Fra cdon.no:
Å
overleve Tour de France er ingen selvfølge. Det vet Erik Norse. Han deltar i
verdens største ritt for første gang, som hjelperytter på laget Bank
White-Team. Tre ukers puls, fart og smerte der alle vokter på alle. Men Erik
har også en annen agenda enn å hjelpe kapteinen på laget til å vinne den gule
trøya. For blant de 200 deltakerne finnes den eller de som tok livet av
sykkelmekanikeren Louis Bardoux. Han visste for mye om skittent spill i
sykkelmiljøet. Politiet har mer eller mindre tvunget Erik til å hjelpe dem med
etterforskningen. For de har noe på ham. Men feltets uskrevne regler er
nådeløse: Blir han avslørt som tyster, er Erik ferdig som sykkelrytter. Hvis
han overlever. "Dødt: løp" er en thriller Tour de France. Det handler
om doping, korrupsjon og løpsfiksing - og om brå død.
Min
kommentar:
Jeg har
aldri vært noen stor fan av sykkelsport.
Saken er vel heller at jeg ikke kan begripe at en individuell sport er
en lagsport. Hvorfor skal man sykle
sammen i mange timer, helt til det er 200 meter igjen til mål, for så å sperre konkurrentene
slik at en annen lagkompis vinner? Jeg er nok fremdeles noe uvant med denne
formen for sport.
Og nå ser det
dessverre ut til at denne formen brer seg til det norskeste av det norske, nemlig
langrenn. Og ja, - jeg tenker først og
fremst på femmila, eller «Femti’n» som Sørkedølene sier. Dagen for femmila er nemlig Sørkeldalens
nasjonaldag. Den feiringen får jeg komme
tilbake til ved en senere anledning.
Det er noe unorsk ved denne måten å vinne på.
Ikke nødvendigvis å ofre seg for lagkameraten. Det kan fremstå som heroisk. Men man skal vel helst vinne sjøl. Skal man ikke det da?
Men en ting skal syklistene ha. De er svært utholdende. Under Tour De France er de på sykkelen flere timer daglig i 3 uker. Skiløperne derimot går 8 renn på 10 dager under sin Tour De Ski. Og de har ofte gitt uttrykk for at de er slitne.
Det er
ikke tvil om at Aust har gjort mye research før han startet selve
skrivingen. Først måtte han sette seg
inn i selve sporten og løpet, med alle de regler som gjelder. Men like viktig er beskrivelsen av etappene. Jeg har sett på noen sendinger fra Touren og
blitt fasinert av landskapet, og ikke minst kunnskapen om alt rundt selve løpet
som de norske kommentatorene innehar.
Men denne forfatteren kan også leksa si.
Han skal få toppkarakter for historiens originalitet og
troverdighet. Dette kunne faktisk skjedd
i virkeligheten. Videre får han pluss i margen for nevnte research.
Men dessverre detter jeg av lasset også i
boka, som jeg gjør i de virkelige sykkelrittene. Alt for mange deltakere, stygge fall, navn å
forholde seg til og mistanker om juks.
Dett siste bør heve en bok. Men
akkurat som i den originale Touren så blir jeg ikke engasjert til tross for en
spennende story. Og det er ikke
forfatterens skyld. Nei, jeg skylder på
Armstrong og alle de andre juksemakerne som har ødelagt min interesse for
sykkelsporten. Fy skam dere.
Her finner du boka som innbundet, pocket , digikort og lydbok
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar