 |
|
1966. Polydor, 623 020
|
For meg så framstår sekstitallsmusikken iørefallende og
enkel. Kanskje det var en fordel, for jeg tror ikke at tenåringslivet ellers
var så enkelt. Tiåret var preget av opprør på så mange fronter. Vi hadde etterdønningen av femtitallet
Rockeopprør. Radiostasjoner i USA
knuste plater av kjente artister som Elvis og The Beatles. Gutta hadde et
hår-opprør. Jentene krevde å få gå i
miniskjørt. Dette var små konflikter i
forhold til det som skulle komme …. Vi
beveget oss mot de virkelig store ungdomsopprørene som f.eks. protester mot
Vietnamkrigen.
Etter å ha spilt debutskiva her om dagen, så fortsetter jeg like godt med "Pusekattene".
Andreskiva fremstår for meg som noe mer moden en Psst… Psst
! Bandet levde ut sin stjernedrøm. Dette preger denne skiva gjennom et
selvsikkerhet som gjenspeiler seg i låtvalg og spilleglede.
Lyden på plata er fyldigere, vokalen er tydeligere. Produsenten er den samme, Svein Erik
Børja. Mulig at dette er et resultat av
utviklinga i tiden. Man skal ikke ha så mye fantasi for å forstå at det måtte
være en galopperende utvikling på studiosiden i andre halvdel av sekstitallet.
Men – selv om andreplata er en bedre produksjon, så er, etter
min smak, førsteskiva mer publikumsvennlig.
Det er noe friskt over Psst Psst som jeg desverre ikke finner maken til
på Mrrr Mrrr. Men for alle oss som har
oppdratt katter, så veit vi at det er enorm forskjell på den viltre kattunger
og den mer modne, rolige voksenkatten.
Men vi elsker begge utgavene. Så
også med disse to albumene.
Pussycatsplatene er alltid et hyggelig gjenhør. Her kommer dagens oppfordring: Spill ei Pussycatsskive da vel. Om du ikke har et eget eksemplar i
platehylla, så finner du bandet på Winp og Spotify.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar