DAGENS BOK: OVE RØSBAK – ALF PRØYSEN (blåklokkeviku og slipsteinsvæils)

Forlagets omtale:

2014 markerer 100-årsjubileet for Alf Prøysens fødsel. Aschehoug gjenutgir i den forbindelsen Ove Røsbaks prisbelønte biografi om dikteren. Ove Røsbaks bok inneholder noen av de vakreste skildringene i norsk biografilitteratur: barndomsårene på Rudshøgda, Alfs forhold til moren, ungdomssårhet, ønsket om å finne sin egen vei som dikter. Og - lyset og mørket i Alf Prøysens voksne liv, kampen for å få være seg selv i en verden som kanskje ikke var klar til å akseptere ham. Ove Røsbaks Prøysen-biografi er en bok om undertrykkelse og opprørstrang, bygdeflir og gapskratt, og om lengselen etter et annet miljø, et annet liv, et publikum.



Min kommentar:

Dette er boka om Alf Prøysen, - sangeren, skuespilleren, visedikteren, forfatteren, lyrikeren og «barnetimeonkelen». Kort og godt om en bauta i norsk kulturliv. Men det er også boka om den private Alf, guttungen, ungdommen, sønnen, vennen, ektemannen, familiefaren og arbeidskaren. Dette er en ærlig bok, full av detaljer og anekdoter.

Jeg husker god Prøysens barnetime hvor han fikk oss ungene til å hente fram sparegrisen hver eneste morgen. Jeg mener å huske at det var toøringer jeg slapp ned i grisen min. Har hørt varianter med både ett- og toøringer. Han Alf måtte vel henge med i inflasjonen. I dag ville det sikkert vært tjuekroning, eller kanskje femtilapp som hadde vært aktuell.

Ja, det var en annen tid. Vi snakker om slutten av femtitallet/begynnelsen av sekstitallet. Jeg lærte meg å lese som fireåring, og var umettelig på lesestoff. I nabolaget fant jeg en bokhylle full av barnebøker. Her var det eventyr av Asbjørnsen & Moe, Brødrene Grimm og H.C.Andersen og barnebøker fra mange land. En eventyrlig verden for ei leseglad småjente. Men aller best likte jeg bøkene av Astrid Lindgren og Alf Prøysen. Bøkene om Teskjekjerrnga leste jeg om og om igjen.
Jeg så en dokumentar om og med Alf prøysen her forleden der han sa følgende om kjerringa som ble så lita som ei teskje: « Det er bare kjerringer som tåler å bli så lita. En mann vil ikke tåle det. Men kjerringer kommer unna med det meste». Legg merke til at Alf Prøysen bruker ordet kjerring med respekt og ærbødighet. Det er ordets rette betydning. I dag har ordet kjerring nesten blitt et skjellsord. I min dialekt brukes ordet kjerring om ei flott dame. Men da jeg fikk butikkjobb på Østlandet skulle jeg få lære noe annet. Jeg spurte en dame i butikken «Hvem var den kjerringa som var innom her i sta»? Må si jeg ble noe overrasket over svaret jeg fikk. «Du kaller ikke mora mi for ei kjerring». Jeg lærte ei lekse der og da.

Prøysen lærte også mange lekser. Men mest av alt lærte han bort. Jeg visste ikke at han hadde så nært samarbeide med datidens unge visesangere som f.eks Ole Paus og Alf Cranner. Ifølge disse så delte han villig av sin kunnskap.

For meg personlig er det ekstra hyggelig at Alf Prøysen er så stor del av den kooperative historien. Ja, en kan vel si det så strekt så at om det ikke hadde vært for det lokale Samvirkelaget så hadde muligens Norge gått glipp av Alf Prøysen. Mer enn noen annen var det handelsbetjenten på Samvirkelaget som oppdaget og oppmuntret Alf til å skrive, og fikk trykket hans arbeider i samvirkebladet Kooperatøren. Handelsbetjenten var Knut Fjæstad. Jeg ble kjent med Fjæstad i 1978 da han holdt forelesninger på Samvirkeinstituttet hvor jeg tok en utdannelse innen butikkdrift.

I forbindelse med Prøysens 100års jubileum har det blitt sagt og skrevet mye om Prøysen i år. Og det som har blitt snakket og skrevet aller mest om er hans legning. I dag ville det ikke vært noe problem. Men vi må huske på at mannlig homofili var straffbart i Norge fram til 1972, altså to år etter Prøysens død. Han kunne rett og slett ikke «komme ut av skapet».

Kanskje var det nettopp fordi Prøysen var akkurat den han var som gjorde han til en helt enestående mann og dikter når det gjelder å se og forstå kvinner. Han fremstår som en moderne mann i en noe gammeldags verden som Norge den gang var en del av.

Selv om Alf sjøl ofte følte seg diskriminert grunnet bakgrunn og dialekt, så har han etter sin død fått en form for oppreisning. Prøysen er verdensberømt. Noe dette innslaget fra Nrk skulle bevise.


Takk til Ove Røsbak som har gitt oss en av de beste bografier jeg noen gang har lest.