«Fra cdon.no»
Gunnar Barbarotti er tilbake med sin
siste sak. I august 2007 setter Arnold Morinder seg på mopeden for å
kjøre til bensinstasjonen og kjøpe en avis. Siden er det ingen som
har sett ham. De fleste mistenker at han er utsatt for en forbrytelse
fordi hans samboer, Ellen Bjarnebo, tidligere er dømt for mord og
har sittet 17 år i fengsel. Men Morinder forblir borte, og så lenge
han ikke blir funnet, står etterforskningen i stampe. Gunnar
Barbarotti har vært i permisjon siden han mistet sin kone. Da han
kommer tilbake på jobb, blir han satt på den gamle
forsvinningssaken. Det handler om en politimann som prøver å
overleve sin dype sorg, og om en kvinne som har lært å leve med
sin. Det handler også om to gamle politisaker som kunne ha vært
håndtert bedre, og en reise gjennom Sverige for å oppklare en
såkalt «cold case». Dette er den femte og siste boken om
politimannen Gunnar Barbarotti fra Kymlinge. Det er samtidig den
første og eneste boken om Ellen Bjarnebo, kjent som «Slakteren fra
Lille Burma».
Min kommentar:
Til tross for at jeg har lest mange
bøker av Nesser, så har jeg klart å overse bøkene om den
sympatiske politimannen Gunnar Barbarotti. Dette er det jeg vil
kalle en lavmelt krim. Nesser skriver på en slik måte, og har et
persongalleri som gjør at ytterligere action blir overflødig. I
denne boka er det handlingen og hver enkelt persons tanker og
reaksjoner, samt mellommenneskelige relasjoner som er det viktigste.
Og med denne formen i å skrive på blir til og med et grusomt
parteringsdrap nedtonet til en handling hvor det fokuseres på
bakgrunnen til de involverte. Spenningen er tilstede til siste slutt.
Personlig liker jeg den svenske tittelen bedre. «Styckerskan från
Lille Burma» sier mye mer om handlingen i boka enn den norske
intetsigende tittelen ”De sørgende”.
Men i tillegg til en god krim, så er
dette også en bok om sorg på flere plan. Hovedpersonen mister sin
kone uten forvarsel og må takle sjokket og sorgen, mens andre
personer i boka har sine sorger på andre plan. Men alle må leve
med sin egen sorg, og takle de utfordringer som følger med den. I
et av de siste kapitlene i boka kan vi lese: «Om man ser sorgen som
et rom inni seg, så. dreier det seg om døra. Den må alltid være
lukket- Enten oppholder man seg inni rommet, eller utenfor. Men man
bærer det alltid med seg og kan gå ut og inn som man vil etter
behov. Det er bra at ikke døren står og slenger. Det gjør den
hele tiden i begynnelsen. Men man lærer”.
Dette kan være en viktig læresetning
å dra med seg.
Jeg for min del skal nå få tak i de foregående bøkene om min nye venn Gunnar Barbarotti.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar