FAY WILDHAGEN
Årets første artist
på hovedscenen var Fay Wildhagen.
Da jeg skulle legge
ut et bilde på Instagram mens denne damen var på scenen, var det kun et ord
som kunne beskrive min følelse der og da.
Det var «magisk».
Hun gjør liksom ikke
så mye av seg der hun står.
Her møter vi en artist som ikke blender publikum i kostbare sceneantrekk.
Her er musikken i fokus, ja, - og så Fay da.
Denne litt beskjedne,
ujålete jenta fra Bærum, med den sarte myke stemmen som varmer like godt som et
pledd i sofakroken. Nå opplevde publikum
her i Brønnøysund både Fay og sol samtidig, men jeg føler at vi fikk et par
ekstra varmegrader fra scenen denne torsdagskvelden. Og selv om det var noe glissent i
publikumsmassen i starten, så tettet det seg til i løpet av den vel timelange
konserten. Jeg våger å tro at denne
jenta fikk noen nye fans, både for musikken og for alt skrytet om vår natur og
landskap som hun stadig kom tilbake til.
Nei, dette var intet annet enn….. magisk.
LIND / NILSEN / FUENTES / HOLM.
Om hovedscenens
førte artist var ukjent for mange, så vil jeg tro at neste band ut var kjent
for så godt som hver eneste publikummer som
var tilstede.
Kvartetten Lind,Nilsen,
Fuentes, Holm startet sitt show med den ikke ukjente «Hallelujah». Jeg har hørt denne Cohen-låta i mange
versjoner opp gjennom årene, men aldri har vel koret vært så tallrikt.
Og allsangen bare
forsatte etter hvert som vi fikk den enkeltes hitlåter presentert. I videoen på slutten av dette innlegget snakker gutta om at de fikk frysninger da publikum i Spektrum sang med på 13 år siden. Om de fremdeles reagerer på allsang fra publikum, så måtte de få frostrier her i Brønnøysund torsdag kveld. Til og med Espen
Linds hit fra ’97 «When Susannah cries» kunne vi teksten på.
Det føles godt å se
at det er fire likeverdige artister som står på scenen. Ingen tar mer plass enn andre, og de virker
ha en svært god kjemi. Selv om det nå er tretten år siden gutta fant hverandre, så er fremdeles Fuentes minstemann,
og må finne seg i å få litt tyn. Men
bare vent Espen Lind, snart snur det, og du er senioren som får humoristiske
kommentarer fra de andre gutta på scenen.
Gode artister gir
god stemning. Og den stemningen som var
på Roots’n denne julikvelden i 2019 vil jeg ta med meg utover høsten og
vinteren. Absolutt alle, ja, til og med
de tøffeste metal gutta koste seg og sang med. SLett ikke sikkert at de vil innrømme det etterpå. Men jeg så dere, ....nemlig.
Og heretter er det
ingen som spør: «Kem faen e’ Askil Holm»?
TIMBUKTU & DAMN
Neste artist ut var Timbuktu & Damn.
I de siste årene har jeg kun konsertrert meg om norsk musikk og norske
artister, så dette er ukjent område for meg. Jeg har jo selvfølgelig hørt
denne svensken på radio, og sett han på talkshow. Men jeg visste lite om han bortsett fra at
han driver med hiphop og at hans tekster ofte har politisk innhold. Og at han er fra Skåne. Derfor kan det være utfordrende å få med seg
tekstene ettersom han ofte er svært rappkjeftet.
Men hva gjør vel det, om du ikke får med deg teksten, når musikken er
så innmari god. Timbuktu har med seg bandet
Damn. Og Fy Flate, som det svinger. Her er det bare å få myket opp kneledd og
hofteledd, - ja, alle kroppens ledd.
Dette er medisin for enhver kropp.
Jeg ser ikke bort fra at det smuldret litt brusk fra artroseslitte knær
underveis. Men pytt, pytt, hva gjør vel
det. Kirurgene har jo sluttet å fjerne slitt brusk fra ledd, så da vi overlate
det til Timbuktu & Damn.
For ei
blåserekke, For et trøkk. Dette, mine
damer og herrer var «Svenske Tilstander».
Så skal det låta.
HIGHASAKITE
Det drar seg mot midnatt
denne torsdagskvelden da turen er kommet til et av mine favorittband, -
Highasakite.
Jeg har kjøpt albumene
deres etter hvert som de har blitt sluppet.
Og jeg var spesielt glad for å få kjøpt et signert eksemplar av deres
seneste album «Uranium Heart». Da er
samlingen komplett, - foreløpig.
Jeg var temmelig
spent på deres opptreden da jeg ikke har sett bandet live tidligere. De er så
mye mer enn musikk. Noe vi fikk
bekreftet da bandets frontfigur entret scenen med en maske som forestilte et
dyrehode-kranie.
Dette ble en ikke
bare en konsert. Vi fikk en presentert
en forestilling hvor musikk, opptreden, kostyme, video og lyd ga oss en helt
spesiell opplevelse.
Banetts anmelder
oppsummerte det hele som «En visuell og musikalsk orgasme».
Mulig det, banett. Deilig var det i hvert fall.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar