“Leieboer” var mitt første møte
med Ole Paus. «Hva i all verden var nå dette»? Her var det en
artist som virket mangle det aller viktigste: -- Nemlig sangstemmen. Han rett og slett surt. Men likevel rørte han noe i
meg. Han formidlet poesi i samme gate som en annen artist som også
manglet den kraftige sangstemmen, nemlig selveste Bob Dylan. Og da
jeg hørte låta "Ingenting å være redd for " , var jeg helfrelst.
Ole Paus ble vår helt. Gutta skrev
besifring på sine ark med sangtekster, og Paus' låter ble
nachspielsmusikk nr 1. Det var jo ikke så nøye. Vi forventet ikke
lenger en klokkeklar Sølvguttrøst, eller en melodiøs stemme a'la
Cliff eller Elvis. Det skulle lyde rått og raspende.
Det er litt rart å tenke på at Ole
Paus ble oppdaget av Alf Cranner. Cranner har vel Norges mest
fløyelsmyke stemme. Så det lyder utrolig at Oles sandpapirstemme
skulle vekke Alfs interesse.
Men unge Hr Paus var så mye mer enn en
litt rocka visesanger. Han var poet, satiriker, humorist,
revyforfatter ... og etter hvert TV-programleder.
Ole Paus var bohemen, men han kom ikke
unna sin konservative bakgrunn. Dette kunne vært problematisk for
alle andre enn Ole Paus. Han kunne stå med et bein i hver leir,
og komme unna med det.
På denne skiva fikk Ole god hjelp av
dyktige og populære musikere fra bandet Pussycats.
Nå 40 år ette, så hører vi at
stemmen til Ole har endret seg: Nå er han mye, - mye hesere.
Akkurat nå sitter jeg og lytter til «Du kaller det vakker musikk».
På denne låta er ikke stemmen til Ole hes i det hele tatt, men han
sprekker på de lyse tonene da som nå. Men det er jo derfor vi
digger denne mannen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar