1979, Phillips. 6317 050
|
Ketil
Bjørnstad, - pianisten, komponisten, forfatteren, poeten. Det finnes ingen rettferdighet på
jorden. Noen kan alt. Og Ketil Bjørnstad er en sånn (irriterende
flink) kar. Jeg er meget misunnelig på slike typer. Men i stedet for å være irritert og dyrke
misunnelsen så får jeg heller nyte det Bjørnstad har skapt. Så derfor leser jeg hans bøker og hører på
hans musikk. Jeg har særlig vært
begeistret for hans prosjekter med Lill
Lindfors. Hans tidlige plater har jeg
ikke hørt så mye på.
Ketil er
noen år eldre enn meg, men jeg husker godt at jeg så en litt smålubben ungdom
opptre i svarthvitt på fjernsynet en gang på slutten av sekstitallet. Den gang spilte han klassisk, og jeg har
lenge vært i den villfarelse at Hr. Bjørnstad kun var en klassisk pianist. Så feil kan man ta, fordi Ketil har jobbet
mye med både jazz og rock.
For en
tid tilbake fikk jeg kjøp en bunke av hans utgivelser hos en brukthandel. Valget i dag falt på «Svart piano», helt
tilfeldig.
Jeg har
ingen kunnskaper om piano, men jeg vil tro at de finnes i mange utgaver. Og at hvert enkelt piano har sin engen
klang. Det Ketil spiller på her kan
gjerne være et piano av god gammel årgang.
Selv om jeg ikke vet så mye om dette, så oppfatter mine ører at han
spiller på et instrument med en fin, litt «kantete» klang. Jeg innbiller meg derfor at dette er et
instrument som bor i en gammel trekasse, hvor materialet har tørket litt ut av
elde. Jeg tar muligens feil, men er det
ikke det som er meningen med musikk? At
fantasien får leve ….
Tilfeldighetene
gjør at jeg, samtidig med å spille denne skiva, sitter og leser Ketils siste
bok «Verden som var min.
Syttitallet». Der er han ganske
ærlig på at han ikke hadde så høye tanker om seg selv. Og som han skriver i boka: «Kanskje det var derfor jeg kalte plata mi
for Svart piano».
Derfor
ble jeg mest av alt litt overrasket over
hvor glad musikken på denne skiva er.
Jeg hadde forventet at musikken var mere melankolsk. Men her får vi lett pianomusikk. Nydelig, - rett og slett. Denne plata kommer
jeg til å høre mer på. Av og til er ren
instrumental et godt avbrekk til alt det andre jeg hører på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar