke jeg tar feil.

Men dette handler om Tove, og hennes andre soloalbum.

Jeg sitter her og lytter til teksten og tenker at hallingdialekta er en utrolig vakker dialekt.  Det er nesten sånn at uansett hva Tove formidler, så framstår det som poesi.  Men det er tydelig at dette er ei dame som har noe på hjertet.  Og uredd som hun er, så går hun rett på et at de mest utfordende spørsmål i dagens samfunn, nemlig flyktningekatasrofen.  

Tove synger ut, bokstavlig talt, om vår egen komfortable hverdag hvor vi ikke mangler noen verdens ting.   Hun setter dette opp mot de som ikke har noen.  Kan vi være upåvirket av dette? Det kommer tydelig fram at dette er ei dame som har levd et liv, og opplevd og sett litt av hvert.  Jeg har lest eller hørt et sted at hun er sosionom og har jobbet noen år på sprøytebussen i Oslo. Det er en god ballast å ha med.

At Tove har blikk og følelser for de svake i samfunnet kommer godt fram i tekstene hennes, om det er flyktninger, innvandrerkvinner, innsatte i fengsel, narkomane, uteliggere eller samfunnets svake generelt.  Kort sagt de som har vært uheldige når kortene har blitt delt ut.  

Det er godt gjort å skrive tekster med et slikt tydelig budskap uten at ting blir kleint og budskapet blir en festtale.  Nei, her pakkes ikke ord og vendinger inn.  Her er det reine ord for pengene for pengene.  

Og tekstene går fra det brutale:

«Eir rom på Ila

Ei utslettin mor»  (Almindeleg Liv)

til det vare og vakre:

«og brått du kjem attende

og kilar kjakjin – te dei på vent». (Blåe Drag)

Her er ei dame som har opplevd, levd og observert.  Og det beste, - hun er i stand til å formidle dett.  Hør bare på sangen «Den som ikkje søv»  En seig blues som forteller oss hvordan det er å være våken om natta.  Alle tanker og følelser blir så forsterket.  Jeg har ligget mye på sykehus, og ifølge personalet der så  gikk det alri så mye smertestillende som mellom 4 og 6 på natta.  Man føler seg aldri så alene som den blå timen på nattmorran.  Da har man følelsen av å være helt alene i verden.  Resten av huset sover.  Resten av byen, ja hele verden sover.  Til og med Gud sover den timen. -  Ifølge Tove er han ikke på jobb.

Jeg digger stemmen til denne artisten.  I det ene øyeblikket er den så fløyelsmyk at den omfavner meg kjærlig, men den i neste øyeblikk rasper til og klorer meg så jeg er sikker på at jeg må ha kloremerker. 

Jeg har en favoritt når det gjelder kvinnelige artister. Nemlig Marianne Faithfull, og det beste kompliment jeg kan gi Tove Bøygard er at hun i perioder minner meg om Marianne.  Men jeg får også flashback til en annen av mine ungdoms helter, nemlig Janis Joplin.

Det kan simpelten ikke bli bedre enn en stemme som minner om Marianne og Janis og tekster med budskap framført på halling dialekt.

Du kan høre musikken på  Tidal  og Spotify.