SPLITTER NY VINYL I POSTKASSA: ANNA OF THE NORTH – LOVERS

2017.  Different Recordings ‎– DIFU300LP.  Lim.edi. White

For en god stund siden ble jeg nødt til å redusere min litt for store platesamling.  Hva gjør man da?  Jo, jeg fant ut at jeg måtte konsentrere meg om kun en sjanger.  Og da ble det norske artister.  Hovedårsaken til dette valget var nok at jeg ikke hadde hjerte til å kvitte meg med de norske syttitallsplatene som hadde fulgt meg siden de ble utgitt.

Men selv om man starter med en slanking av platesamlingen så er det ikke dermed sagt at man slutter å kjøpe plater.  Fordelen er at musikkelskere i dag kan utforske ny musikk på Soundcloud, Spotify og Tidal.  Jeg følger med på nye norske utgivelser, og det er ikke til å unngå at det blir bestilt en vinylplate eller  fem i ny og ne.

Mange vinylelskere er ikke så alt for begeistret for strømmetjenestene.  Jeg har brukt tjenestene flittig siden de ble presentert for meg. Disse tjenestene er kanskje spesielt nyttige for oss som bor langt unna ei platesjappe.  Og det er faktisk hverdagen for temmelig mange i Norge i dag.   Takket være muligheten til å strømme musikk havnet LP’en med Anna of The North i postkassa mi.

Det har gått et par/tre år siden jeg oppdaget låta “Sway” med denne artisten.  Den ble øyeblikkelig lagt til en av mine spillelister.  Så den har jeg hørt ganske mange ganger i påvente av albumet.

I dag kom albumet «Lovers» i posten.  Den vakre vinylplata ligger i et nydelig cover. Det er lyst, rent og pent med nydelige fotografier både på for- og bakside. Men for kr 299,- skulle jeg gjerne sett at coveret hadde vært av noe høyere kvalitet.  Jeg vil ha tykkere papp og gjerne et utbrettscover.  Og tekster er et must. 

Vakker hvit vinyl

For oss samlere er cover, og selve vinylen nesten like viktig som musikken. Det er jo derfor vi fremdeles kjøper plater.  Jeg vil bryte forseglingen og lukte på vinylen før jeg legger LP-plata på platespilleren. Jeg elsker lukta av fersk vinyl. Mens plata spilles vil jeg følge med på tekstene, og tolke musikk og tekst på min måte.

Men det viktigste er tross alt musikken. Her blir vi tatt med tilbake til åttitallet, bare at det låter bedre. 

Det er morsomt at Gjøvik jenta Anna Lotterud, som er født i 1989 er så tydelig inspirert av dette tiårets musikk. Hun har en stemme med en klang som passer godt til denne musikkformen.  Og ved hjelp av sin partner Brady Daniell-Smith som har produsert låtene, så har albumet blitt et helhetlig og godt produkt.

I forhold til den første låta «Sway», så har duoen beveget seg enda mere på et åttitallspreget synthpop landskap. 

Jeg innrømmer gjerne at jeg var ing

en stor elsker av åttitallsmusikk, - på åttitallet.  Tror knapt jeg kjøpte en eneste plate med såkalt åttitallsmusikk før ca 20 -30 år etter at vi hadde sagt farvel til hockeysveis og skulderputer.  Jeg oppdaget da at det ikke var musikken jeg mislikte, men alt det andre som hørte åttitallet til.

Jeg har nå hørt gjennom skiva noen ganger.  Musikken er lys og lett.  Jeg har sansen for at uttrykket i musikken gjenspeiler seg i cover og vinylfarve. Annes stemme og Bradys luftige produksjon bidrar til en lys, lett og ukomplisert pop-plate. 

Nå er kanskje ikke ei «noen-og-seksti-årig» gammel kjerring i målgruppa. Men jeg liker det jeg hører. Jeg omfavner gjerne nye artister og lar meg lett imponere av unge artister som kan og vil, som Anna.  Bare talentet er stort nok vil de lykkes. I Annas tilfelle føler jeg at hun kanskje vil gjøre det vel så bra i utlandet som her hjemme.  I så måte har hun valgt et perfekt artistnavn.  Lykke til Anna!

Her kan du kjøpe albumet som vinyl  og  cd

Du kan høre albumet på Tidal og Spotify