fredag 15. februar 2013

JUKEBOX.





Å du herlige sekstitall ……  Om du reiste rundt i Norges land fant du alltid en kafe, og – selvfølgelig en jukebox.  Som regel ble disse kafeene drevet i et trivelig lokale, og driveren var ofte ei veldig trivelig dame, sånn som ho Marie som drev kafeen i hjembygda mi.   Kafeen lå i andre etasje over Samvirkelaget, eller Kooperativen som de eldste i bygda kalte butikken.

Her, på denne typiske sekstitallskafeen med respatexbord og stålrørsstoler,  ble jeg introdusert for jukeboxen.  Som åtteåring var dette noe av det heftigste jeg hadde sett. Husk at dette var før TV og alle de elektroniske duppeditter vi omgir oss med i dag.  Ja, det var til og med før kassettspilleren …….

Ungene i bygda valfartet til kafeen hvor opptil seks stykker av oss spleiset på ei lita cola.   Og da mener jeg lita, - såkalt kvartflaske.




Det ble en munnfull på hver.  Men vi hadde ikke gått på kafe for å leske oss.  Nei, det var den nye musikkmaskinen som lokket oss til lokalet. Det kostet 25 øre for å få høre en låt.  Om vi var så heldige at vi hadde ei hel krone, fikk vi høre hele seks låter. 



Jeg fant dette bildet av Velfjord Samvirkelag på sidene til Helgeland Museum.  Kafeen lå i andre etasje, vinduene til venstre.





Jeg for min del skaffet penger ved å samle tomflasker.  Vi fikk 30 øre i pant for hver flaske vi pantet. En annen inntektskilde var «å spring telefonbud»  Det var slett ikke alle som hadde telefon i de dager.  Derfor var det lurt å holde seg i nærheten av «stasjo’n».  Til den lokale telefonsentralen ringte folk og ba om at slekt og venner måtte komme til telefonen slik at de fikk gitt viktige beskjeder.
Jeg løp fort på lange tynne bein, og skaffet meg en inntektskilde her.  Lønna var hele en krone og femti øre for hvert telefonbud. Jeg fant fort ut hvordan jeg kunne tjene godt på dette.  Hadde f.eks. ei notisbok hvor jeg hadde skrevet opp bursdager til folk i nærmiljøet. Selvfølgelig ringte slekta for å slå av en prat, og jeg, meldte meg til tjeneste på «stasjo’n».
Pengene gikk rett i jukeboksen på «Maries kafe».  Ja, - og så kjøpte vi en og annen Sweet Mint  (10 øres) eller  Toypakke (25 øres).  










  

Etter hvert som jeg ble litt eldre, så fikk jeg lov til å ta bussen til byen, Brønnøysund.  Der hadde de platebutikken  G.Sørensen A/S.  Hos dem kunne vi vagle oss opp på høye krakker og høre på plater via høretelefoner. Men jukeboxene frista like mye.  Tojo hadde jukebox, og Prommen likeså. Kai-kafeen hadde jukebox kun en liten periode, men til gjengjeld hadde de byens beste og billigste middag, - pølser i brun saus med poteter og ertestuing. 

Den tøffeste musikken fant vi på Prommen, eller Promenaden som vel var det egentlige navnet på denne kafeen. Kafeverten fulgte nøye med på hitlistene og fylte opp boxen sin med de hotteste titlene i øyeblikket.

På Tojo hadde Sven Ingvars invadert boxen sammen de øvrige svenske artister som vi ble kjent med gjennom «Svensktoppen».
En av de aller største var denne:

     







I sommerferiene besøkte jeg mine besteforeldre på Vega.  Det var det C&W som var gangbart. Buck Owens var den aller største.








Sommeren 1971 var det denne skiva som kostet meg mange 25 øringer.







Men så - - -  en kveld jeg hadde syklet til Gladstad for å stikke innom kafeen som lå på bakeriet, så oppdaget jeg, ikke bare en – men to nykommere i jukeboxen. 

Nemlig disse to:






 
Det ble mange sykketurer til Gladstad denne sommeren. Og feriepengene havnet i jukeboxen.


Men den jukeboxen jeg har investert aller mest i, befant jeg på Klaras kafe på Hongseth på syttitallet. Klara var verdens hyggeligste, og ikke minst den mest tålmodige kafevertinne en kunne ønske seg.  Hun var elsket av bygdas ungdommer, og jeg har en følelse av at hun var veldig glad i oss også.  Den velkomsten vi fikk hos Klara var ekte.  Hun lagde mat til oss og passa på oss.  Om noen hadde fått i seg noe som reduserte ganglaget, så ordnet hun med skyss hjem, eller man kunne leie en hytte eller et rom for å hvile seg litt.  Og Klara tok gjerne en runde på natta for å se om alle hadde det bra.  Hun var unik.

Og om hun oppfattet at det ble stille ute i kafeen, dvs – vår pengebeholdning var tom, så fiksa hun det også.  Hun satte en teskje inni jukeboxen, og vi kunne spille gratis.

Her kan du lese litt om "Ho Klara på Hongseth":





Det var vel allerede på denne tiden at jeg begynte å tenke tanken om at «Det hadde vært utrolig stilig å eie sin egen jukebox». 
Men det skulle bli en lang vei å gå. Jukebox var, - og er dyrt, og maskinen veier mye.
Men i 2004 kom jeg over en annonse på finn.no
«Wurlitzer 2710 til salgs» På den tiden bodde jeg i Oslo, og boxen sto på et lager i Drøbak. Jeg og Gubben gjorde en avtale, og dro av gårde  for å handle. Og det ble kjøp. En god bunke tusenapper skiftet eier, og vi bakset 145 kg musikkmaskin opp på vår Toyota Hilux.
Jeg ville høre litt mere om akkurat denne jukeboxens historie og da den tidligere eieren begynte å fortelle, ble vi virkelig overrasket.  Denne Wurlitzer Jukeboxen som nå hadde skiftet eier, hadde stått på en lokal kafe i Drøbak fra slutten av sekstitallet og gjnnom hele syttitallet.  Om ikke jeg tar mye feil, så heter denne kafeen «Cesar» eller noe sånt.
Dette var spesielt artig ettersom min samboer hadde avtjent 18 måneder verneplikt i nettopp Drøbak, og stamstedet hadde vært akkurat denne kafeen.  Han hadde altså lagt på kronestykker på denne boxen vel tredve år tidligere.

Det var nesten som om jukeboxen «kom hjem».




En stolt eier sørger tidsriktig musikk i stua.






Kort om boxen min:




Modell:  WURLITZER 2710.
Dette er en 1963 modell. Den spiller i meget god stereo lyd. Kapasiteten er 50 singelplater, altså 100 valg.  


Akkurat nå har boxen levert egenmelding, men jeg håper at jeg finner en medisinmann snart som kan hjelpe meg å få liv i vidunderet igjen.  Den lider av «treghet i systemet». For øvrig noe som kan skje hvem som helst i høy alder.  Jeg gjør valg via valgknappene A4, B8 osv.  , men det tar laaaang tid før mekanismen reagerer.  «Sikkert en bagatell», sier de som har greie på det. 

Jeg har 300 gamle kronestykker , både med og uten hull, som venter på å bli putta på så skikkelig rock’n’roll igjen kan fylle stua. 



En mer eller mindre uskreven lov sier at på alle verdens jukeboxer skal vi finne denne låta når vi velger A1.


Lytt og nyt:




Her kan du se en Wurlitzer 2710 i aksjon.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar