Fra cdon.no:
Med "Blod på snø" og nå oppfølgeren "Mere
blod" har Jo Nesbø beveget seg over i en ny krimgenre, svært godt mottatt
av både kritikerne og leserne. I august 1977 går en mann av bussen i ei øde
bygd på Finnmarksvidda. Han kaller seg Ulf, har ingen bagasje og hevder at han
er kommet for å gå på jakt. Blant læstadianere og samer møter han en kultur som
både er gjestfri og ekskluderende, hjelpsom og fremmed. Bygdas klokker, Lea,
låner ham en rifle og en jakthytte hvor midnattssola holder ham våken mens han
hvileløst vokter det storslåtte, men monotone viddelandskapet. Og det går etter
hvert opp for Lea og hennes sønn Knut at Ulf ikke er jeger, men bytte. Og at
jaktlaget er på vei. Jo Nesbø om "Mere blod": "I beskrivelsene
av Finnmark - som selv for nordmenn flest er ganske ukjent territorium - er
kildene blant annet mine egne erfaringer da jeg reiste og bodde i fylket på
70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, andre som har innblikk i samekultur og
Øyvind Eggen som har latt meg bruke utdrag av sin avhandling om
læstadianere."
Min kommentar:
Det er alltid like spennende med en ny bok fra Jo Nesbø. Ingen norsk forfatter er i nærheten av å få så
mye forhåndsomtale som denne forfatteren.
Jeg er en av mange Nesbø- fan. Ja, bortsett fra krimboka «Blod på snø». Den var jeg bare sånn passe fornøyd med. Her kan du lese hva jeg skrev om boka i vår
rett etter at jeg hadde lest den.
Så da denne nye lydboka dumpa ned i postkassa denne uka så la
jeg lista litt lavere enn forrige gang, men likevel så gledet jeg meg til å
høre hva Norges mest populære forfatter har å tilby denne gang.
Heldigvis så var det Torbjørn Harrs stemme som lød inn i øret
mitt da jeg la meg den kvelden. Han er
en av de aller beste norske lydbok-oppleserne. Etter hvert så går det opp for
meg at dette er særdeles viktig i denne boka hvor lange partier foregår på
dialekt. Og her må jeg virkelig gi
Torbjørn Harr skryt for hans tolkning og formidling av Finnmarks-dialekten.
Boka blir liksom mere ekte når dialogen foregår på riktig dialekt. Uttale og
toneleie er utrolig viktig. Det gir personene i boka identitet.
Hr Nesbø driver ikke med nybrottsarbeide. Det er slett ingen
ny mark han pløyer i denne krimmen hvor han bruker helt vanlige plott og
fremgangsmåte. Alle situasjoner er
velkjente for oss krimlesere.
Jeg ramser opp i fleng:
-
En lettlurt leiemorder
-
En sterk narkobaron med mer eller mindre lojale
medhjelpere
-
En jaget mann
-
En uendelig katt og mus lek.
-
En «umulig» kjærlighetshistorie.
Joda, handlingen er spennende nok. Men det er ikke bokas spenningsnivå som gjør
at jeg liker denne boka adskillig bedre enn «Blod på Snø». I denne boka blir jeg raskt kjent med
persongalleriet. Jeg vil at det skal gå
dem vel (de fleste av dem). Og takker
være Torbjørn Harr så flyter dialog og språk prikkfritt.
Vi får et innblikk i Læstadianernes liv og lære, som er et ukjent
område for mange.
Jeg leste et sted at
Nesbø ville la Norges folk bli kjent med Finnmark. Beskrivelsene av livet på vidda er basert på
unge Herr Nesbøs reiser i Finnmark på sytti- og åttitallet. Jeg vil minne leserne på at handlingen i boka
er lagt til syttitallet, og derfor passer forfatterens bilder av Finnmark inn i det tidsbildet. Nå skal jeg være forsiktig med å undervurdere andre lesere. Men jeg blir litt oppgitt over at en del media fokuserer ganske kraftig på at Nesbø presenterer Finnmark for sine lesere. Man kan da bli forledet til å tro at slik er det "oppi der".
Konklusjonen må bli at dette er en meget lettlest og til dels
spennende bok. Mer enn noen annen
Nesbø-bok egner denne seg for filmatisering. Heldigvis er denne lydboka et par
timer lengre enn «Blod på snø» Men jeg
skulle gjerne sett at den var enda litt lengre.
Hvordan går det med disse folka?
Hmm……. Det ligger an til en
oppfølger………..
-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar