Fra cdon.no:
Det er slutt. Selv om han sier at han fortsatt elsker henne,
så går det ikke lenger. Han trenger tid for seg selv, vil vite hvem han er uten
henne. Nei, sier han, du fortjener noe annet, noe bedre. En annen enn meg. Men
likevel vender han tilbake. Han banker på døren hennes, ringer, spør om hun vil
være med ut, om de skal være sammen i kveld, i natt, for så å forlate henne
igjen morgenen etter. Og hun tar ham imot, igjen og igjen, for hva annet kan
hun gjøre? Han er jo hennes livs kjærlighet. Hver gang du forlater meg er en
roman om det nådeløse håpet, når den ene elsker mer enn den andre, og, ikke
minst, om for
søket på å fri seg fra kjærlighetssorgen uten også å miste seg
selv.
Min kommentar:
Dette er Linnea Myhres tredje bok, men den første jeg har
lest. Jeg hadde vel egentlig ingen forventninger. Jeg kjenner selvfølgelig
Linnea Myhre fra media. Jeg vet at hun
har en blogg, uten at jeg har lest den.
Jeg har sett henne i «Skal vi danse».
Jeg er klar over at hun har vært åpen om sine utfordringer i forhold til
spiseforstyrrelser og sin psykiske lidelse. Og så vet jeg selvfølgelig at hun
er kjæreste med Sondre Lerche.
Og akkurat det siste forstyrrer meg litt under lesingen av
denne boka. Etter det jeg forstår så er
det ikke en selvbiografi Linnea har skrevet.
Men når så kjæresten til hovedpersonen i boka er en suksessrik norsk musiker med base i USA. Ja, da blir det vanskelig å glemme Sondre.
Linnea gir oss en kjærlighetshistorie. Hun lar oss få et
innblikk i de vonde stundene med avskjed, usikkerhet, sjalusi. Men vi får også
et innblikk i øyeblikk fylt av lykke og gjenforening.
Historien kan til tider være litt oppstykket. Men det tror
jeg heller skyldes en ungdommelig form. Språket har faktisk endret seg siden
jeg gikk på skolen, og vi «gamlinger» kan irritere oss over at ungdommer ikke
fullfører setninger, eller svarer med enstavelsesord. Ja, ord vi faktisk ikke forstår. Nå var det ikke mange eksempler på nye ord i
denne romanen. Men jeg opplever at yngre
forfattere i større grad skiver noe strammere.
De bruker ikke mange ekstra setninger for å forklare ting om og om
igjen. Jeg liker det sånn. Det betyr at
jeg som leser blir utfordret og må tenke selv.
Selv om jeg og forfatteren tilhører forskjellige
generasjoner, så har jeg ingen problemer med å kjenne igjen noen av de
følelsene Linnea beskriver. Jeg likte
denne boka, og forstår godt at Linnea når ut til mange med sitt budskap. Hun besitter et viktig verktøy, nemlig
ordene. Og med ord kan denne jenta nå
mange. Om hun opptrer som debattant i
media, skriver kronikker, blogger eller skriver en ny roman. Arenaen er ikke så viktig. Det viktigste er at Linnea bruker ordene for
å få fram det hun måtte ha på hjertet, enten det er alvor aller ren
underholdning. . Så lenge hun gjør det,
vil vi lese og lytte. Jeg skal nå ta en titt på bloggen hennes,
Her kan du kjøpe boka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar