KVELDENS FILM: UTØYA 22.JULI

Kanal:  Viaplay.

Sjanger:  Drama

Skuespillere : Andrea Berntzen, Elli Rhiannon Müller Osborne, Jenny Svennevig,  Aleksander Holmen,      Ingeborg Enes,  Sorosh Sadat,  Brede Fristad,   Ada Eide mfl.

Regi: Erik Poppe

Manus:  Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig

Foto: Martin Otterbeck

Nasjonalitet : Norge

Språk:   norsk

Lengde:  1 t. 32 min.

Produksjonsår:   2018

Fra cdon.no:

Spillefilmen UTØYA 22. JULI handler om dagen vi aldri glemmer, men vanskelig kan forstå. En stor mengde fakta fra AUFs sommerleir 22. juli 2011 er allerede gjengitt i rettsaker, bøker og media.

 Men de færreste av oss vet mye om den ufattelige panikken og forvirringen som oppstod, eller de umulige valgene ofrene ble stilt overfor. En terror som påførte så mange en frykt og sorg de må leve med resten av sitt liv.

 UTØYA 22. JULI er skrevet på bakgrunn av vitneskildringer og kjente fakta, og skapt i tett dialog med flere overlevende. Av respekt for ofrene og deres pårørende, er karakterer og enkeltopplevelser oppdiktet. I filmen møter vi Kaja (18) og hennes venner på sommerleiren, og ser hendelsene slik de kunne ha sett ut for noen på øya. Filmen starter når ungdommene, sjokkerte over bombeangrepet i Oslo, betrygger sine pårørende med at de er langt unna. Den trygge atmosfæren brytes da skudd høres. Så følger vi Kaja i hennes kamp for å overleve – minutt for minutt.

Min kommentar:

Jeg hadde planlagt å se denne filmen på kino, men utsatte det flere ganger.  Jeg klarte det rett og slett ikke.  Tenkte at denne filmen måtte jeg heller vente på slik at jeg kunne se den i min egen stue.  Jeg hadde jo forventet at jeg måtte ta pauser underveis for å hente meg litt inn. 

Men umiddelbart etter at i filmen er i gang, og jeg oppdager at denne filmen varer kun 92 minutter, og etter en innledning, så varer selve marerittet på Utøya nøyaktig like lenge som i virkeligheten. Da bestemte jeg meg:  Søren heller, - denne filmen skal jeg se uten pause.  Det jeg føler her jeg sitter trygt og godt, er ingenting mot det ungdommene på utøya opplevde.

Det hele begynner med at hovedpersonen Kaja fester blikket direkte på meg, og snakker til meg.  Men det viser seg at hun snakker med sin mor i telefonen.  Men jeg er allerede med inn i handlingen etter denne geniale åpningen. 

Så blir vi vitne til noe så trivielt som en søskenkrangel.  Den ansvarlige storesøsteren vil helst ha litt kontroll på en noe yngre søster, som gjør hva hun kan for å slippe unna denne kontrollen.  En situasjon som er ganske kjent for alle som er så heldige å ha en lillesøster,  - -  eller en storesøster. Søsken kan irritere en gråstein, men søskenkjærligheten overskygger det meste.

Kaja er en typisk storesøster som passer på sin lillesøster Emilie.  Hun blir en smule irritert og kjefter på henne, men  viser i neste øyeblikk omsorg og rydder opp i hennes noe rotete telt.

Ungdommene trives på leir, de flørter og har store forventninger til kveldens grillfest.  Mens de venter så tar de seg en vaffel og prøver å ha det hyggelig.  For de har selvfølgelig fått med seg hva som har skjedd i Oslo.

Så smeller det!

Og derfra er det bare kaos.  Vi følger Kaja tett i de neste sytti minuttene.  Hun hjelper en av sine skadete venninner inn i skogen. Men de er slett ikke i sikkerhet.  De ringer politiet som sier at de er på vei.  Det kommer det en ung gutt løpende som kan fortelle at det er politiet som skyter. Her er det ikke tid til å diskutere, eller finne ut hvem eller hvorfor.  Mens resten av de ungdommene Kaja er sammen med, prøver å komme seg ned til vannet, så vil hun forsøke å finne lillesøster Emilie.

Det er tydelig at unge Kaja er en ansvarsfull og empatisk jente.  Jeg vil kalle henne en ledertype.  Og det kommer tydelig fram at Kaja har ambisjoner.  «Hun sier at hennes drøm er å komme på Tinget».

Jeg må virkelig berømme filmskaperen som ikke har gått i «Hollywoodfella» her.  Om dette hadde vært en amerikansk produksjon, så hadde det vært groteske bilder, nærbilder av gjerningsmannen (Jeg unngår med vilje å nevne navnet) og voldsomme lydbilder med skuddsalver, rop og skrik. Vi hører hva som skjer, men lydene er i bakgrunnen.  Vi kan faktisk høre gjerningsmannens bevegelser i form av skritt og skuddenes er tydelige, men med variabel avstand til steder hvor Kaja gjemmer deg til enhver tid.  Under flukten skjer så godt som alle samtaler ved hvisking, mobilene blir satt på lydløs og det eneste vi hører bortsett fra det jeg  allerede har nevnt er skrittene på regnvått underlag  og ungdommenes pust. Innimellom, og da særlig etter hver skuddsalve med påfølgende skrik er det absolutt stillhet. Jeg kan i farten ikke huske noen film som har gjort slik inntrykk på meg når det gjelder selve lydbildet. 

Fordi vi følger Kaja svært tett, så legger jeg så godt merke til pusten hennes. Det er slett ikke lett å lytte når man er andpusten, eller å være stille for den saks skyld.  Jeg har følelsen av å løpe rett bak. Eller ved siden av Kaja.  Dette takket være en kameraføring jeg aldri har sett maken til.  I hver fall ikke i så lange perioder av en film.  Det kan nesten se ut som om det er benyttet håndholdt kamera. I perioder kan det se litt amatørmessig ut, ved at vi plutselig får et bilde av veikant og gress mens en persons ansikt vises på lerretet. Men det er nettopp dette som gjør filmen så ekte.

Jeg har lest et sted at de brukte kun fem dager så selve innspillingen.  Den ene dagen gikk i vasken grunnet en solstorm som førte til kommunikasjonsproblemer.

Kajas flukt er presentert som en eneste lang scene.  Dette gjør selvfølgelig inntrykk.  Vi får inntrykk og opplevelser på nært hold. Det er særlig en scene jeg la merke til.  Det er der en mygg sitter på armen til en skuddskadet jente. Dette skjedde visstnok helt tilfeldig under takning. Jeg setter pris på at hendelsen ikke ble borte under klipping.

Jeg må berømme de unge skuespillerne og da særlig Andrea Berntzen som spiller Kaja. Jeh har forstått det sånn at de alle er amatører. Likevel klarer de alle på mesterlig vis å gi oss stemningen, panikken, kaoset, sårbarheten, usikkerheten, samholdet, maktesløsheten og dødsangsten som preget disse vel sytti minuttene på Utøya en regntungjulidag i 2011.

Og til sist: Tusen takk til Erik Poppe for at du våget å i oss denne filmen.  Det har vært diskuteert fram og tilbake, - Var det riktig?  Var det for tidlig?  Var det nødvendig?  Osv.osv.

Når jeg i kveld har sett resultatet, så er jeg glad for at det var nettopp du Poppe som ga oss den første filmen (så vidt jeg vet) om tragedien på utøya.  Selv om bakteppet er virkelighet, så er personene fiktive.  Filmen er ikke spilt inn på Utøya, men på Frognøya som også ligger i Tyrifjorden.

Jeg vet ikke om denne filmen viser noe i nærheten av den dramatikken ungdommene opplevde på Utøya.  Jeg har heller ikke gjort meg opp noen mening om denne filmen i det hele tatt burde vært presentert på kino.  Jeg har  heller ikke lest anmeldelser om filmen, men jeg har jo ikke kunnet unngå å høre innslag på Tv.  Mitt inntrykk er at filmen har blitt godt mottatt av publikum.  Vel så viktig for meg er de kommentarene jeg har hørt fra pårørende og overlevende som har gitt både regissør, skuespillere og det ferdige produktet  rosende omtale.  Jeg henger meg gjerne på deres kommentarer.  Jeg føler at dette er en film som en måte som viser respekt i alle ledd.

Nå har denne filmen fremdeles (aug/18) nyhetens interesse.  Men jeg håper og tror at dette er en film som vil bli vist på TV både i Norge og utlandet i mange år framover.  

I disse dager produseres det flere filmer og Tv-serier om terroren som rammet Norge 22.jul 2011. Det blir spennende å se om kommende produksjoner klarer å presentere et ferdig resultat som viser alle de som er direkte eller indirekte berørt av hendelsen like stor respekt som Erik Poppes "Utøya 22.juli"

«Vi må aldri glemme».

Jeg kjøpte filmen på Viaplay.no.

Du kan også kjøpe filmen på cdon.no som

Dvd eller Blue-ray