NY VINYL I PLATEHYLLA MI: PAAL FLAATA – BLESS US ALL, Songs of Mickey Newbury

201.  Blue Mood. BMLP6528

Fra Platekompaniet.no:

Den tidligere Midnight Choir-frontmannen Paal Flaata har fem soloalbum bak seg når han her slipper Bless Us All. Og der forgjengeren, kritikerroste Wait By The Fire (2012), besto av låtmateriale opprinnelig skrevet av Chip Taylor, tar Flaata denne gang for seg den rikholdige katalogen til countrylegenden Mickey Newbury (1940-2002). Albumet er i stor grad resultatet av to tiårs inngående studier av Newburys musikk, og Flaata samarbeider nok en gang tett med pianist Gøran Grini - som også er platas produsent.

Min kommentar:

Jeg er ingen countrykjenner, så countrylegenden var ukjent for meg. Men jeg ser jo at dette er en meget habil låtskriver, så jeg har jo hørt låtene hans fremført av andre C&W artister uten å vite at opphavsmannen var Mickey Newbury.

Jeg har sansen for akkurat denne type utgivelser. Hvor det fokuseres på, ofte glemte, bakmenn. Og det er vel ganske typisk at det er akkurat aristen Paal Flaata som står for slike utgivelser. Han fremstår som en noe beskjeden artist som slett ikke ønsker å være i rampelyset. Tror han trives best når han kan fremføre musikken han har fordypet seg i for et publikum som lytter og ser litt lengre enn vokalisten Paal Flaata. Han virker ekstremt opptatt av at alle brikkene skal være på plass, og at alle skal få den oppmerksomhet de fortjener.

Paals stemme passer utmerket til denne tupe musikk, hvor tonene av og til sklir via blues og over til jazzens verden før de manøvrerer seg tilbake til den trygge folk / C&W havnen hvor det hele er solid fortøyd.

Som samler av norsk musikk, så er ikke C&W avdelingen så omfattende. Derfor er Paal Flaata et kjærkomment bidrag. Jeg har nå to plater av denne artisten i min samling. Disse blir jevnlig spilt, da de har en sånn inderlig ro over seg, og de passer godt til hyggelige kvelder med fyr i vedovnen og katten på fanget. Da gjør det godt å lytte til Paals vakre stemme som tolker et materiale han har en sånn inderlig kjærlighet til.

Platas siste spor «An American Trilogy», (jeg ante ikke at det var Mickey Newury som hadde skrevet denne) har jeg hittil hatt et noe anstrengt forhold til. Dette er en sang som ofte blir framført i overkant stor og pompøs, ja kort og godt litt for mye amerikansk (om du skjønner hva jeg mener).  Men Paal klarer å ta låta ned, slik at resultatet blir inderlig og vakkert.

Well done, Paal Flaata