1970. Nor-Disc.3475.017
|
Av og til må
selv ei “rockekjerring” roe ned. Og I
dag hentet jeg ei gammal skive ut fra hylla. Jeg kjøpte denne noen år etter at
den kom ut. Det var vel sånn ca i 1974 at jeg gjorde
investeringen, altså 4 år etter utgivelsen.
Den gang var Hr Cranner en høy og mørkhåret kar som sjarmerte de fleste dameer. I dag er sangeren en godt
voksen mann, men du verden. Mannen har
fremdeles sjarm I massevis. Tenk, - han
blir faktisk 80 år i år.
jeg ikke
visste var at Alf Cranner hadde et svært nært samarbeide med en annen Alf,
nemlig selveste Alf Prøysen. Dette
oppdaget jeg først i vinter da jeg så en dokumentar om Prøysens liv. Dette
samarbeidet ble nok avgjørende for den unge Alfs videre karriere. Han skrev bl.a. musikken til den eldre Alfs
tekst “Den som var en løvetann”.
Det er ikke
tvil om at den eldre Alf hadde tro på og forventninger til Alf den yngre. Se her hva han skriver på baksiden av coveret
på sistnevntes album “Almuens Opera”.
“Det er så
lett å le av en skillingsvise, den er jo så naiv. “Kjøkkenpigeviser” ble de gjerne kalt. Herskapet lo når kjøkkenpigen sang sine
bedrøvelige viser i sitt lille kryp-inn med heklet sengeteppe og tent
måneskinnslampe. De forsto ikke
skillingsvisenes varme lidenskap, - og så lo de… Herskapet gikk I operaen der det var
lysekroner og tepper I lyserød fløyel, hvor aldrende primadonnaer slo ut sin
vifte og sang at de var syttem år. Hadde
kjøkkenpigen sett det, ville det vært hennes tur til å le, - - og ikke forstå.
Heldigvis er
begge kunstarter romslige og tøyelige:
Vi har skillingsviser i skjemtestil på same måte som operaen har sin
Opera Comique.
Men det
gjelder å trø varsomt I versenes villniss så vi ikke sårer hverken rallarens barfota ben eller
Petter Dass’ forkynnelser.
Dette kan
Alf Cranner. Han sanker strofer der de
er å finne og kjenner visens vesen i smil og tårer. Og så har han respect for livets regnbue som
strekker seg fra bakgårdens lirekasse
til domkirkens koraler”.
Jeg var så
heldig å få oppleve Alf Cranner og Odd Børretsen sammen på scenen en gang rundt
1980. Jeg tør påstå at det var Alf som virkelig satte fart på Odds karriere,
selv om Lars Martin gjorde en enestående jobb i årene som fulgte.
Denne skiva
er en fin samling med viser. Noen er
tradisjonelle skillingsviser, men andre er skrevet av store visekunstnere som
Olle Adolphson, Robert Normann, Alf Prøysen (selvfølgelig), og jammen finnes det
ikke et par viser av Helgelendingen Petter Dass.
Et artig gjenhør
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar