Jeg har samlet vinylplater
helt siden jeg gikk på ungdomsskolen. I
begynnelsen så kjøpte jeg plater med
musikk jeg likte. Disse platene ble
spilt aldeles forderva, noe de bærer preg av. De er ikke salgbare, for om jeg
skulle forsøkt meg på en gradering så hadde nok et fåtall av disse eldste
vinylplatene kvalifisert til G eller bedre.
Jeg får nesten vondt i kropp
og sjel når jeg tenker på hvordan vi behandlet vinylplatene våre på
fester. Det var ikke så nøye å legge vinylen inn i
coveret, plata skulle jo spilles snart likevel. Og om det kom en cola, - eller
en ketchupflekk på A-sida. Ja, så vaska
vi med Zalovann eller Ajax.
Men etter hvert så ble jeg
en seriøs, og nesten nerdete samler. I
en periode kjøpte jeg alt for mange plater, og samlingen ble alt for svær. Etter at jeg flyttet fra Oslo og til Nord
Norge, så var det slutt på å kjøpe inn store samlinger, for å selge ut det jeg
ikke hadde i hylla allerede.
Og da flyttekarene sa
følgende da de takket for oppdraget « Hvis du skal fløtte igjenn, ikkje ring
oss». Ja, da begynte jeg å tenke.
På det tidspunktet talte
samlingen om lag 30.000 plater.
Etter litt fram og tilbake,
så bestemte jeg meg for å kun samle på norske utgivelser, eller norske
artister.
Problemet, som også er
veldig gledelig er at det blir utgitt mye god musikk. Så antall hyllemeter ikke blitt vesentlig redusert.
Som samler så blir mange
plater satt direkte inn i hylla uten at jeg rekker å spille dem. Jeg har nok tusenvis av plater som jeg aldri
har hørt.
Når jeg så bor aleine og
dagene er ganske like ga jeg meg selv en utfordring for noen måneder
siden. Jeg bestemte meg for at hver
morgen før frokost så skulle jeg trekke en plate blindt fra samlingen. Denne skulle spilles mens jeg spiste frokost,
og deretter skulle jeg skrive litt om artisten, utgivelsen og eventuelle minner
knyttet opp mot denne plata. Mine kommentarer skulle så legges ut på bloggen
kjerringrock.
Det har vært et utrolig
morsomt prosjekt. Jeg har fått utallige
kommentarer fra folk over det ganske land som har minner og synspunkter om
«dagens frokostvinyl»
For min egen del har det
vært ekstremt nyttig. Jeg møter hver dag
med en viss spenning. Hvilken plate blir
det i dag?
Blir det punk eller gammaldans? Jeg våkner av begge deler.
Jeg er heldig som liker
musikk, og får så mye ut av å oppleve musikk, enten det nå er å lytte til
musikk hjemme eller «live» på en konsert eller festival.
For noen år siden ble
tilværelsen snudd på hodet. I løpet av
relativt kort tid havnet jeg i rullestol.
Som en følge av det mistet jeg selvfølgelig jobben. Og da jeg skulle
komme i gang med mitt nye liv, da døde min kjære samboer plutselig. Tre tap som
hver for seg er tunge og bære, men summen var en katastrofe.
Foto: Jorun Anita Nilssen |
Men jeg hadde musikken.
I de første månedene, - ja, årene etter at
jeg ble alene klarte jeg ikke å konsentrere meg om annet enn musikk. Jeg liker absolutt alle typer musikk. Eller, - det vil si - jeg har litt problemer
med nyere jazz. Jeg får rett og slett
litt nerver, - blir redd. Tidligere har
jeg gitt opp, men nå har jeg tilnærmet meg også denne musikkformen. Så kanskje jeg er i ferd med å knekke koden.
Musikken er min medisin mot
det aller meste. Musikk er
hurtigvirkende og trygg for bivirkninger.
Den er også vanedannende, men det gjør ingen verdens ting.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar