MARIT REIERSGÅRD: STOLPESNØ

Forlagets omtale:
Femårige Oda går ut for å leke i snøen. Hun kommer aldri inn igjen. Kritikerrost krimdebut. Det er 25. januar, det snør tett. Brøytebilen dundrer langs de smale veiene i Lier utenfor Drammen. Fem år gamle Oda tar på seg den rosa parkdressen og går ut for å ake. Hun kommer ikke inn igjen, hun er sporløst borte. Hva er det som skjuler seg i vintermørket? Politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen begynner det vanskelige arbeidet med å avhøre mennesker på et lite tettsted. Alle kjenner hverandre, alle vet noe. Og alle ønsker noe mer for livene sine. 

Min kommentar:

Da har jeg altså gjort det igjen. Har lest nok en bok hvor offeret er et barn. Men denne ganger er det anderledes. Vi slipper heldigvis unna bestialske beskrivelser av selve forbrytelsen. Og jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at det blir flere ofre. Dette er Marit Reiergårds krimdebut. Jeg er allerede blodfan, og gleder meg til fortsettelsen.

Marit blir sammenlignet både med Unni Lindell og Karin Fossum. Jeg kan forstå denne sammenligningen. Men jeg må innrømme at jeg gleder meg mer til debutantens oppfølger enn til Lindells og Fossums neste bok. Nå lurer du sikkert på hvorfor. - Svaret er at dette var noe helt nytt. Som leser blir vi rammet av et snøvær allerede på side en, og dette forfølger oss helt til siste side. Denne snøen som laver ned gir oss et bilde på handlingen i denne romanen. Snøen dekker hendelser og spor, Ja, hele bygda skjuler sine små og store hemmeligheter under dette teppet av snø som blir tykkere og tettere ettersom dagene går.

Handlingen blir noe langsom i takt med snøfnuggene som daler ned. Men det er akkurat dette lave turtallet som gjør denne boka til en av mine favoritter av senere leseopplevelser. Vi blir gode svært kjent med ofrene, med bygda, med etterforskerne og med de «skyldige». Vi kommer også svært nær ofrenes familie. Vi lider med Odas mor. Vi kjenner på sorg, sinne , fortvilelse. Ja, hele spekteret av følelser og og reaksjoner.

Vi etterforsker små og store hendelser sammen med de lokale etterforskerne, som forøvrig ikke ligner på noen vi har møtt i norsk krimlitteratur tidligere.

Etter hvert som snøen legger sitt hvite teppe over bygda med de store og små forbrytelsene, så blir vi som lesere tatt imot i dette lille bygdesamfunnet. For oss som har vært innflytter til lignende bygder, så kjenner man godt igjen de mekanismene som regjerer. Alle vet mye mer enn de sier. Det er mange hensyn å ta, og mange relasjoner som skal ivaretas.

Det er befriende å slippe at handlingen raser avgårde i et heseblesende tempo. Spenningen finnes likevel, - i bøtter og spann.

Anbefales !