FRA PLATEHYLLA: BARBIE BONES – DEATH IN THE ROCKING HORSE FACTORY

1991.  EMI ‎– 7990151

Prosjekt  «vinyl til frokost»

Det aller første jeg tenker i det tonene fra spor 1 fyller stua er at dette må være en gjeng sinte unge menn.  Fordi her er det mange utrop av F*ordet, og MF* uttrykket. 

Bandet ble startet i 1987, da under navnet Monalisa Overdrive. Men før de gav ut debutalbumet skiftet de navn til Barbie Bones.  

Dette albumet er plate nr 2 fra bandet.  Kritikkene var gode, og de vant faktisk Spelemannsprisen for dette albumet.  Det tøffeste av alt var nok da et av bandmedlemmene benyttet takketalen til å spørre hele det norske folk om noen tilfeldigvis hadde en ledig hybel.

Men det den noe berusede musikeren ikke hadde tenkt så nøye over var at han for åpen mikrofon oppga telefonnummeret sitt.  Men det var flere som delte på dette nummeret, ettersom dette var fastelefonen som var installert i kollektivet hvor musikeren bodde.  Det gikk ikke lenge før denne telefonen begynte å kime. Ooopps !

Her kan du se den berømte takketalen.

Trofeet forsvant i løpet av natta, men heldigvis ble det funnet igjen i snøen utafor vinduet.  Ingen av bandmedlemmene var noe særlig interessert i å beholde trofeet.  De donerte det derfor til utestedet «Garage» i Bergen mot en, etter mitt begrep, ganske lukrativ avtale.  Medlemmene i Barbie Bones skulle ha gratis inngang og rimeligere øl på livstid.

Det er slike historier som skaper ekte Rock’n’Roll. Og denne historien fant jeg i Bård Oses bok "100 Beste Rockeplater fra Bergen".

Bandet ble lagt merke til, i hvert fall i Bergen.  Her er hva bloggen til deichman.no skriver om bandet:

Med sin blanding av rock, punk, funk og indisk raga sparket Barbie Bones i gang en ny Bergensbølge, og var  sammen med Pogo Pops og Chocolate Overdose plutselig det mest spennende som foregikk innen norsk musikkliv.

«Høyoktan psykedelisk boogiefunk», skrev musikkavisen Beat i forbindelse med utgivelsen av plata, og det er en ganske presis beskrivelse. 

Men til tross for turne i USA, tusenvis av videovisninger på MTV, og Spelemannspris, så solgte ikke plata.

Bandet takket for seg.  Den gang mente de at plateselskapet ikke har fulgt opp på en seriøs måte.  Senere har de vel innrømmet at de ville bare være musikere, og hadde vel ikke helt den økonomisk innsikten som var nødvendig.

Men Yngve Sæthre har heldigvis fortsatt å jobbe med musikk.  I dag er han vel en av de beste produsenter og samarbeidspartner som er å oppdrive her til lands.

I Deichmans blogg nevnes det en episode hvor bandet kaste fiskeslo på publikum under en konsert.  Kanskje ikke så veldig populært.  

Jeg er faktisk usikker på om jeg har hørt denne plata før nå i dag.  Jeg liker’n.  Det er full fart og splleglede.   Kan kanskje virke litt rotete i enkelte partier, uten at det forringer kvaliteten.

Du kan høre albumet på Tidal og Spotify