SPLITTER NY VINYL: RÖYKSOPP – THE INEVITABLE END

RÖYKSOPP – THE INEVITABLE END. 2014. 

Fra cdon.no:

Röyksopp slipper sitt femte, og siste, album The Inevitable End mandag 10. november. Dette er deres mest personlige album til nå, og kommer bare seks måneder etter det kritikerroste mini-albumet Do It Again som de slapp med Robyn. «Med The Inevitable End har vi beveget oss over i et mørkere tema, med fokus på tekster. Denne åpne tilnærmingen føles både personlig, ærlig og avslutende» sier Svein, «Med dette albumet ble det klart at vi ønsket å lage et album, i klassisk betydning, selv om det blir vårt siste» legger Torbjørn til.

Etter å ha kreert fem komplette utgivelser føler duoen at de i fremtiden vil være enda mer åpne for å ekspermientere med hvordan de skal dele musikken sin. «Vi føler at dette er et farvel til det tradisjonelle albumformatet» forklarer Svein. «I albumene vi har gitt ut hittil har vi kunnet si og gjøre innenfor LP-formatet. Vi skal ikke slutte å lage musikk, men dette er det siste som kommer i albumformat fra oss».

Min kommentar:

Så har jeg hørt de siste tonene som noen gang skal utgis på plate fra Röyksopp – om vi skal tro ryktene. Det hele er lagt opp til at jeg skal sitte med en klump i halsen. Stemningen fyller dette albumet, dog med noen lysere partier innimellom. 

Allerede i spor 1 får vi invitasjonen « If you wanna ride with us tonigt».  Tonene er litt skumle.  Jeg tenker tilbake på mine første ridetimer da jeg bodde i Sørkedalen.  Det var helt nødvendg å ha med en leier, som hadde kontroll på hesten.  Og jeg sitter med noe av den samme følelsen idet «Skulls» drar i gang. Jeg føler  meg litt utrygg. Jeg er fullstendig enig med de som sammenligner dette med den tyske gruppa Kraftwerk.  Vi burde ha festet sikkerhetsbeltene under spilling av «Autobahn» tidlig på syttitallet.

I spor 2 «Monument» kommer Robyns med sin stemme, og jeg kjenner meg øyeblikkelig mye tryggere.

Albumet fremstår som mørkt.  Det er gjennomført ved at coveret fremstår i mørke farver, og platene ligger i grå/svarte innerposer, men lys og liten skrift.

Låta «Rong» m/Robyn er noe merkelig.  Hele teksten består av kun to linjer.  Jeg tillater meg å gjengi teksten i sin helhet her:

RONG

What the fuck is wrong with you?

You’re just so fucking wrong.

Men til gjengjeld så gjentas første linje ikke mindre enn ca 20 (!) ganger. Ja ja, jeg håper at Robyn får svar.  Men det spiller kanskje liten rolle, ettersom det kan se ut som om hun allerede har gjort seg opp en formening. Hørte jeg: - «Typisk kvinnfolk» ?

Susanne Sundfør avslutter side 2 med låta «Save Me». Hennes stemme er som alltid klokkeren.  Det er befriende etter alt dette mørke. Men også denne låta har en tristhet over seg, til tross for taktskifte.

Plate nr 2 starter veldig lovende.  Gjesteartisten Jamie McDermott, eller  Jamie lrrepressible som han kaller seg her, har en soft, vakker stemme. Dette er virkelg en partylåt, men en sterk og god grunnrytme.  Jeg ser for meg et stappfullt danseegulv hvor hele folkemengden er i bevegelse.

Neste låt « Here she comes again» har igjen dette truende, mørke over seg. Her oser det uhygge..

Heldigvis kommer Sundfør igjen og redder oss med sin særegne røst.  Dette er en nydelig låt, som hever albumet mange hakk og redder oss fra det dypeste mørke.

Så snur vi plata, og i første låt på side 4, så hopper vi på karusellen som dras i gang idet pickupen treffer rillene.  Jeg ble rimelig overraska, særlig ut fra at albumet hittil hadde vært så dystert, mørkt og seigt.  Men nå, som jeg har våkna skikkelig, så ser jeg er tydelig oppbygging gjennom låtene.  Det skjer på en genial måte, så man er nesten ikke klar over stemningsendringen før en er med på karusellen.  Heldigvis er ikke farten større enn at man henger med, samtidig som man begynner å ta innover seg hvor trist det blir nå som vi ikke skal få flere album fra Röyksopp.

Den nest siste låta för bandet trekker ut støpselet er instrumentalen «Coup De Grace» Et begrep som brukes om barnhjertighetsdrap, ifølge Dagbladet.  Ligger det et grunnlag for tolkning her? Uansett så er låta vakker på en særegen måte, og jeg ser for meg at den kan brukes som soundtrack til så mangt.

Så kommer finalen: «Thank You». Jeg blir nesten litt rørt.  Og det til tross for at jeg ikke er en svoren tilhenger av electronica.  Derimot er jeg tilhenger av artister og band som setter spor etter seg, både her på bjerget og i det store utlandet.  Jeg håper inderlig at gutta i Rötksopp savner publikum like mye som den siste låta kan tyde på, og dermed kommer tilbake.  Men jeg tror nok at de har planene klare.  Vi får garantert høre mer fra disse to.  Men om dere nå skulle gi dere som «Röyksopp” så vil jeg takke for laget.  Jeg har fulgt med bandet i mange år.  Adam fikk sitt eple fra Eva, men denne kjerringa fikk sitt eple fra Røyksopp. I likhet med Adam, så falt jeg for fristelsen og ble evig fortapt.