 |
2017. The Laser's Edge – LE1078-LP
|
Fra
bigdipper.no:
I
fremste rekke av de norske Prog-bandene står White Willow, bandet har utgitt en
strøm av kvalitetsutgivelser helt siden 1993. Bandets konstante kjerne og
primus motor er låtskriver, eller det er kanskje mer riktig å kalle han
komponist, Jacob Holm-Lupo. De har touchet innom et bredt utvalg sjangere på
sin vei mot Future Hopes som vi ikke er redde for å kalle deres mest fullendte
til dags dato!
Coveromslaget
er tegnet av legenden Roger Dean som også står bak de klassiske Yes-coverne,
Uriah Heep’s the Magician's Birthday og skiver med Focus, Osibisa, Gentle
Giant, Budgie og mye annet snask du har i samlingen. Det drømmeaktige landskapsbildet
Dean har levert her bærer bud om noe stort også på Future Hopes.
Besetningen
i White Willow er evig omskiftende, men denne gangen merker vi oss bassist
Ellen Andrea Wang (Pixel), Hedvig Mollestad på sologitar, Ole Øvstedal (Spirits
of the dead / Euroboys), Kjetil Westrum Einarsen (ex. Jaga Jazzist) gitar og
ikke minst den smågeniale keyboard-maestroen Lars Fredrik Frøislie (Wobbler /
Tusmørke). Det mest spesielle her er likevel valget av vokalist. Venke Knutson
(ja, hun) er kjent som veldig mye annet enn sanger i et progressivt rockeband,
men ikler denne rollen med største selvfølgelighet. Der andre band i
«sjangeren» går for grandiositet og patos har Knutson en nærmest tilbakelent
sangstil, kjølig og blendende vakker. Holm-Lupo og Knutson har samarbeidet
tidligere på sideprosjektet Opium Cartel (sjekk ut deres nydelige plate Ardor).
Future
Hopes har blitt et helt fabelaktig stykke musikk som du MÅ sjekke ut om du har
den minste sans for eventyrlysten rock med progressivt fortegn. Denne skiva er
på ingen måte noen retroøvelse, den er spilt inn med nåtidige
produksjonsverdier, men innehar likevel mye av stemningene man finner på de
beste skivene med klassiske band som Tangerine Dream, Soft Machine, Pink Floyd
og King Crimson. Varmt anbefalt!
Min
kommentar:
Jeg har sjelden sett en mer utfyllende
info-post om en utgivelse på Big Dipper, som den jeg gjengir ovenfor. Som platekjøper
på nett savner jeg ofte info om platene jeg kjøper utover artist, tittel på
album, label og spornavn.
Man må
jo bli imponert over mannskapet på denne skiva, - WOW, - sier jeg bare.
Jeg har
i dag svelget, ikke bare ën kamel, men en hel flokk. Jeg har tidligere vært temmelig bastant på
det at jeg liker ikke synth-musikk. Jeg har hittil tenkt at synth var noe de oppfant på åttitallet, og jeg
som likte gitarbasert rock fikk vel en overdose synth i det tiåret der. Siden har jeg da vært i den villfarelse at
synth er ikke ekte musikk. Men nå har
denne pipa fått en annen lyd. Jeg lover
herved at jeg aldri skal undervurdere synth’ens betydning for moderne musikk,
nesten uansett sjanger. Her på denne skiva får vi servert masse synth-musikk og
i samspill med rå gitarer og tung bass, fungerer det som bare det. «I like it».
Jeg er
litt fristet til å sitere klassekampen som sier dette om albumet: « Å lytte til «Future Hopes» er som å bevege
seg rundt i et herskapshus. Det er rom
fulle av barokke detaljer, det er vindeltrapper og billedtepper. Det er mørke kjellerdyp, men også høye
vinduer som slipper inn lyset».
Dette
gir et godt bilde på min opplevelse av musikken. Det er så vakkert, men også temmelig rufsete. Venke Knutson! Skal si den dama overrasker. Hun viser her en helt ny side av seg selv. Her gir Venkes stemme oss av og til en sart, melodiøs opplevelse. Andre ganger gir hun oss rå prog-rock.
Albumet består av
syv låter, hvor tre av dem er ganske lange. « A Scarred View» varer hele 18
minutter og 16 sekunder. Jeg digger
lange låter. Det gir meg ro og virkelig muligheten til å nyte musikken. Lyden av «White Willow» får meg til å tenke
på gamle helter som Yes, Pink Floyd og Vangelis.
Coveret gir
meg en følelse av å være tilbake til syttitallet. Kunstneren Roger Dean
har gitt oss mange tøffe platecover. Coveret
på «Future Hopes» er vakkert, og ganske typisk for denne kunstneren.
Vinylutgaven
fremstår som påkostet. Vinylen ligger i
dette flotte utbrettscoveret. Tekstene
finnes på coverets innside. Også labelen har kunst fra Dean. Og tittelen «Future Hopes», - ja, det er hva
vi og verden trenger akkurat nå. Skulle gjerne foretatt et reelt plateslipp fra
fly over enkelte deler av verden, slik at en og annen leder kunne satt seg ned
og hørt på flott norsk progrock i stedet for alt dette andre de holder på med.
Håper albumet kan gi oss et lite håp. Jeg er, som du sikkert forstår, - veldig fornøyd med denne utgivelsen.
Noe jeg
ble ganske overraska over da jeg gjorde litt research om denne utgivelsen er at
jeg tror sjelden jeg har funnet så mange utenlandske nettsteder omtale en norsk
plateutgivelse. Og det aller beste er at alle skriver positivt om bandet,
musikken og albumet.
Godt gjort,
White Willow.
Om du ønsker
mere info om bandet, ss kan du besøke deres nettsider.
Du kan
høre musikken på Spotify
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar