 |
2017. Voices Of Wonder – VOW224LP
|
Fra tigernet.no:.
Med utgivelsen av
"Ambition Rocks", deres første album på 25 år, og med en ny serie,
returnerer AOR & Classic Rock-bandet Da Vinci med helt nye sanger. Gruppen
ble dannet i Norge tilbake i 1986, og etter en kort runde med demoer, fikk
bandet en plateavtale med Polygram Norway og utgav debutalbum året etter. Ser
tilbake på den norske melodiske steinen på 80-tallet, var en av bandene som ga
et stort inntrykk, utvilsomt Oslos Da Vinci. Da Vinci spilte så mye radioopptak
og kartlegge nasjonalt i samme liga som Return, Stage Dolls og TNT, utgav to
album, "Da Vinci" og "Back in Business" og en enkelt på 91
"Er ikke uten farvel / skyld det på radioen ". Deres største treff
var "Forever in My Heart" og "Tarquinia" fra det første
albumet; og "Call Me a Liar" og "9 & 10" fra "Back
in Business". DaVinci var på turné hele tiden fra 86 til 92 og hadde over
600 forestillinger i Norge. De spilte også som støtte for Status Quo på deres
Christmas Remedy-tur i 1989 i Storbritannia sammen med Ole Evenrude. De siste
konsertene var to konserter på Wembley Arena. De splittet seg i 93, men
Selboskar, Westlie og Aass fortsatte å skrive sanger sammen i noen år. Noen av
disse demosangene ble ulovlig utgitt i Europa. Jarle Måløy flyttet til
Nord-Norge. Bjørn Boge startet Street Legal sammen med Bjørn Olav Lauvdal og
Selboskar var i bandet på nøkler flere år. Gunnar Westlie dannet sitt eget
band, kalt Tjugods, og Lars Aass begynte å jobbe som sangskriver på Waterfall
Productions. I 2004 begynte Selboskar og Westlie å skrive AOR-sanger sammen
igjen og dannet Eidsivating med trommeslageren fra Angels son, Geir Digernes,
og etter noen år med mange sanger og forskjellige medlemmer, endte dette
prosjektet i dagens Da Vinci.
"Ambition Rocks"
ble produsert av Sverre E Henriksen og DaVinci; trommer innspilt i Oslo på
Klang Studios med Johnny Skalleberg. Albumet ble blandet av Sverre E Henriksen
i hangar 7 og mestret av Nick Terry. Kunstverk og videoer av Dag Selboskar.
Min kommentar:
Jezz, - de er tilbake. Gutta som jeg oppdaga litt seinere enn de
aller fleste.
Det er faktisk mer enn 30 år siden bandet ble starta, og ca 25 år
siden forrige album. Men som sagt i
tidligere blogginnlegg så var jeg litt seint ute med å oppdage Da Vinci.
Det var en venninne som ga meg en hjemmebrent
cd, og dermed var det gjort. Dette
skjedde rundt år 2000. En tid som for
min del var preget av den del utfordringer.
Jeg husker derfor at jeg spilte Da Vinci cd-en i bilen mens jeg kjørte
lange turer, bl.a. for å få ut en del aggresjon. Jeg skrudde volumet på max og lot det stå
til.
Nå er jeg ikke så sinna
lenger. Jeg har blitt eldre og sikkert
mere kontrollert. Og etter det jeg kan
høre så har også gutta i Da Vinci blitt litt snillere. For mine ører fremstår musikken mere melodisk
enn tidligere. Det behøver ikke har med
alder å gjøre.
Årsaken kan være at bandet har delvis nytt mannskap. Men heldigvis er Gunnar Westlies gitar
tilstede. Den er lett å kjenne igjen, og
for min del er den selve fotavtrykket til bandet. Og organisten er slett ikke
borte han heller.
Jeg har tidligere
sammenlignet bandet litt med Europe. Men
for all del, det kan ha noe med åttitallets puddelhår å gjøre.
Nå er puddelhåret borte (ja, ikke helt da), og jeg får i dag flere
assosiasjoner til Toto enn til Europe.
Og det er utelukkende positivt ment fra min side.
Det eneste ønsket jeg har
sånn på tampen er at det ikke går 25 år til neste album.
Vinylutgaven ligger i et
vakkert utbrettscover. Tekstene er
trykket på coveret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar