 |
| 2014. Rune Grammofon. RLP3157 |
Fra Platekompaniet.no:
I motsetning til de fleste andre band i det norske progrock/jazz-landskapet innehar Hedvig Mollestad Trio en liten, men sunn dose britisk bluestilnærming type tidlig Led Zeppelin, Black Sabbath og Free - også når det gjelder lyd og innspilling. Der den typiske jazzrocken og proggen ofte kan være noe strømlinjeformet, har HMT en noe mer rufsete og rocka tilnærming (det er lett å skjønne hvorfor den smått legendariske Rolling Stone-skribenten David Fricke er fan av bandet).
Min kommentar:
Jeg vil tro at dere som kjenner meg godt lurer litt nå. Har rockekjerringa hengitt seg til jazzen? Tja, hva skal jeg si. Jeg har , som nevnt i tidligere innlegg, blitt mere nysgjerrig på jazz-landskapet. Derfor gjør jeg, med jevne mellomrom, forsøk på å lytte til musikk hvor jazzen er tilstede. Denne gangen har jeg faktisk dristet meg til å kjøpe to vinylplater med jazzinspirert musikk. Så det kommer seg. Det er håp for alle.
Det var en vinylvenninne som gjorde meg oppmerksom på gitaristen Hedvig Mollestad. Og om man, som jeg digger progrock, eller musikk det ikke går an å danse til, så må man bare like denne dama.
Når du så setter på denne skiva, og skrur opp volumknapen på max. - Så garanterer jeg at du, som jeg, vil bli berørt av musikken, spillegleden og energien.
Det var en av våre dagsaviser som uttalte at musikken på denne plata var «en graut av rock, jazz og blues». Jeg tror ikke at vedkommende mente det negativt. For graut kan være veldig godt. Det eneste som plager meg, både når det gjelder graut og god musikk, er når porsjonene blir for små.
Denne skiva er rett og slett alt for kort. Men heldigvis er låtene så gode at de lar seg høre om og om igjen.
Her finner du musikken på vinyl og cd
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar