PÅ KINO: SKJELVET

Skuespillere:  Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp, Edith Haagenrud-Sande, Jonas Oftebro, Kathrine Thorborg Johansen, Stig Amdam, Catrin Sagen

Regi:  John Andreas Andersen

Manus:  Harald Rosenløw Eeg, John Kåre Raake

Produsent:  Martin Sundland

Nasjonalitet:  Norge

Lengde : 1 t. 46 min.

Fra filmweb.no:

Denne gangen er det ikke en bygd på Vestlandet som er truet - det er Norges hovedstad!

I 1904 ble Oslo rammet av et jordskjelv med styrke 5,4 på Richters skala. Skjelvet førte til betydelige ødeleggelser. Men heldigvis, ingen menneskeliv gikk tapt. Geologiske undersøkelser viser at faren for et nytt og større jordskjelv kan være reel. Nesten ukentlig registreres det bevegelser i og rundt Oslo.

Hva vil skje dersom et langt større jordskjelv treffer hovedstaden?

Min kommentar:

Denne filmen har jeg gledet meg til i lang tid.  Som ca 900.000 andre kinobesøkende fikk jeg med meg «Bølgen» da den gikk på kino for 3 år siden. Er det allede 3 år siden altså?

En som har slitt i disse 3 åra er Kristian Eikjord.  Og hvem kan vel spille en plaget mann bedre enn Kristoffer Joner?   Han har det så vondt. Jeg holder nesten ikke ut å observere han i hans noe miserable tilværelse:  Eikjord ble utropt som en helt etter  å ha reddet mange menneskeliv i Geiranger.  Han bor fremdeles i boligen han den gang delte med resten av familien.  Men i dag bor han helt alene. 

Eikjord er ikke helt komfortabel med helterollen.  Han tenker mest på de som omkom, og tar nok på seg mere skyld enn hva sunt er.  Han savner selvfølgelig familien.  Men når datteren endelig kommer på besøk, blir utfordringene for store. 

Men som den dyktige fagmann Eikjord er, så fanger han opp  signaler som kan føre til en katastrofe i Oslo, - byen hvor familien hans har flyttet til.  Ex-kona jobber på Plaza Hotel, sønnen studerer på universitetet og datteren går på ungdomsskolen (vil jeg tro)

Dene filmen er på en måte todelt.  

Den første halvparten er en rent drama hvor vi følger og føler med personen Kristian Eikjord og familien,  Men så overtar geologen, og da kjenner vi Eikjord igjen fra den første filmen.  Han gjør alt som står i sin makt for å  varsle om den forestående katastrofen og forredde sin familie.  

Og derfra og til slutt så tviholdt jeg meg fast i armlenene på den kinostolen hvor jeg vanligvis sitter svært så avslappet. Men det er ikke mulig å slappa av i siste halvdel av "Skjelvet".

Dette er heftig.  Jeg sitter faktisk og føler på høydeskrekk.  Ja, jeg får nesten ikke puste.  Og jeg føler smertene av de skadene enkelte pådrar seg underveis.  Det hele er så troverdig, og den skaden på Ane Dahl Torps legg.  Ja, den gjør virkelig vondt.

De fleste kjenner jo til Oslo og bygningene der.  Jeg har selv bodd i Oslo i mer enn 30 år og kjenner selvfølgelig godt til alle områder og bygninger som rammes av skjelvet.

Jeg opplevde faktisk et jordskjelv da jeg bodde I Oslo.  Nei, det var ikke det skjelvet i 1904.  Jeg mener å huske at det var i 2008.  Det var en natt jeg som vanlig satt og så på TV.  Plutselig hørte jeg en buldring.  Først trodde jeg det var torden.  Men det som var ekkelt var at jeg kjente det i kroppen, og murpussen ramlet ned av pipa. Det er vanskelig å forklare, men det var på en måte en kvamende følelse.  Om ikke jeg husker feil, så hadde dette jordskjelvet en styrke på i underkant av3 på Richters skala.

I filmen er det både imponerende og skremmende å se ødeleggelsene som rammer hovedstaden. 

Underveis kom jeg til å tenke på at jeg en gang hørte en historie som en eldre mann fortalte om at Oslo var sært utsatt for jordskjelv.  Han fortalte videre at hele Majorstua var bygd på leire, og at det under enkelte bygg var gamle tykke treflåter som var holdt det hele oppe.  

Om historien er sann, vet jeg ikke.  Men jeg er glad jeg ikke befinner meg verken på Majorstua eller i Oslo akkurat nå med denne filmen friskt i minne.

Det som imponerte meg aller mest var lyden. 

Og så må jeg ikke glemme skuespillerne.  At Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp  er to fantaktiske skuespillere, det vet vi.  Samspillet mellom de to er gnistrende.  Det er jo heller ikke første gang de to spiller mot hverandre.  Jeg bare nevner «Gymnaslærer Pedersen».  

Et navn vi garantert får høre me om i årene som kommer er Edith Haagenrud-Sande som spiller datteren.  Det er vel egentlig hun som har hovedrollen i denne filmen. Men Jonas Oftebro derimot er nesten fraværende. Han får ingenting å jobbe med, og da kan han jo egentlig ikke bedømmes.

Herved er det bevist:  Norge kan lage katastrofefilmer.  Og jeg vil ha mer.  Det er mye å ta av, som f.eks:  Raset (Mannen raser endelig, Jordraset, snøraset, og alle andre tenkelige ras), stormen, orkanen, snøstormen, vulkanen osv.  Det er bare å fortsette, - helt til Kristian EIkjord blir pensjonist.